Åpner for samarbeid med Taliban

– Ingen tror man kan vinne krigen mot Taliban. Det synspunktet er gammeldags, sier Kristian Berg Harpviken, direktør for Institutt for fredsforskning (PRIO).
 – USAs hovedprioritering er uansett amerikansk sikkerhet. Hendelser den siste tiden, blant annet i Jemen, har tvunget frem en del nytenking. Man stiller spørsmål ved betydningen av Afghanistan som en base for al-Qaida.

Klare for forlik.

Da politiske og militære ledere møttes på London-konferansen i slutten av januar, var det Afghanistans fremtid som stod på agendaen. Mest oppmerksomhet fikk et initiativ om å belønne Taliban-soldater som frivillig legger fra seg våpnene.
Men samtidig åpner den afghanske regjeringen for å forhandle med Taliban-ledere og inkludere dem i det politiske livet i Afghanistan.
– Vi må nå ut til alle våre landsmenn, spesielt til våre misfornøyde brødre, erklærte den afghanske presidenten Hamid Karzai under konferansen.
Shaida Mohammed Abdali, nasjonal visesikkerhetsrådgiver i den afghanske regjeringen, mener et initiativ som bare forholder seg til fotsoldatene ikke vil være bærekraftig. 
– Det er ideologiske motiver for et opprør som dette, og problemene vil ikke bli løst dersom man ikke når ut til lederskapet. De er fotsoldatenes «mat», de er de som gir dem ideologiske og politiske insentiver, forklarte Abdali til New York Times.
Afghanerne gikk lenger enn sine internasjonale allierte i ønsket om å komme Taliban i møte. Men i forkant av konferansen hadde flere internasjonale toppfolk tenkt høyt om mulighetene for å inngå et politisk forlik med Taliban. General Stanley McCrystal, øverstkommanderende for NATOs styrker i Afghanistan (ISAF), uttalte i et intervju med Financial Times at en politisk løsning er «det uunngåelige resultatet av alle konflikter». På spørsmål om han kunne tenke seg Taliban i en fremtidig regjering i Kabul, svarte han:
– Jeg tror alle afghanere kan spille en rolle om de fokuserer på fremtiden og ikke på fortiden.
USAs forsvarsminister Robert Gates har i samme ånd beskrevet Taliban som «en del av den politiske virkeligheten i Afghanistan» som man i siste instans må forsones med. FNs spesialutsending Kai Eide har erklært at «tiden er inne» for forhandlinger. Harpviken tror imidlertid at det er lite sannsynlig å få til en avtale med sentrale Taliban-medlemmer på dette tidspunktet.

Ingen global jihad.

– Veldig mye av det som blir sagt nå om å anerkjenne Taliban som en politisk gruppering, ser jeg som et forsøk på å sette det på agendaen og bearbeide opinionen, sier Harpviken.
USAs opptrapping av krigføringen i Afghanistan kan synes å stå i motsetning til dette. Men den militære innsatsen handler først og fremst om å «myke opp» Taliban for forhandlinger, mener han.
– Ideen om å kjøpe opp Taliban-krigere er en annen metode for å svekke Taliban nedenfra, slik at de kan bli lettere å forhandle med. Det er det samme målet som for den militære opptrappingen, men med andre virkemidler.
PRIO-forskeren er skeptisk til om det lar seg gjøre å inngå en politisk avtale med Talibans ledelse, og tror et eventuelt forlik ligger et stykke frem i tid.
– Men på sikt tror jeg det er uunngåelig, legger han til.
For Harpviken virker det mer sannsynlig å få Taliban til å ta avstand fra al-Qaida. 
Utsagn fra Taliban-representanter antyder da også at de kan være villige til å gi garantier – om dette innebærer at utenlandske styrker trekker seg ut av landet. Blant annet erklærte Taliban-lederen mulla Omar i september at Taliban «ikke har noen interesse av en global jihad».
Det politiske lederskapet i USA diskuterer ikke lenger hvorvidt Taliban har en plass i det afghanske politiske landskapet, uttalte en anonym ISAF-representant til nyhetsbyrået Inter Press Service for kort tid siden. Spørsmålet nå er snarere om de vil godta deltagelsen til mulla Omar og hans nærmeste.

Større enn seg selv.

– Vi har gjort Taliban til noe mer enn de er, til en større fiende enn de er, sier Laila Bokhari, forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).
 – Jeg tror man må nyansere hva man ser på som Taliban. De er ikke bare verstingene, de med blodige hender. Taliban er også folk som har politiske ambisjoner, og som kan være med i samtaler. Det som skjer nå er interessant fordi det innebærer at man må prøve å forstå fienden. At det ikke er Fienden med stor F, men mange små aktører. Det er en tabbe at man ikke har skjønt dette bedre tidligere. Vesten har sett en stor motstandsbevegelse mot alt, uten å se nyansene, sier Bokhari.
Hun hevder at det som går under samlebetegnelsen Taliban, i virkeligheten er en løs samling av ulike grupperinger som ønsker ulike ting. Bevegelsen har også satt fingeren på en del spørsmål som vanlige folk er opptatt av, som et rettsvesen som ikke fungerer, identitet og familie.
– Å få Taliban til å ville forhandle er det som kommer til å bli vanskelig. Men afghanere, også Taliban, er ganske pragmatiske, mener NUPI-forskeren.

