Billett til framtida

Det er hektisk aktivitet i klosteret i landsbyen Kaw Bain på grensa mellom delstatene Kayin og Mon. Voksne og barn stimler sammen for å fotograferes, ta fingeravtrykk og få dokumentene sine stemplet.

I dette krigsherjede hjørnet av
Myanmar samarbeider Flyktning-hjelpen med myndighetene om å bringe folk inn i systemet og bygge tillit til staten.

Et lite arbeidslag, noen med T-skjorter fra Flyktninghjelpen, andre med den militære uniformen til Myanmars immigrasjonsdepartement, jobber iherdig. De regner med å
få ekspedert 300 ID-kort i løpet av dagen.

Samarbeidet mellom hjelpeorganisasjonen og departementet skal gi identitetspapirer til internt fordrevne og andre uten dokumenter, slik at de selv kan hevde sine rettigheter.

– Målgruppen vår er de som tjener mindre enn én dollar dagen. Det er viktig at de kan få kortene gratis og uten å måtte forlate landsbyen og tape inntekt, sier Rafael Abis som er programansvarlig i Flyktninghjelpen i Myanmar.

I dag kan innbyggerne i Kaw Bain få et identifikasjonsbevis gratis i løpet av 45 minutter. Vanligvis tar en søknad opptil flere måneder å behandle.

For å få kortet utlevert, måtte man tidligere reise til et av departementets regionale kontorer og betale opptil 3000 kyat (omkring 20 kroner), i tillegg til reisekostnader, bestikkelser og tapt arbeidsfortjeneste. I Kayin, der en stor del av innbyggerne tjener under to dollar om dagen, har det vært en luksus mange ikke har tatt seg råd til.

– Det er veldig bra at jeg får dette kortet. Det betyr at jeg kan gå videre på skolen å få en ordentlig utdannelse, sier 12 år gamle Eai Thai Paing.

De fleste av innbyggerne i Kaw Bain har papirene i orden allerede. De fleste som har kommet hit er unge jenter og kvinner. I mer avsidesliggende landsbyer hender det at ingen har ID-kort.

– Vi setter veldig pris på at folk får kortene. Dette vil komme hele landsbyen til gode, sier landsbyleder Naíng Loon Aung.

Ikke-mennesker

Det bor anslagsvis 1,7 millioner mennesker i Kayin-staten. Myndighetene anslår at hundre tusen av dem lever uten papirer. Offisielt eksiterer de ikke. Mangelen på identitetspapirer hindrer dem i å reise, å stemme ved valg, få tilgang til utdanning og andre offentlige tjenester.

Ved hjelp av Flyktninghjelpens program har over 40.000 i den krigsherjede delstaten nå blitt tildelt en identitet. I løpet av det neste halvåret skal det samme skje med resten av de identitetsløse i området.

Ti mobile arbeidslag, med tre arbeidere fra Flyktninghjelpen og syv fra myndighetene i hvert, reiser fra landsby til landsby. Med seg har de datamaskiner, skrivere, kamera, lamineringsmaskin og aggregat for å kunne utstede id-papirer på stedet.

– Samarbeidet med Flyktninghjelpen er viktig. Tidligere utstedte vi kanskje 200 kort i måneden. Nå er det nærmere 10.000 som får en offisiell identitet hver måned, forteller Thaung Zaw. Han er oberstløytnant i hæren og tidligere direktør for immigrasjonsministeriet i Kayin.

Thaung Zaw brukte sin siste dag i jobben til å snakke med Bistandsaktuelt før han ble overført til et annet distrikt. Der skal han jobbe med id-papirer for andre burmesiske borgere.

– De fleste her er veldig fattige og dårlig utdannet. Kayin er ikke et veldig utviklet område. Folk er mest opptatt av å kunne reise. Dernest synes de det er viktig å kunne gå i banken og få pass. Og til slutt kan de gjerne tenke seg å stemme i valget. Noen vil kanskje også stille til valg selv, sier Thaung Zaw.

Verdens lengste borgerkrig

Området vi befinner oss i er åstedet for den lengste borgerkrigen i verden. Væpnede grupper som kjemper på vegne av kayin-befolknigen har vært i konflikt med regjeringen med ulik grad av intensitet siden 1949, året etter at Myanmar ble uavhengig fra britene.

Ifølge Flyktninghjelpen er nærmere en halv million mennesker i Myanmar flyktninger i eget land. Kayin er det området med flest internt fordrevne. I tillegg bor minst 130.000 i flyktningleirer i Thailand. Flyktninghjelpen mener så mange som to millioner burmesere kan ha reist til nabolandene som følge av årtier med undertrykkelse og borgerkrig. 

I januar 2012 inngikk regjeringen en ny våpenhvile med Karen National Union (KNU) og deres væpnede fløy, som kjemper for et et føderalt system der Kayin-staten har en større grad av selvstyre. Trass i de positive endringene kan situasjonen snu og utvikle seg negativt dersom de grunnleggende problemene i de etniske konfliktene ikke blir løst, og de alvorlige humanitære behovene ikke blir dekket.

Giftering

– Ser du de sjekkpunktene der? Spør Flyktninghjelpens representant i bilen på vei fra Kaw Bain tilbake til delstatshovedstaden Hpa-An. 

– Der pleide soldatene å stå med fingeren på avtrekkeren. Da våpenhvilen kom i stand gadd de knapt å se på oss, og nå står sjekkpunktene deres tomme. Etter at fredsavtalen ble undertegnet er hverdagen for folket her helt forandret, sier Rafael Abis.

I et område der mistenksomheten mot myndighetene er stor, har altså Flyktninghjelpen inngått i et samarbeid med myndighetene der et av målene er å bygge tillit til staten. Også KNU er involvert i prosjektet, understreker Thaung Zaw, og viser fram bilder av KNU-kommandanter som var blant de først til å få tildelt sine ID-kort.

– Noe av det vakre med dette prosjektet er at det bygger tillit. Det binder begge parter sammen, litt som en giftering, sier Rafael Abis i Flyktninghjelpen.

– Kan det ikke være problematisk å jobbe så tett sammen med myndighetene?

– Det er noe vi er veldig klar over. Vi er opptatt av å forklare forskjellen på Flyktninghjelpen og myndighetene og beskrive for de lokale hvordan samarbeidet foregår. Ministeriets folk og de væpnede gruppene er også veldig bevisste på dette, sier Abis.

Våpenhvile

Om to år er det valg i det tidligere militærdiktaturet. Forrige valg ble boikottet av opposisjonspartiet NLD og Aung San Suu Kyi. Dersom Myanmars regjering skal overbevise om at deres reformvilje er oppriktig, er de avhengig av et fritt og representativt valg, og av at folket har anledning til å stemme. 

Store deler av landet har i praksis ligget utenfor regjeringens kontroll over en årrekke, og myndighetene har begrenset kapasitet. Den siste landsomfattende folketellingen fant sted på 1930-tallet. Folketellingen som ble gjennomført i 1983 har store mangler – et problem for ethvert land som vil avholde demokratiske valg. Arbeidet med å gi ID-kort til befolkningen griper inn i dette.

– Mange opplever dette som den første gangen en uniformert representant for myndighetene kommer til landsbyen deres. Derfor er Flyktninghjelpens prosjekt så viktig, sier Rafael Abis.