Ved inngangen sitter noen lettkledde jenter med ansikter stive av sminke. Over dem stråler navnet på karaokebaren – Dreamworld. Det er det eneste som lyser. Rundt er det bekmørk kveld i turistbyen Siem Reap, som ligger en liten tuktuk-tur fra tempelområdet Angkor Wat. Innenfor døren sitter dusinvis av kvinner i sofaer. De venter på festglade kambodsjanske menn som skal komme til «drømmeverdenen».
En gruppe menn kommer, og blir vist inn på et avlukket rom. Jentene stimler inn, stiller seg opp på rekke langs veggen, og plukkes ut til å være mennenes selskapsdamer for kvelden. Inne på rommet drikkes det øl, flørtes og synges til musikkvideoer.

Drømme-Mom.

På Dreamworld jobber Srey Mom. Hun er ølpromotør, eller «øljente», som de blir kalt lokalt. Når kundene velger henne som selskap for kvelden, selger hun dem kun ett bestemt ølmerke. Mom selger merket Leo, et thailandsk øl som lages av ølgiganten Singha. For å få kundene til å drikke mest mulig har hun sin sjarm og sitt utseende å spille på. Og ikke minst sin evne til selv å drikke øl.
– Før kunne jeg drikke mye, gjerne en kasse på en kveld. Men jeg begynner å bli gammel, nå klarer jeg ikke mer enn 4-5 flasker. Jeg mister kunder på den måten, sier hun bekymret.
Mom har begynt å mislike jobben på Dreamworld karaokebar. Det er hardt å tjene penger på å feste. 31-åringen får akkordlønn. Mom må derfor selge så mye øl som overhodet mulig fra «Dreamworld» åpner klokken sju om kvelden og til de siste gjestene vakler hjem ved ett-totiden på natten.

Underbetalt.

Som i resten av Kambodsja har Siem Reap et stort utvalg av barer med mange jenter som jobber med å få gjestene til å leske strupen med bestemte øltyper. Noen jobber for europeiske selskaper som Heineken og Carlsberg, andre for asiatiske ølmerker.
Ifølge den ikke-statlige organisasjonen Sirchesi, som jobber for å begrense spredningen av hiv i Siem Reap, blir denne yrkesgruppen elendig behandlet. De er så underbetalt at mange ser seg nødt til å ty til prostitusjon. Risikoen for å bli smittet av hiv-viruset er stor. Organisasjonen mener at nærmere en fjerdedel av jentene dør som følge av aids og andre sykdommer relatert til ølselgerjobben. Alkoholisme og alkoholrelaterte helseproblemer er vanlig. Ifølge en undersøkelse gjennomført av Sirchesi i 2008, drakk «øljentene» gjennomsnittlig mellom fem og åtte alkoholenheter 27 dager hver måned. En enhet tilsvarer en vanlig halvflaske pils. Norske helsemyndigheter anbefaler maks to enheter per dag for kvinner. Jentene som selger øl, tjener i snitt omkring 70 dollar i måneden, ifølge Sirchesi. Organisasjonen regner med at kvinnene trenger minimum 120 dollar for å klare seg. Gjennomsnittlig forsørger hver av kvinnene som selger øl 3,5 personer.

Mye hiv.

– Jentene aksepterer menn som vil kjøpe sex på grunn av den lave lønna, forklarer Sarath Kros, leder for Sirchesi og underdirektør for helse i Siem Reap provinsen.
Kros har jobbet med hiv/aids-arbeid i provinsen i flere år, og jobber derfor med de såkalte indirekte sexarbeiderne som «øljentene» regnes som.
– Vi har jobber hardt med å få ølselskapene til å bedre tilstandene, sier hun.
Organisasjonen har dessuten jobbet frem et program der kvinner som ønsker det, kan få seg jobber i hotellbransjen og samtidig få opplæring i basiskunnskap som lesing, skriving og engelsk.
– Det er alvorlig risiko jentene utsettes for. De er tvunget til å drikke, og i påvirket tilstand mister de noe av kontrollen. Terskelen til prostitusjon blir lavere. Hiv-raten er høyere i Siem Reap enn i den nasjonale statistikken, sier Kros.

Alkoholproblemer.