Ikke i dag, ikke i morgen.

Erfaringer fra konflikter andre steder i verden har vist at opprørere kan bli bundet til politiske prosesser ved å bli trukket inn i samtaler.
– Det samme kan skje med Taliban dersom de ser at de kan oppnå innflytelse gjennom politisk deltagelse, mener Bokhari. Hun understreker at innsatsen fremover må være koordinert og helhetlig, integrere lokale maktstrukturer og omfatte alle deler av nasjonen, ikke bare Kabul. Men en slik tilnærming krever tålmodighet:
 – Politikken er styrt av korte tidsfrister. Det fører til kortsiktige løsninger. For å få til en løsning i Afghanistan er det nødvendig å tenke langsiktig.

Alle skal med.

Norske bistandsorganisasjoner mener alle parter bør inkluderes i de politiske prosessene i Afghanistan.
 – Vårt arbeid er mest påvirket av de lokale forholdene på bakken der vi er. Det vi forholder oss til er lokale myndigheter og maktfaktorer, sier Liv Kjølseth, daglig leder i Afghanistankomiteen.
Afghanistankomiteen har vært til stede i landet siden den sovjetiske invasjonen på 1980-tallet. De arbeider med helse, utdanning og landsbyutvikling i hovedsak i provinsene Badakhshan og Ghazni.
 – Vi har drevet skoler, også for jenter, hele perioden. Det krevde naturligvis samarbeid med lokale makthavere, inkludert Taliban, forteller Kjølseth, som opplever at Taliban kan være pragmatiske.
Inngangsporten til å arbeide i et lokalsamfunn er gjerne lokale eldreråd, som også kan fungere som meglere dersom det oppstår problemer lokalt.
– Motstand mot moderne påvirkning har lang tradisjon i Afghanistan, og er ikke kun et Taliban-fenomen. Men på den annen side ser de fleste nytten av at deres barn kan lese og skrive, og at det er tilgang til helsetjenester. For å kunne arbeide på grasrota i Afghanistan kreves respekt for afghansk kultur og identitet, mener Kjølseth.

Dialog og ansvar.

De siste årene har mer intensiv krigføring gjort at Afghanistankomiteens folk oftere opplever å være i skuddlinjen mellom Taliban og NATO-styrker. Samtidig møter de flere omreisende Taliban-grupperinger enn tidligere. Overfor dem har ikke eldrerådene den samme autoriteten. Afghanistankomiteen tar ikke stilling til de politiske prosessene på nasjonalt nivå, men Kjølseth mener dialog og forsoningsarbeid er viktig for en fremtidig utvikling. Her er det imidlertid også viktig at de som har begått overgrep stilles til ansvar.
 – Jeg tror USA gjorde en stor feil i 2001, da Taliban så tydelig ble utestengt fra en prosess som var ment å være inkluderende, sier Kjølseth, med henvisning til Loya Jirga-prosessene som ledet fram mot landets nye grunnlov.

Verner om nøytraliteten. 

– Vår største utfordring er at det er krig og konflikt i Afghanistan. Det er årsaken til at vi ikke har tilgang til over halvparten av landet, forteller kommunikasjonsdirektør Rolf Vestvik i Flyktninghjelpen.
Flyktninghjelpen ble etablert i Afghanistan i 2003 og har nærmere 400 ansatte i landet. I dag har den prosjekter innen utdanning, husbygging, informasjon og juridisk rådgivning, matsikkerhet og utdeling av nødhjelpsvarer. Organisasjonen er opptatt av ikke å fremstå som part i krigen, og har kritisert sammenblandingen av militær innsats og bistand i Afghanistan. 
 – Vi kan aldri gjøre humanitært arbeid under militær beskyttelse. Da mister vi vår nøytralitet. I stedet må vi aksepteres av partene som kontrollerer områdene vi jobber i. Når vi har kontakt med ulike væpnede opposisjonsgrupper, er det kun for å sikre tilgang til sivile som trenger nødhjelp i konfliktområder. Det ligger ingen politisk anerkjennelse i dette, understreker Vestvik.
Vestvik vil ikke gå i detalj om hvordan Flyktninghjelpen forholder seg til ulike væpnede grupper, men stiller seg positiv til å inkludere alle som er villig til å legge ned våpnene i en politisk prosess.
 – Dersom man skal få til en politisk utvikling, uansett hvilket land det gjelder, må alle krefter med i en politisk prosess. Det gjelder både de man liker og de man ikke liker.