Blomsterpiken, lykkejenta og hushjelpen

Vansan ser ned i gulvet hun sitter på. Attenåringen støtter seg på en arm. Med den andre kjærtegner hun gulvet som om det var hennes redning. Det er stedet blikket hennes kan gå uten å bli utfordret av en annens blikk.
Familiens hus ligger i provinsen Sihanoukville nær grensen til Vietnam. Det er bygget på pæler. Under gulvet står vannet stille. Lukten fra vannet blander seg med stanken. En helt aldeles forferdelig, het stank som ligner lukten av gammelt rekeskall kommer fra de mange millionene bittebittesmå reker som tørkes i landsbyen.
Vann er det overalt. For å komme seg rundt i landsbyen må man balansere på stokker, vasse og gjøre seg til venns med gjørmen. Og stanken. Men det går ikke.
Folk i landsbyen er ofte syke på grunn av den, sier de. For å gå på do må Vansan opp i skogen. Jentene går alltid flere sammen. Vansan går aldri ut etter at det er mørkt. Hun er ikke redd for spøkelser, men for menn.
Familien har to hunder som passer på de tre døtrene når moren og stefaren er ute om natten og fisker i den kanolignende trebåten som de leier. Før var de bare to barn hjemme. Men nå er Vansan kommet tilbake. Vansan holder fremdeles blikket i gulvet. Så ser hun opp, rett på meg.
– Jeg stoler ikke på noen. Jeg tenker alltid på det, og jeg er aldri glad, sier hun.

Blomsterpiken

Fem år tidligere. Vansan, de seks søsknene og moren blir hjulpet til Thailand hvor de skal tjene penger på å selge blomster. «Den snille hjelperen», en kvinne, låner dem penger.
Vansan og søsknene selger blomster, mens moren passer den minste, som ennå er baby, og forsøker å holde øye med ungene mens de jobber. De betaler penger til damen jevnlig for å minske gjelden.
Etter hvert blir den unge blomsterselgeren tilbudt jobb på en restaurant. Hun er 13 år. Vansan skal servere. Hun jobber hardt. En dag forlanger sjefen at hun må ha sex med en kunde. Gjør hun det ikke, blir hun slått, truer sjefen.
Vansan nekter. Da kommer slagene som sjefen har truet med. Så blir hun stengt inne og må tilfredsstille de som kommer. Vansan lever en måned innelåst inne i rommet hos restauranteieren. Helt til moren blir så fortvilet over å ikke lenger få kontakt med datteren at hun ringer politiet.

Under jorden

Vansan (18) er en blant tusenvis av sørøstasiatiske jenter som har vært offer for tvang og frihetsberøvelse i et arbeidsforhold. Mange er blitt tvunget til prostitusjon.
– Jomfruhandel er et alvorlig problem, forklarer John McGeoghan.
Han er prosjektkoordinator for Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) sitt menneskehandel-prosjekt. IOM har jobbet i ti år med å bekjempe menneskehandel i Kambodsja.
– Jenter blir solgt til menn som tror at det å ha sex med en jomfru er helbredende, forklarer han.
Barn blir også «leid ut» som arbeidskraft av familiemedlemmer eller andre omsorgspersoner. Det skjer internt i landet eller overfor «arbeidsgivere» i nabolandene.
– Kambodsjanerne har en egen plass i Sørøst-Asias arbeidsliv. De gjør det skitne og farlige arbeidet. Det være seg barn, menn eller kvinner, forteller McGeoghan.
Han forteller at problemet er gigantisk, men at det finnes lite statistikk å støtte seg til i arbeidet.
– En viktig grunn er at få saker kommer til rettssystemet. Enten løses konflikten på tradisjonelt, uformelt vis, eller overgriperen kommer aldri til overflaten. Menneskehandel forblir ofte en skjult forbrytelse.
Ifølge McGeoghan utsettes personer for menneskehandel i de største arbeidslivssektorene tekstilindustrien, turisme og byggebransjen. Å bli hushjelp eller drive med fiske er også risikabelt. Gjeld til arbeidsgiveren er en vanlig måte å havne i tvungne arbeidsforhold på.

