Sivile mobiliserer etter dødssyklonen

- Vannet sto to meter høyt, bare to hus og tempelet sto igjen, sier Win Sen.

Landsbylederen i Damathuka, en fiskelandsby vel tre timer sørover med båt fra byen Bogalay, forteller at de fleste i landsbyen reddet seg ved å ta seg inn i tempelet som sto noe høyere enn de andre bygningene. Andre var ikke like heldige. Selv mistet Win Sen sønnen og 17 andre slektninger da syklonen feide over Irrawaddy deltaet og traff landsbyen.

- De søkte ly i et rislager, men alle forsvant da lageret ble feid bort. Jeg savner dem veldig, minnene kommer alltid tilbake, sier han.

Siden syklonen har han imidlertid hatt liten tid til å sørge. For de vel 750 overlevende i Damathuka har alt har dreid seg om å skaffe nok mat, og prøve å bygge opp igjen landsbyen.

- Bortsett fra klosteret var alle husene borte, jeg kjente ikke landsbyen igjen. Det fantes ikke mat og det kom ingen hjelp, sier Win Sen.

Stanset hjelpen

Syklonen som feide over Irrawaddy deltaet i Mai 2008 kostet anslagsvis 140 000 mennesker livet. Over 2,4 millioner ble på forskjellige måter rammet av den største naturkatastrofen i Burmas moderne historie. Hva som sjokkerte verden enda mer var det burmesiske regimets manglende vilje til å ta katastrofen på alvor og gi umiddelbar tilgang til området for FN og andre hjelpeorganisasjoner.

Regimets paranoide holdning førte til at hundrevis av hjelpearbeidere ble sittende fast i Bangkok uten å få visum, mens skip lastet med nødhjelp aldri fikk tillatelse til å gå i land. Kun et fåtall internasjonale hjelpeorganisasjoner som allerede hadde mannskap og ressurser på plass fikk begrenset tilgang til katastrofeområdene. Samarbeidsorganisasjonen ASEAN fikk i samarbeid med FN og regimet etterhvert etablert en hjelpemekanisme. Dette løste mange problemer og førte til at både FN og andre organisasjoner til slutt fikk tilgang til deltaet. Selv om svært mye arbeid gjenstår har de fleste ofrene ifølge FN idag mottatt en eller annen form for hjelp. Men i vakumet som fulgte den første tiden, da hjelpen trengtes som mest, var det burmeserne selv som reiste seg og gjorde en innsats. 

I Damathuka blir vi fortalt at vanlige burmesere var de første som kom til landsbyen for å hjelpe. Noen hadde med seg ris, andre hadde med seg klær eller medisiner. Det samme skjedde over hele deltaområdet. Leger reiste rundt i landsbyene og ga førstehjelp, private bedrifter donerte alt fra medisiner til tepper, mat og byggematerialer.

De virkelige heltene

Regimet likte dårlig at hjelpen ble organisert utenfor deres kontroll, mange ble stoppet av veisperringer, nødhjelp ble beslaglagt, flere ble arrestert og soner fortsatt lange dommer. En av dem er den kjente komikeren Zaganar som ble dømt til 45 års fengsel for sin innsats. 20 andre burmesiske hjelpearbeidere skal også være fengslet.

- Disse er de virkelige heltene etter syklonen, sier en sentral journalist i Rangoon.

Han forteller at de burmesiske hjelpearbeiderne ikke har latt seg skremme, tvertimot.

- Idag har vi et helt nytt nettverk av sivile organisasjoner. Noen jobber med HIV eller helse, andre jobber med kvinnerettigheter, barnerettigheter eller vannforsyning, og disse bevegelsene vokser. Dette er det positive som har skjedd som følge av syklonen sier han, og legger til:

- Noe kommer til å komme ut av dette. Vi vet ikke hvor stort dette samfunnet er eller hvor mange grupper som eksisterer, men enkelte grupper har allerede over 400 medlemmer.

Holder lav profil

Oppbyggingen av et nytt sivilt samfunn i Burma har så langt kommet i skyggen av det tradisjonelle fokuset som ofte er rettet mot Aung San Suu Kyi og opposisjonspartiet National League for Democracy. En lege knyttet til Zaganars netteverk sier at heller ikke regimet ser ut til å fått med seg omfanget av hva som har skjedd.

- Det ser ikke ut til å være klar over at de nye nettverkene har begynt å kommunisere med hverandre. Men vi blir fortsatt overvåket, så vi er nødt til å holde en lav profil, sier han.

Vi møter han på et hemmelig sted i Burma. Til vanlig driver han en privat klinikk i Rangoon. Like mye tid bruker han imidlertid på bistandsvirksomhet i deltaområdet, og informasjonsutveksling og nettverksbygging mellom de ulike organisasjonene.

- Jeg organiserer mobile helseteam som vi sender til mindre landsbyer i deltaet som ofte har blitt neglisjert. Det er over 3000 berørte landsbyer i deltaet. Fortsatt kommer vi til landsbyer som ikke har fått hjelp i det hele tatt, sier han.

Samarbeider med munker

For å få innpass i landsbyene, samarbeider han ofte med burmas munkeorden. Ifølge legen er det lettere å arbeide hvis initiativet tilsynelatende kommer fra og organiseres av munkene. Økonomisk er det for det meste private givere som stiller opp.

- Noen av pasientene mine vet at jeg gjør dette, så de spør meg om de kan bidra. Jeg får også donasjoner fra det private næringslivet, og noe økonomisk støtte fra en internasjonal hjelpeorgansiasjon, men de aller fleste organisasjonene har så langt ikke blitt støttet av FN eller andre internasjonale organisasjoner, sier han.

Internett er ifølge legen det viktigste kommunikasjonsmiddelet som binder de ulike bevegelsene sammen. Selv jobber han også aktivt med å gi organsisasjonene opplæring i bruken av internett.

- Iblant leier jeg en internett kafe og inviterer medlemmer fra 30 organisasjoner som har jobbet i syklonområdene. En ekspert på blogging underviser og forteller hvordan alt fungerer, sier han.

Han mener utviklingen på sikt kan true regimet.

- Det er iferd med å skje, men det kommer til å ta tid. Under overflaten bygger presset seg opp. En gnist kan være alt som skal til før vi har en nytt opprør, sier han.

Blir overvåket

I Damathuka er det ikke spørsmålet om regimets fremtid som er mest sentralt. De har mer enn nok med å klare seg selv fra dag til dag. Noe ris har de fått, et privat firma i Rangoon har donert en barneskole som er under konstruksjon, en organisasjon har gravd en ny brønn, men ellers har de stått for gjenoppbyggingen selv. Noen hjelp fra regimet er det ingen som har fått. Det er det imidlertid ingen vi snakker med som hadde forventet.

Men selv om regimet har ignorert befolkningen i katastrofeområdet, ser det ikke ut til at de mangler ressurser til å overvåke og kontrollere våre bevegelser. Ved insjekking på vårt hotell kreves ikke mindre enn ti kopier av våre pass og tillatelser til å besøke området. Vår guide blir oppsøkt av politiet om kvelden, det samme blir båtføreren som har tatt oss med ut i deltaet. Guiden tar det hele med ro. Han har vært i gjennom det samme før.

- Slik fungerer Burma. Regimet gjør aldri noe for å hjelpe, men alt for å overvåke og kontrollere, sier han.