Vant til å arbeide i krig

Faryabi lurer på om jeg har hørt om de to lærerne som ble kidnappet fra en skole noen mil nord for byen Maimana to dager før vi møtes. Vi begynner å snakke om de mange kidnappingene i Faryab-provinsen den siste måneden. Tre dager tidligere ble en dyrlege kneblet, påført bind for øynene og ført vekk av væpnede menn noen mil sør for Maimana. Da jeg kom til området dagen etter, var det ingen som kunne svare på hvorfor dyrlegen ble kidnappet. Men det er også vanskelig å skjønne hva som egentlig skjer i Faryab nå. For fem år siden var det relativt rolig der, nå kjører opprørere rundt på motorsykler og krever inn skatt over betydelige deler av provinsen.

Politifolk våger ikke å patruljere i opprørskontrollerte områder uten støtte fra soldater. For noen uker siden ble bryllupsmusikere kidnappet nord i provinsen. Nesten samtidig ble fire menn kidnappet sør i provinsen. Ti personer er blitt bekreftet kidnappet den foregående måneden i Faryab, og det går rykter om enda flere. Noen er blitt løslatt, noen sitter fortsatt fanget. Noen kreves det løsepenger for. Andre ser ut til å ha blitt tatt bare for å skape frykt, eller rett og slett fordi de har spesifikke ferdigheter. Opprørere har tidligere kidnappet helsearbeidere for å få hjelp til å behandle sårede.

Rekordmange kamper

Og det er ikke bare de mange kidnappingene som gjør folk engstelige i Faryab. De siste to månedene har det vært rekordmange kamper i provinsen som norske soldater har sikkerhetsansvaret for på vegne av NATO. 25. januar ble den norske soldaten Claes Joachim Olsson (22) drept da stridsvognen hans kjørte på en veibombe i det urolige Ghormach-distriktet i Faryab. Opprørere har gitt ordre til befolkningen i Ghormach om å holde seg hjemme i landsbyene sine, fordi det er lagt ut bomber langs veiene. Et ukjent antall opprørere og sivile er blitt drept i kamper og av veibomber i Faryab de siste månedene. Nesten hver dag kommer det nye meldinger om kamper, og av og til høres smellene også i provinshovedstaden Maimana der Karima Hamed Faryabi byr på karameller og te.

– Mye verre i Faryab

– Sikkerhetssituasjonen er blitt mye verre i Faryab, sier Faryabi.

Hun er kjent som en frittalende kvinne i byen. Nesten alle kvinnene i Maimana bruker den blå heldekkende burkaen når de går på gaten. Faryabi sluttet med burka to dager etter at Taliban forsvant fra byen i 2001. Hun ble født i Maimana og vokste opp der. Siden 1997 har hun vært hjelpearbeider i provinsen for blant annet Leger uten grenser og FNs utviklingsprogram (UNDP). Nå arbeider hun for den afghanske utviklingsorganisasjonen Solidaritet for afghanske familier (SAF) som etablerer helsestasjoner i provinsen.

Faryabi mener det ikke først og fremst er ideologiske strømninger som fører til økt oppslutning omkring Taliban og andre opprørere i hjemprovinsen.

– Folk slutter seg til Taliban for å beskytte seg selv. Det er mange bønder som får store problemer fordi de stadig blir frastjålet kyr. Så de griper til våpen og støtter Taliban for å stoppe tyveriene, sier Faryabi.

– Opprørerne gir beskyttelsen som ingen andre kan andre sørge for. Den store arbeidsløsheten i Faryab driver også mange mot opprørerne, ifølge Faryabi. Unge menn velger å heve lønn som væpnede opprørere istedenfor å dra på jobbjakt i nabolandet Iran. Hun tror mange opprørere ville sluttet fred hvis det hadde vært mulig å få seg en vanlig jobb i provinsen istedet. Uroen er ifølge henne blitt ytterligere forsterket av etniske konflikter som har blusset opp de siste årene, spesielt mellom pasthunere og usbekere. Pasthunerne utgjør kjernen blant opprørerne som ofte kalles Taliban.

Få utdannede kvinner

På tross av den voksende usikkerheten sier Faryabi at hun ikke er redd. Hun er vant til å leve i krig, og syntes det var mye tøffere å arbeide da Taliban regjerte i Afghanistan. Da ble hun truet flere ganger fordi hun fortsatte å arbeide utenfor hjemmet. En gang hun kjørte bil sammen med en utenlandsk hjelpearbeider, ble de stoppet av en talibaner. Han hevet pisken og skulle til å gyve løs på henne. Han trakk seg imidlertid tilbake da han hørte hun snakket engelsk til kollegaen. Hun er ikke helt sikker på hvorfor dette skremte ham.

Faryabi føler seg trygg i utviklingsorganiasjonen SAF.

– Vi er apolitiske og bryr oss ikke om folk er talibanere eller noe annet. Vi kan reise overalt, men det er jo alltid en risiko når vi kjører i urolige områder, sier hun.

Faryabi er mer redd for landveisrøvere enn Taliban. Røverne kan være troendes til å drepe for penger. Taliban kan man snakke med, forklarer Faryabi.

SAF har mer enn 300 leger, sykepleiere, jordmødre og mennesker i tilhørende støttefunksjoner spredt på helsestasjoner.

– Det er vanskelig å rekruttere kvinner, fordi det er så få kvinner som har universitetsutdanning, sier Faryabi.

Det andre hovedproblemet er mangelen på bygninger som er gode nok for helsearbeid,

– Mange steder holder vi til i leirhus, og det er ikke bra for fødsler og operasjoner. Det er vanskelig å rengjøre sølete hus. Hvis vi bruker Klorin på leire, blir det bare mer støv, sier Faryabi.
Hun trekker fram dårlige veier som et tredje stort problem. Veien til Kohistan-distriktet sør i Faryab er spesielt dårlig, påpeker hun.