Leire for internt fordrevne tømmes

I løpet av noen få uker i 2006, da opptøyer og konflikter mellom hæren og politiet i Øst-Timor blusset opp, ble det brent og ødelagt 5000 hus. Hæren, bestående av 800 soldater og 600 avskjedigede soldater braket sammen. Kampene er beskrevet som de verste siden løsrivelsen fra Indonesia i 1999. Opp til 150.000 mennesker ble drevet på flukt, de fleste innenfor hovedstaden Dili. De fleste søkte tilflukt i kirker, parker, sykehus og til med innenfor presidentens private bolig.

Nå har altså de internt fordrevne begynt å vende hjem igjen.

- Den nye regjeringen, valgte å tilby en fast pengesum, uavhengig av om familiene kunne reise tilbake eller ikke, for å få familiene til å flytte ut av teltleirene. Pengestøtten de intern fordrevne har fått er fra 200 til 4500 dollar. Et beløp som er mange ganger større enn gjennomsnittlig årslønn på Øst-Timor, forteller programkoordinator Anny Brenne Svendsen i Flyktninghjelpen.

Mange utfordringer

Det var i juni at de første 700 familiene tok i mot regjeringens erstatningspakke og forlot leirene. Regjeringen og IOM (International organisation for Migration) hadde i flere måneder hadde hatt en intens dialog og tilrettelegging med de lokalsamfunnene som skulle ta i mot de internt fordrevne. Det har ikke vært bare enkelt og utfordringene er enda mange.

- Det er fremdeles uvisst om man har greid å gi hjelp av varig verdi med pengestøtten. Mange familier kan ha valgt å bruke pengene til andre ting fremfor å gjenoppbygge sine ødelagte hjem, sier Svendsen.

Øst-Timor sitter på rike olje- og gassressurser, men er likevel ett av de fattigste landene i Asia. Fattigdom, sammen med svake offentlige institusjoner og dårlig utbygd rettssystem, blir ofte sett på som årsaker til urolighetene. 70 prosent av befolkningen er under 30 år og rundt 54 prosent av landets befolkning på 1,2 millioner er analfabeter. Det er med på å vanskeliggjøre arbeidet med repatriering.

Ifølge Reliefweb er en av de store utfordringene nå sikkerhet og beskyttelse av de internt fordrevne som vender hjem. På lengre sikt er det også viktig å adressere spørsmålet om rettferdighet og at de som var ansvarlige for at så mange tusen flyktet må ta ansvar for sine handlinger.

- IOM har fulgt noen av familiene som vender tilbake og tilbakemeldingene fra både familiene og fra landsbylederne er at det er stort sett rolig. Men det er store utfordringer med tilgang på vann, varige løsninger på landspørsmål og tilgang til arbeid, sier Svendsen.

Får ikke erstatning

En av de mest kritiske teltleirene var satt opp innenfor landets største sykehus, der flere hundre familier og husdyr av alle slag bodde vegg-i-vegg med pasienter i det som blir beskrevet som veldig tøffe og kummerlige forhold.

- Flyktninghjelpen bygget over 595 overgangsboliger, der noen av disse ble spesifikt tildelt til intern fordrevne som bodde på sykehuset. Nå er situasjonen normalisert men fremdeles er det 436 familier (2.200 intern fordrevne) som bor i en av de tre overgangsleirene, sier Svendsen.

 I en undersøkelse gjort av Flyktninghjelpen, svarer mer enn 200 hundre familier at de ikke var eiere av de hus som ble brent. Dette betyr at regjeringen ikke vil kompensere dem for deres tap. Det forhandles om denne og andre sårbare grupper.

- FN oppmuntrer regjeringen til å styrke dialog arbeidet og i tillegg til å komme opp med varige løsninger for de gjenværende familier som bor i overgangsleire, sier Svendsen.