– Jeg har problemer med å holde det gående, forklarer spede Mom, som måler sånn cirka 1,60 på sokkelesten og neppe veier mer en 50 kilo.
– Om morgenene må jeg ta meg en øl for å føle meg i bedre form. Jeg MÅ klare å drikke øl for å få kundene til å drikke enda mer øl.
Rommet er glissent, men har eget bad. En stor tv-skjerm fyller en fjerdedel av rommet. Vi setter oss, og får servert øl. Mom og de andre jentene finner en lokal hit på karaokemaskinen. To av kollegaene hennes, Srey Lea og Pon Tida, synger duett for oss. Det er også en del av jobben. Synge og underholde kundene når de ønsker det. Mom forteller at hun ikke klarer seg på det hun tjener på å selge øl.
– Nei, det går ikke. Jeg må låne penger, sukker hun.
Mom er skilt og har to barn – et på elleve og et på fire. Moren hennes passer dem når Mom er på jobb. Og det er hun hver kveld. I prinsippet skal hun som ølpromotør ha fire fridager i måneden. Men slik blir det ikke alltid.

Dårlige arbeidsforhold.

Leder for interesseorganisasjonen Solidarity Association of Beer Promoters in Cambodia, Seang Chanseng, tegner et nokså dystert bilde av arbeidsforholdene til jentene.
– Ølpromotørene får helseproblemer og sikkerheten er dårlig. Jenter som utsettes for vold blir ofte ikke beskyttet. 40-50 prosent av jentene har helseproblemer, flesteparten relatert til leveren, lister Chanseng opp.
En undersøkelse laget av organisasjonen Care i 2005, viste at 83 prosent av jentene som selger øl hadde blitt seksuelt trakassert, 54 prosent hadde blitt utsatt for fysisk vold, 60 prosent hadde opplevd trusler og 38 prosent hadde blitt tvunget til sex på arbeidsplassen. Nyere undersøkelser gjort av Sirchesi i Siem Reap-området viser lite tegn til bedring.

Ny jobb. 

På hotell Majestic Angkor i Siem Reap jobber Rat Yuthat (30) som stuepike. Før solgte hun øl på de lokale barene. Den nye jobben fikk hun via programmet til den lokale organisasjonen Sirchesi. Hun valgte å slutte som «øljente» på grunn av de tøffe arbeidsforholdene.
– Særlig var det vanskelig at kundene tvang seg på, tok på meg og tvang meg til å gjøre ting jeg ikke ville. Når jeg nektet å ligge med dem, fulgte de etter meg når jeg gikk hjem fra jobb om natten, forteller Yuthat.
Hun er glad hun er ferdig med trakassering og alkohol.
– Det er mange som får problemer. En av mine tidligere kollegaer fikk store alkoholproblemer. Nå er hun død, sier hun.
På Dreamworld er Mom i gang med å få kunder til å kjøpe «hennes» ølmerke. Hun ler og fjoller sammen med de andre jentene og er vennlighet selv. Ennå er kvelden ung og kundene lar vente på seg. Mange av jentene sitter fortsatt i sofaene ved inngangen og venter. 



Fattige kår er blant grunnene til at mange kvinner i Kambodsja jobber som ølselgere. Her fra en landsby i nærheten av Sihanoukville.

– Ville hatt det verre uten oss, hevder Heineken og Carlsberg

Ifølge hovedkontorene i henholdsvis Danmark og Nederland har Carlsberg om lag 700 ølpromotører i Kambodsja, Heineken ca 200. Totalt regner man at det er omkring tre tusen ølpromotører i landet, alle kvinner. Begge selskapene hevder at jentene som selger øl ville hatt det enda verre om de ikke var ansatt hos dem. De europeiske ølgigantene vil derfor ikke slutte å bruke kvinner til å selge øl i Kambodsja, men forsøke å bedre forholdene innenfra.

Etisk initiativ.

I 2006 gikk derfor noen av bryggeriselskapene sammen om et etisk initiativ, Beer Selling Industry Cambodia (Bsic), hvor blant andre Carlsberg og Heineken har bundet seg til å gi sine ansatte fast lønn og skriftlig kontrakt, skikkelige uniformer, beskytte dem mot trakassering og drikkepress og tilby helseforebyggende tiltak. Bsic samarbeider blant annet med Care International i dette arbeidet.

Uklare tall.

