Verdens siste stalinist-stat, Nord-Korea, topper trolig lista over vanstyrte regimer hvor befolkningen lider. Diktaturet, der diktatoren Kim Il-Sung og senere hans sønn Kim Jong Il har styrt siden 1950-tallet, har aldri hatt et snev av demokrati. I stedet skjer det omfattende brudd på menneskerettighetene, blant annet omfattende undertrykkelse, sensur og politisk indoktrinering. Landets økonomi er en av verdens mest sentralstyrte og isolerte. 95 prosent av alle varene som finnes i landet kommer fra den statseide industrien, og jordbruket er organisert i store kollektiver.

Matmangel

Fra det nesten hermetisk lukkede landet kommer det nå nok en gang alarmerende meldinger om at folk mangler mat. Som på 1990-tallet, hvor millioner av nordkoreanere døde av sult, dør nå mennesker av matmangel. Ifølge FN er 30 prosent av barn under fem år underernærte.
«Dødsfall på grunn sult skjer nå i Soonchun og Pyongsung. I Sør-Pyongyang-provinsen er situasjonen alvorlig. Selv om de eksakte tallene ikke er tilgjengelige, rapporteres det om at tusenvis har dødd av sult i løpet av én måned fra midten av januar i år», heter det i et nyhetsbrev for mars 2010 fra det amerikanske nettstedet North Korea Today.
På nettstedet, hvor ulike bloggtekster samles, oversettes og publiseres for å spre informasjon om situasjonen i landet, beskriver en nordkoreansk blogger hvordan folk også i andre regioner og byer i landet har lidd en stille sultedød i løpet av januar og februar. Så høye dødstall på den tiden av året tyder på at situasjonen vil bli enda verre. Det er nemlig særlig nå i april måned at matsituasjonen i Nord-Korea er prekær. Da er risen spist opp, mens bygget ennå ikke er modent.
«At 300 mennesker har dødd i Sinuiju i februar, tyder på at situasjonen er irreversibel. Når den tøffeste perioden ennå ikke har kommet, og situasjonen er så alvorlig, viser det bare hvordan landet vårt sakte går mot slutten», heter det i en av bloggtekstene.

Ordre om å skyte

Illegale flyktninger i nabolandet Kina ga nylig den britiske avisen The Times litt innsikt i levekårene.
– Jeg kom hit for å tjene penger slik at sønnen min kan få mat. Får han ikke det, vil han dø, forteller Choi Kum Ok fra sitt skjulested i en leilighet nær den nordkoreanske grensen.
Her håper hun å skaffe inntekt i noen uker, før hun tar den farefulle ferden tilbake over grensen. Pyongyang-regimet viser ingen nåde med flyktningene. Grensevaktene har ordre om å skyte for å drepe.
Choi Kum Ok har sulten på midten av 1990-tallet friskt i minnet. Da kan så mange som 3,5 millioner mennesker ha mistetlivet. Dødstallene varierer imidlertid. Flere uavhengige forskere mener at dette tallet er for høyt, og at mellom 600 000 og én million mennesker døde av sult mellom 1994 og 1998.
Choi Kum Ok forteller at hun mistet et søsken.
– Jeg orker ikke å snakke om det, sier hun.

Ny valuta

Etter sultkatastrofen på 1990-tallet har de nordkoreanske myndighetene lempet på forbudet mot et fritt marked. I november i fjor innførte de imidlertid plutselig en ny valuta. Over natten ble 100 gamle won (myntenhet, red.anm) verdt 1 won. Maksimumbeløpet som folk kunne få veksle, ble satt til 100 000 won.
– Jeg hørte om den nye valutaen ved lunsjtider. Vi hadde bare fem timer til å veksle før bankene stengte. Svært mange mistet alle sparepengene sine, forteller Choi Kum Ok.
Innføringen av den nye valutaen førte til at det svarte markedet forsvant. Med det forsvant også maten. I stedet for å selge mat til kjøpere med verdiløse penger, ble varer som ris og olje stuet vekk i påvente av tøffere tider og høyere priser.
– Noen kastet pengene i elven. Andre brant opp pengene – til tross for at Kim Il Sung, den store leder, var avbildet, forteller Song Hee (16) til The Times.
I begynnelsen av mars måned ble ministeren som var ansvarlig for å innføre den nye valutaen henrettet ved skyting. Samme skjebne skal også en mann som brant opp de verdiløse sparepengene ha lidd.

Skyhøye matpriser

På bloggene fra Good Friends viser tekstene om matpriser hvordan kjøpmennene som pakket bort varene sine da myndighetene i fjor innførte en ny valuta, nå kan tjene grove penger dersom folk har penger å kjøpe for. I januar i år kostet risen – målt i ny valutaverdi – 60 won. 2. mars i år hadde risprisen økt til 800 won.

Zimbabwe: Fra kornkammer til nødhjelpsmottaker

En gang var Zimbabwe kjent som Afrikas kornkammer, hvor landbruk var kjernen i økonomien. Slik er det ikke lenger. Hovedårsaken heter Robert Mugabe, som har ledet Zimbabwe siden 1980, først som statsminister, deretter som president.
I 2000 igangsatte president Robert Mugabe omfattende landreformer, der hvite ble tvunget til å gi fra seg jorda. Det meste av jorda havnet imidlertid ikke hos fattige, svarte småbønder. I stedet ble jorda gitt til en politisk elité, som i mange tilfeller ikke har klart å drive gårdene kommersielt. Store jordområder ligger nå derfor brakk.
Nedgang i jordbruksproduksjonen, økonomisk kollaps, en arbeidsledighet på anslagsvis 80 prosent og mangel på regn førte til at Afrikas tidligere kornkammer i fjor måtte importere nesten 700 000 tonn med mat. Utsiktene for 2010 ser ikke lysere ut. FN anslår at omlag 2,8 millioner zimbabwere vil ha for lite mat fram til mars/april i år, til tross for bra med regn og god avling i 2009.

Kenya: Politisk kaos og sult

Kenya på 1990-tallet: 18 prosent av alle barn under fem år lider av underernæring. Kenya i 2010: 35 prosent av alle barn under fem år lider av underernæring.
Matvaresituasjonen i Kenya er nå så kritisk at seks millioner av landets 38 millioner innbyggere er avhengig av matvarehjelp. Landet preges fortsatt av politisk uro etter opptøyene i etterkant av valget i 2008. I deler av landet er det stadige konflikter, blant annet knyttet til beiterettigheter. Matproduksjonen er lav og infrastrukturen dårlig. I deler av landet var matvareprisene i februar i år hundre prosent høyere enn i desember i fjor.
– Mangelen på mat skyldes mangel på politisk vilje, sier ernæringsprofessor Ruth Onian’go til FNs nyhetstjeneste Irin, og trekker fram mangel på politisk styring.
Hun får støtte fra politisk senioranalytiker John Omiti:
– Noen ganger eksporterer vi mat som vi senere må importere. Myndighetene tar ikke lærdom av de gode eksemplene og investerer ikke i kunnskap som kan bidra til endring.