Ingen Gandhi, ingen Mandela

Tvangsflytting av mennesker under Røde Khmer, krig og overgrep er blant faktorene som gjennom årene har skapt et marked for menneskehandel i Kambodsja. De siste tiårene har store deler av befolkningen måttet flytte på seg. Pol Pot-periodens tvangsflytting av mennesker, borgerkrig og fattige menneskers leting etter arbeid har holdt og holder befolkningen i bevegelse.
Dette har ført til at de tette sosiale nettverkene ikke eksisterer lenger. Mange kambodsjanere bor i dag i et nærmiljø der de ikke kjenner naboen. I tillegg ble nesten en hel generasjon drept under Pol Pot-styret.
Naly Pilorge i den kambodsjanske menneskerettighetsorganisasjonen Licadho mener at mangelen på gode rollemodeller og fraværet av et godt velferdssystem har bidratt til en moralsk nedbryting av samfunnet.
– På overflaten smiler vi. Men det har vært 35 år med traumer, der folk har sett stadige eksempler på at det er vold som kan gi dem det de vil ha, sier Pilorge.
Menneskerettighetsaktivisten mener at verdier og etikk normalt vil overføres til et barn først fra foreldrene selv, dernest andre personer i barnas oppvekstmiljø. Men dette har ikke fungert i Kambodsja de siste årene.
– De som selv har barn i dag, har vokst opp uten rettledning fra foreldre, mens både munkene og lærerne er korrupte, sier hun.

Skal endre holdninger

Fattigdom og mangel på kunnskap og informasjon bidrar også til at mennesker blir lurt eller tvunget ut i tvang eller blir regelrett solgt. For å motvirke dette har myndighetene gjennomført nasjonale opplysningskampanjer og holdningskampanjer mot menneskehandel. Det er også gjennomført en informasjonskampanje om den nye loven om menneskehandel som kom i 2008, mens turismedepartementet har gående en kampanje for trygg turisme, som advarer mot misbruk av barn.
Den mellomstatlige organisasjonen IOM jobber tett med de kambodsjanske myndighetene om tiltak mot menneskehandel.
– Noe av det viktigste for å bekjempe menneskehandel, er at lovene blir håndhevet.
I 2007 ble det etablert en nasjonal arbeidsgruppe mot menneskehandel, og i 2008 kom en ny lov (Law on the Suppression of Human Trafficking and Commercial Sexual Exploitation) mot menneskehandel. Siden det har myndighetene satt i gang 71 rettsforfølgelser innenfor menneskehandel mens tolv personer har fått dom.

Lykkejenta

Den andre jenta vi møter har et navn som betyr «hun som bringer hell til sin familie». Vi kaller henne «Lykkejenta». Nå er hun 16 år, og hun går i lære i en skjønnhetssalong. Hun var tretten år da faren ble syk. Moren solgte grønnsaker for å livberge familien. Men inntektene strakk ikke til.
Lykkejenta var heldig og fikk hjelp av en fransk organisasjon. Hun bodde og gikk på skole på deres senter. Hun ble nesten ferdig med syvende klasse. Men så kom mamma.
Moren sa at hun skulle være med en liten stund og hjelpe til med å selge nudler. Trettenåringen trodde hun skulle tilbake på skolen. Men etter en stund tok moren henne til en karaokebar i turistbyen Sihanoukville. Lykkejenta spilte musikk for de som ville synge karaoke, vasket opp, gjorde rent, vasket doene og ryddet av bord. Etter to måneder ville karaokeeieren at hun skulle stå utenfor og tiltrekke seg kunder. Hun var redd for at noen av kundene skulle «ta på» henne.
– Jeg unngikk det, fordi jeg slapp å servere på rommene. Jeg var redd for de som var fulle. Av og til ble de aggressive og slåss med hverandre.
Lykkejenta hørte om andre jenter som jobbet der, som ble tvunget av menn til å ha sex. Moren kom til karaokebaren hver måned for å heve lønnen. I tillegg lånte hun penger fra eieren. Jenta ble et gissel i jobben sin. Etter ett år oppdaget hennes eldre bror hva som hadde skjedd med henne og klarte å hjelpe henne til å bli fri.