Men selv om det er blitt tatt enkelte skritt for å forbedre de elendige arbeidsforholdene for jentene, er bryggeriselskapene og sivilsamfunnsaktører enige om at det ikke er nok. De er imidlertid uenige om resultatene av det arbeidet bedriftene har gjort for å bedre jentenes situasjon.
Ifølge Bsics egen rapport fra april 2009 har det vært fremgang. For eksempel viser deres tall at færre jenter drikker på jobben, 26 prosent drakk aldri på jobb mens tallet var 29 prosent i 2008. Heinekens egen undersøkelse hadde bedre tall. Den viste at 68 prosent aldri drakk på jobb i 2009.
En rapport laget av nederlandske Somo (Centre for research on Multinational Corporations) fant helt andre resultater. I denne undersøkelsen oppga bare seks prosent av jentene at de ikke drakk på jobb.

Gjør så godt vi kan.

Heinekens samfunnsansvars-sjef, Gijsbert Siertsema, forklarer at kvinnene er ansatt av arbeidsformidlingsbyråer på midlertidig basis, og at gjennomsnittslønna er 80 dollar (460 kroner, red.anm). Ifølge organisasjonen Sirchesi trenger imidlertid jentene som selger øl å tjene 120 dollar i måneden for unngå å havne i prostitusjon.
– Vi har undersøkt forholdene kvinnene lever i, og funnet at 80 dollar er en passende lønn, sier Siertsema, som forklarer at dersom en «øljente» drikker på jobb kan hun bli sagt opp og bareiere som ser gjennom fingrene med dette, kan miste medlemmene i Cambodia Brewery som kunde.
Han understreker at det er vanskelig arbeid.
– Det er holdninger og kultur i samfunnet som helhet som gjør det så vanskelig å få bedret forholdene for jentene, sier Siertsema.
Han forsvarer allikevel at Heineken bruker «øljenter».
– Vi ønsker å forbedre innenfra. Det ville ikke hjulpet yrkesgruppen som helhet om vi sluttet med ølpromotering. Heineken ser på Kambodsja som et potensielt større marked. Skal vi være med i markedet må vi ha ølpromotører, forklarer Siertsema.

På papiret.

Talspersonen for Bsic i Kambodsja, Ti Sophana, kan bekrefte at de jobber med et vanskelig felt, hvor det er vanskelig å få med seg bryggeriselskapene på å bedre forholdene for jentene.
– Det er ikke alle selskapene som bryr seg om etikk. Deres eneste interesse er fortjeneste, sier Sophana.
Også bareierne er vanskelige å få på banen.
– Vi har opplevd at de truer med ikke å selge medlemmenes øl på grunn av våre krav, forklarer Ti Sophana.

Kambodsja spesielt ille.

«Øljenter» finnes også i Thailand, Vietnam og Laos, forklarer Johan Bengtsson, som jobber i den internasjonale avholdsbevegelsen IOGT.
– Men i Kambodsja er disse kvinnene i en spesielt vanskelig situasjon på grunn av holdningene som ligger i ordtaket: «kvinner er som hvit bomull, menn er som diamanter.» Blir hvit bomull tilsmusset ved sex før ekteskapet, går det aldri bort, mens en mann kan pusses litt på så skinner han like flott, sier Bengtsson.
Med syv års erfaring fra regionen, inklusive to år i Kambodsja, er IOGT-rådgiveren kritisk til det han mener er selskapenes indirekte aksept av overgrep mot kvinner fordi de bruker ølpromotører til å selge varene sine.
– I Kambodsja har man et kvinnesyn og et forhold til vold som gjør at jentene som selger øl er enda mer utsatt enn i andre land. Det er en hel befolkning som er traumatisert av krig, det er større risiko for vold, og jenter er mer undertrykket enn i andre land i regionen, forklarer Bengtsson. Han fortsetter:
– Vi tror nok at bryggeriselskapene er mer opptatte av å markedsføre produktet sitt enn av å beskytte disse jentene. De burde høyne prisen på øl, gi jentene bedre lønn, stille krav til bareierne og sørge for sikkerhet for jentene, for eksempel ved hjelp av vakter. Volden i Kambodsja er mye mer brutal enn i nabolandene, fordi det er mer vanlig å bære våpen, og disse jentene må beskyttes.

Kilder: Sirchesi, Care International, IOGT, Forut, Heineken, Bsic, Somo, Statens Helsetilsyn