Organisasjonene kan bli Trumps neste offer  

En avventende frykt råder i ikke-statlige organisasjoner i USA, etter at Trump-administrasjonen har gitt tydelige signaler om at de «ser på» skattestatusen til ideelle organisasjoner. 

De står i fare for å miste sin såkalte 501(c)(3)-skattestatus, som gir organisasjonene skattefritak – og giverne deres mulighet til å trekke fra donasjoner på skatten.

Allerede i 2021 kalte J.D. Vance ideelle stiftelser som Bill Gates Foundation og Ford Foundation for «kreftsvulster» på det amerikanske samfunnet.

Hvis ikke-statlige organisasjoner fratas sin skattestatus, vil det få ringvirkninger verden over, som kommer på toppen av kuttene i USAID som har lammet store deler av bistandsbransjen.

«Radikal venstreside-ideologi»

Ideelle organisasjoner driver i USA med alt fra fri rettshjelp til innvandrere, støtte til uavhengige medier, fattigdomsbekjempelse, helse, likestilling, klima og en lang rekke andre felter som Trump-administrasjonen definerer som «radikal venstreside-ideologi».

Under paraplyen hører også noen av verdens største humanitære organisasjoner til, som Redd Barna og Care International, som har sine største søsterorganisasjoner og ofte største finansieringskilder i USA.

Mange av organisasjonene i USA sitter stille i båten av frykt for negative reaksjoner. Noen organisasjoner har gjort en forhåndsutrenskning av Trump-administrasjonens «fy-ord» fra egne nettsider. En organisasjon med koblinger til Bill Gates Foundation har fjernet referanser til klima og flyttet penger til utlandet, skriver Devex.

Flere store private givere har allerede trukket seg fra prosjekter fokusert på likestilling og klima. På grunn av bistandskutt som allerede er gjort, er det også mange flere organisasjoner om beinet for de statlige støtteordningene som fortsatt finnes.

– Dypt bekymringsverdig

Både Redd Barna Norge og Care International er bekymret for at rommet for et fritt sivilsamfunn krympes i USA, samtidig som man ser samme tendens i land verden over.

– Dette er beviset på at sivilsamfunnet utgjør en maktfaktor. Fremover vil det sannsynligvis være ekstremt vanskelig å være en sivilsamfunnsaktør i USA - også selv om de velger å ikke ta imot penger. Det er dypt, dypt bekymringsverdig for hele det globale demokratiet, sier generalsekretær i Redd Barna Norge, Henriette Westhrin.

Kuttene i USA påvirker allerede hele Redd Barnas organisasjon globalt, med oppsigelser og stenging av landkontorer.

Som mange andre organisasjoner, leter Redd Barna nå etter andre måter å finansiere seg på. Men verken verdens filantroper eller andre lands myndigheter kan fylle det krateret USA etterlater seg, sier Westhrin.

– Det kommer til å bli varige reduksjoner. Vi må kutte så mye at vi kommer til å være en helt annen organisasjon når vi er på den andre siden av denne krisa. Vi må ha drahjelp fra myndigheter i andre land. Det som bekymrer oss nå er at veldig mange land i stedet for å være med å fylle tomrommet, også kutter.

– Torn i øyet for autoritære ledere

Generalsekretær i Care Norge Kaj-Martin Georgsen ser også kuttene for NGO-er som et målrettet angrep på sivilsamfunnet i USA.

– Sivilsamfunnet vil alltid være en torn i øyet for autoritære ledere, fordi det kan representere andre meninger enn det makta står for, sier han.

Care USA er det største medlemmet i den internasjonale konføderasjonen Care International. Derfor rammes hele organisasjonen hardt. Litt over halvparten av prosjektene som Care USA har med støtte fra amerikanske myndigheter, blir stanset. Det merkes særlig der hvor den amerikanske finansieringen er relativt stor, som i DR Kongo, Syria og Afghanistan.

Samtidig fortsetter Care-prosjekter med over 200 millioner USD fra amerikanske myndigheter.

Før Trump, utgjorde statlige amerikanske midler rundt 30-40 prosent av Care USAs finansering.

– I Care er vi gjensidig avhengige av hverandre i en konføderasjon for å drifte det arbeidet som pågår i mange land. Og dårlig politikk er eksportvare. Vi har allerede sett i noen år hvordan Trumps politikk har inspirert andre. Når bølla i skolegården blir elevrådsleder, så vil også de andre tenke at de kan være bøllete. Det går ut over sivilsamfunnet i de landene vi har våre prosjekter.