En traumatisert befolkning

Over 50 prosent av de kvinnene som jobber i sexindustrien har vært hushjelper, viser en undersøkelse IOM har gjort av menneskehandel i Kambodsja. Det er mye som ikke er kartlagt, men en ting som er sikkert, er at jenter er sårbare. De har ofte en kort vei fra hushjelper eller restaurantarbeidere til prostitusjon og slaveliknende kontrakter, ofte på grunn av gjeld.
Naly Pilorge forteller at Lykkejentas historie er vanlig.
– Det er en viss tradisjon i Kambodsja for at den eldste skal ofres og må ut og tjene penger til familien. Noen foreldre er så fattige at de blir tvunget til det selv om de ikke vil. Noen ganger forsvarer de det med at de trenger materielle ting, eller det skyldes alkoholmisbruk, pengespill eller uvitenhet. Stebarn behandles dårligere enn andre barn, sier Pilorge.
Legene og psykologene ved Kambodsjas eneste senter for barnepsykiatri i Phnom Penh ser store behov for psykisk helsehjelp i befolkningen. Mange av barna som er pasienter på klinikken kommer fra dårlig fungerende familier.
Et problem er at kambodsjanere lukker seg inne med problemene. Men det pipler etter hvert opp til overflaten.
– Det fører til andre problemer – gambling, alkohol, vold, forklarer barnelege ved senteret, doktor Kao Sambath.
Klinikken har også pasienter som har vært utsatt for menneskehandel, seksuelt misbruk og vold. De fleste i denne pasientgruppen er jenter, fra 10 til 18 år, og mange har vært i bordeller.
– De som har vært utsatt for overgrep får alvorlige tilpasningsvansker, forklarer legen.

Hushjelpen

Empo skulle bli hushjelp. Nå sitter også hun og ser i gulvet. Ser hun opp, kommer tårene lett. Hun er 17 år nå, sier hun, og hun kom tilbake for et knapt år siden. Det vil si – hun husker ikke helt. Det er vanskelig å samle tankene. Hun vil gjerne glemme. Vi må ha en liten pause før hun kan fortelle om den dårlige naboen.
Empo får besøk av en mann i nabolaget. Han forteller at han kan hjelpe henne å få en jobb. Mot en liten avgift. Empo takker nei. Han kommer tilbake flere ganger. Familien er fattig. Empo har aldri gått på skole. Hun er 15 år og eldst av søstrene i barneflokken på seks.
Til slutt aksepterer hun. Moren betaler 30 dollar til mannen. Empo har ikke noe fødselsbevis. Hun søker lykken på falske papirer.
Mannen følger henne til Phnom Penh 230 km unna hjemstedet, til et digert hus. Der skal hun være for å få opplæring. Det er 2-300 andre jenter der. For å få mat, må de stå i kø, og de sover på madrasser. De vasker og jobber for å forberede seg til å bli hushjelper – i Malaysia. Ingen får gå ut.
Empo og de andre jentene er låst inne. Etter tre måneder klarer hun å rømme. Hun klatrer over gjerdet. Klokken er fem om morgenen, det er ennå mørkt. Hun møter en som gir henne penger til bussen og reiser hjem.

Stanken

I skyggen under et hus sitter blomsterpiken sammen med moren og renser nattens fangst. Klokken er seks om morgenen, og de to har vært oppe siden fire. På huk sitter de og jobber, renser ut det som ikke er bittesmå reker. Det stinker. Rekene skal blandes med et lilla stoff, slik at rekene blir nydelig rosa i stedet for det fargeløse utgangspunktet. Dette er hverdagen nå. Jobbe hardt, tjene minimalt, betale på gjeld.
De er ferdige. Blomsterpiken Vansan reiser seg, og må holde seg fast i en av pålene. Hun står der, samler seg litt, så løfter hun med seg en stor balje med reker og går for å gjøre ferdig jobben. Med hennes innsats klarer familien å tjene omkring 13 kroner om dagen. Attenåringens største ønske er å gå på skole.
Vansan smiler blekt. Hun ble satt fri den gangen da moren ringte politiet. Hun er 18 år og har egentlig mesteparten av livet foran seg. Men hun føler seg ikke fri. Det som ligger bak er så mye større og altoverskyggende.


De tre jentene som er omtalt i denne artikkelen er anonymiserte av hensyn til egen sikkerhet.