Livsfarlig for afghanske journalister

Vi presser oss sammen på de avlange putene på gulvet. En kort gåtur unna ble journalisten Javed «Jojo» Ahmed (22) skutt og drept 10. mars i år. Mennene jeg drikker grønn te med er journalister som arbeider for utenlandske medier, slik også Ahmed gjorde. 

– Vi blir veldig stresset av sikkerhetssituasjonen. Det er virkelig ille her nå, sier Abdul Razaq Khan. 

Han arbeider for nyhetsbyrået The Canadian Press. 

Ahmed ble skutt da noen kjørte opp på siden av bilen hans i en hvit Toyota og fyrte løs med et maskingevær. Ingen er arrestert for drapet. Ingen har hittil kunnet gi en forklaring på hvorfor Ahmed ble skutt. Journalistene i Kandahar i Sør-Afghanistan sier hvem som helst av dem kan være neste ut.

Det er ingen tvil om at det blir mer og mer risikabelt å jobbe i Kandahar, ifølge Khan. Han sier likevel han vil være feig hvis han bytter jobb.

– Vi er nødt til å fortsette arbeidet. Vi kan ikke miste motet nå, sier han. 

Khan mener drapet på vennen Ahmed illustrerer hvor utsatt afghanske journalister er. Journalistene i Kandahar har protestert overfor myndighetene fordi de er helt uten beskyttelse mot de mange farene. Kandahar-provinsen er ifølge statistikken ett av områdene som er hardest rammet av krigen i Afghanistan. Journalistene i Kandahar sender ut en jevn strøm av meldinger om veibomber, selvmordsangrep, kidnappinger, og kamper. Alt med fare for selv å bli rammet. 

Stille om kidnappinger

I fjor ble to journalister drept i Afghanistan; Dagbladets Carsten Thomassen og afghanske Abdul Samad Rohani som arbeidet for BBC og nyhetsbyrået Pajhwok Afghan News. Rohani ble kidnappet og drept i Kandahars naboprovins Helmand. 

Mange journalister ble kidnappet i landet i fjor. Men i motsetning til andre kidnappinger rapporteres det som regel ikke når journalister blir tatt. Kolleger er redd det kan redusere sjansen for at journalistene blir satt fri. Kidnappingene omtales derfor som regel først i etterkant. 

Bor hos soldater

De fleste utenlandske journalistene som drar til Kandahar, bor og arbeider sammen med NATO-soldatene som holder til på en stor militærbase en halvtimes kjøretur utenfor byen. Stadig færre av de utenlandske journalistene forlater militærbasen uten å være i følge med soldater. Redaktørene mener det er for farlig å reise på egen hånd, eller så har journalistene rett og slett ikke lyst til å ta risikoen. Dermed er det Abdul Razaq Khan og de andre mennene som sitter rundt meg, som får de farligste oppdragene. Hvis en bombe eksploderer, noen blir skutt eller noe annet dramatisk skjer, rykker de ut, tar bilder og gjør intervjuer. 

– Jeg må se hva som skjer med mine egne øyne, sier Khan. 

Han og de andre journalistene som arbeider for trykte og digitale medier, rapporterer til utenlandske kolleger som sitter på militærbasen eller i en redaksjon i utlandet. Feltintervjuene til de lokale journalistene lappes sammen med bakgrunnsinformasjon, uttalelser fra militærets talspersoner og andre intervjuer. 

Rapportene fra de fleste afghanske journalistene i Kandahar, ender opp i engelskspråklige aviser. Utbredt analfabetisme og manglende engelskkunnskaper gjør at en svært liten del av befolkningen i Kandahar kan lese disse artiklene. 

Men radiojournalist Dawa Khan Menapal får føle på kroppen hvordan mange får med seg hva han sier. Menapals rapporter kringkastes på pasthu, som er hovedspråket i Sør-Afghanistan. 

– Jeg blir truet hele tiden. Spesielt når jeg rapporterer om kamper der opprørere er blitt drept. Da blir jeg ringt opp og får beskjed om at jeg kommer til å bli drept hvis jeg fortsetter å gi uriktige opplysninger, sier Menapal. 

Han forteller at bare for ett år siden var det vesentlig mindre farlig å reise rundt i Kandahar-provinsen.

– Vi kan ikke dra ut i distriktene lenger. Hvis vi gjør det, blir vi kidnappet eller drept, sier Menapal, som arbeider for Radio Free Europe/Radio Liberty. 

I likhet med Khan er Menapal innstilt på å trosse farene og fortsette i jobben.

– Det er ikke usannsynlig at det blir enda verre her, men jeg må tjene folket mitt, sier han.

Økonomiske problemer

Honorarene til de afghanske journalistene ligger langt over afghansk gjennomsnittslønn. De fleste har egne avtaler med redaksjonene, men når de hyres inn til enkeltoppdrag, tar de 200 dollar dagen. Til sammenlikning tjener en afghansk lærer 80 dollar i måneden.

To og en halv uke før Javed «Jojo» Ahmed ble drept i Kandahar, møtte jeg ham for siste gang i Kabul. Vi diskuterte blant annet turen min til Kandahar, og hva det er mulig å gjøre som journalist i Kandahar. Når jeg så kommer til Kandahar to uker etter drapet, prøver jeg å finne ut hva som egentlig skjedde med Ahmed. Det greier jeg ikke. Politiet nekter å gi noen opplysninger om drapet. Og Ahmeds journalistkolleger som pleide å sitte sammen med ham i rommet vi sitter i, aner ikke hvem som sto bak. 

Det ble tidlig slått fast i en del utenlandske og afghanske medier at det var Taliban som drepte Ahmed. Men selv om opprørerne står bak en rekke attentater, var Ahmed antakelig den journalisten som hadde tettest kontakt med Taliban i Kandahar. Han fikset en rekke intervjuer med opprørerne for utenlandske medier. Det er ikke kommet noen bevis for at det er Taliban som drepte ham. Afghanske myndigheter er kjent for å være sterkt involvert i den omfattende narkohandelen i Kandahar, og provinsen framstår som nærmest lovløs.

To brødre, fire søstre, far og mor var avhengig av Ahmeds inntekter. Slektningene har fått store økonomiske problemer etter at Ahmed ble drept, og kanadiske journalister har opprettet et fond for dem. 

Anders Sømme Hammer er frilansjournalist bosatt i Afghanistan.