«Trumpifisering» av språket

I tillegg til at organisasjonene må kutte mange stillinger og prosjekter, merker søsterorganisasjonene en annen endring fra kollegaer i USA: Ansatte som må passe på hva de sier.

– Vi er vant med å møte Care-ansatte i ulike land, enten det er Georgia, Palestina eller afrikanske land, som er livredde for at navnet deres skal komme på en liste og at de blir et mål for myndighetenes forfølgelser. Folk er redde for å si hva man mener selv i et Teams-møte, eller redd for å skrive en ærlig og åpen analyse i en epost. Det nye er at det kan skje i USA, sier Georgsen.

Enkelte ord som står sentralt i arbeidet til Care, som kvinnerettigheter og likestilling, er nå nærmest umulig å bruke i USA.

– Vi skal ikke vike fra de idealene vi står for og det arbeidet vi skal gjøre. Vi i Norge skal snakke om kjønn, sosial rettferdighet, klimaendringer. Men vår søsterorganisasjon i USA må finne andre måter å snakke om det på, uten at resten av konføderasjonen må bruke den samme trumpifiserte språkdrakten.

Også vage presidentordre får en «chilling effect», fordi folk blir redde, mener Westhrin i Redd Barna. Organisasjonen internasjonalt bruker nå mye krefter på å finne ut hvor frittalende de kan være.

– Hva risikerer vi ved å snakke fritt og uavhengig? Skal vi være villige til å kompromisse på eget språk og egne programmer? Og hvordan skal vi bli seende ut etter alle kuttene? Vi bruker mye tid på interne diskusjoner i en situasjon hvor vi egentlig burde ha alle ressurser vendt utover.

Hun understreker at verken Redd Barna internasjonalt eller Redd Barna Norge kommer til å justere språkbruken sin. De kommer fortsatt til å snakke om likestilling, inkludering, seksuelle minoriteter, skeive barns rettigheter og retten til trygg og lovlig abort. For de amerikanske kollegaene er det annerledes.

– Det handler om deres eksistens som organisasjon, og bare de selv kan gjøre de vurderingene. Vi andre må beskytte og ta vare på vårt rettighetsarbeid og vårt tydelige språk både internasjonalt og i Norge.

Norge må lede

I tillegg til USA, har en rekke andre land også vedtatt kutt i bistand. Storbritannia skal senke bistandsbudsjettet til 0,3 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI), det laveste på flere tiår. I Nederland vil regjeringen kutte 38 prosent i bistandsbudsjettet innen 2027, mens Belgia har kuttet 25 prosent. Tyskland og Sverige har annonsert lignende planer.

Norge skiller seg ut med å holde fast på over én prosent av BNI til bistand. Regjeringen har også omprioritert over 300 millioner kroner i ekstra humanitære midler for å kontre effekten av Trump-kuttene. I tillegg kommer en økt bevilgning for likestilling og seksuelle og reproduktive rettigheter.

Henriette Westhrin i Redd Barna er glad for at Norge går mot strømmen, men ønsker seg et enda tydeligere politisk lederskap der Norge samler verdens statsledere for å være en motkraft.

– Da USA sa de ville kutte støtten til Ukraina, mobiliserte Europa umiddelbart, og Keir Starmer samlet europeiske toppledere, som tok hverandre i hånda og lovet at de ikke skulle svikte Ukraina. Jeg ønsker meg det samme når det gjelder verdens bistand. Vi er redde, vi også, vi er kjemperedde. Men som Jonas Bals har sagt, du må ikke bli redd, du må bli sint.

Kaj-Martin Georgsen i Care Norge mener utviklingsminister Åsmund Aukrust nå må fokusere på hvor Norge kan gjøre en forskjell.

– Hvor kan Norge best jobbe for de verdiene vi står for, som er universelle? Bistand er politikk, og forvaltningen av norske bistandsmilliarder kan ikke overlates til et effektivitetsregnskap i Norad. Vi kan ikke spre oss på for mange områder, og vi må tørre å gå inn i det som for oss i Norge ikke er kontroversielt, men som i mange land nå har blitt så kontroversielt at mennesker som jobber for det i verste fall frykter for livet, sier han.