Oljefondet investerer milliarder i skogselskaper

– Det er i dag fantastiske muligheter for å tjene penger på å ødelegge skog. Ordene kom fra miljøvernminister Erik Solheim, da han debatterte Norges regnskogsatsing i Indonesia på Dagsnytt Atten.

Norge inngikk i mai en avtale om å støtte Indonesia med over seks milliarder kroner for å bevare regnskogen i landet. Men Indonesia har planer om en storstilt ekspansjon av plantasje- og skogbruksindustrien, og miljøvernere er bekymret for om myndighetenes planer for å bevare skogen vil la seg gjennomføre.
Norge skal ikke betale før det ligger resultater på bordet.
– Selvsagt er norsk støtte til omdanning av regnskog til plantasjer helt utelukket. Det er å ødelegge skogen, og det er det vi vil stoppe, sa Solheim.
Men så er det litt mer komplisert likevel. Norge har nemlig, gjennom Statens pensjonsfond utland (oljefondet), investeringer verdt over 1,6 milliarder kroner i skogbruk, plantasje- og gruvesektoren i Indonesia - de samme selskapene som kan stikke kjepper i hjulene for Indonesias planer om å bevare regnskogen.

Skogen som gissel

Økonomien i Indonesia vokser raskere enn i de fleste andre land. Mye av veksten er basert på gammeldags og ikke-bærekraftig utnytting av landets rike naturressurser. Størstedelen av landets klimagassutslipp kommer fra avskoging og torvmyrsområder. Indonesias utfordring er å «gi det indonesiske folket utviklingen de fortjener og samtidig oppnå utslippsreduksjonene vi har lovet», som Heru Prasetyo, sjefssekretær for regjeringsgruppa som skal gjennomføre skogavtalen med Norge, uttalte det da han nylig var på besøk i Oslo. Hvordan denne motsetningen skal løses er imidlertid usikkert.
Indonesias president Susilo Bambang Yudhoyono har erklært at han vil redusere landets klimagass­utslipp med en fjerdedel innen 2020, og vil gjøre skogen fra en sektor som netto tilfører utslipp, til en som reduserer dem. Men interessemotsetningene er mange i det fragmenterte landet.
Side om side med klimaambisjonene planlegger Indonesia å ta ytterligere 63 millioner hektar regnskog i bruk innen 2030. Skogområdene skal brukes til tømmerplantasjer, jordbruk, biodrivstoff- og palmeoljeplantasjer og gruvedrift. Ifølge Greenpeace-rapporten Protection Money vil planene hvis de gjennomføres bety et tap av 40 prosent av landets gjenværende skoger, et område like stort som Norge og Danmark til sammen. Industriens planer «holder Indonesias skoger som gissel», lyder anklagen fra Greenpeace.
De norske regnskogsmilliardene skal gi landet en vennlig dult i riktig retning. Avtalen innebærer blant annet at det ikke deles ut lisenser for skogdriftselskaper de neste to årene, samt at det skal gjøres en gjennomgang av landområdene selskaper allerede har konsesjon for. Men med så store økonomiske interesser på spill kommer stansen av lisensutdelingen til å bli gjenstand for en intens politisk tautrekking i Indonesia.
Noen av selskapene som setter seg imot dette tiltaket for å bevare skog risikerer å ha norske penger i ryggen. Det mener i alle fall den Norad-støttede organisasjonen Environmental Investigation Agency (EIA) som jobber med å undersøke og avsløre miljøødeleggelser. EIA sendte tidligere i år en oversikt til det norske finansdepartementet som viste Oljefondet investeringer i den asiatiske skog- og landbrukssektoren og i selskaper som handler med varer fra disse selskapene. Totalt har fondet 2,5 milliarder kroner investert i slike selskaper og av dette er minst 1,6 milliarder kroner investert i selskaper som opererer i Indonesia.

Mangel på gjensidighet

– Vi mener at Norge eier aksjer i selskaper som både strider mot oljefondets retningslinjer og står i grunnleggende motsetning til regnskogsinitiativet. Det er en motsetning mellom å investere i beskyttelse av regnskogen og det som i praksis vil si å investere i avskoging, sier Jago Wadley fra EIA til Bistandsaktuelt.
Organisasjonen har listet opp 30 selskaper de mener oljefondet bør se nærmere på. Wadley understreker at de ikke retter spesifikke anklager mot noen av selskapene, men at måten de tjener penger på vanskelig lar seg forene med Norges politiske mål om å bevare skog.
– Pensjonsfondet har ett mål: å tjene penger. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim har et annet: å bevare regnskogen. Norge må bestemme seg for hvilket mål investeringene i disse selskapene tjener. Jeg skulle anta at det er viktigere for Norge å redusere avskoging enn å tjene penger på tømmerhogst i Indonesia, sier Wadley.
Han mener det er problematisk at ulike deler av norske myndigheter arbeider mot ulike mål.
– Norge støtter reform av myndighetene i Indonesia som en del av regnskogsavtalen. En del av arbeidet handler om å få ulike departementer og nivåer av forvaltningen til å samarbeide bedre, for å sørge for at alle drar i samme retning. Problemet er at Norge ikke gjør det samme selv. Det er en mangel på gjensidighet her, mener han.

Solgte seg ut

Norske myndigheter er kjent med problemstillingen. Tidligere i år solgte pensjonsfondet seg ut av det malaysiske skogbruksselskapet Samling, etter at fondets etikkråd kom fram til at selskapet hadde drevet ulovlig hogst gjennom omfattende brudd på konsesjonsvilkårene.
– Tilbakemeldingen vi har fått fra Etikkrådet har vært veldig positiv. De ble glade for å få en konkret liste med selskaper å se nærmere på. De må forholde seg til mange selskaper og må ha en veldig stor arbeidsbyrde, sier Wadley.
Etikkrådet ble oppnevnt etter gjentatte tilfeller av kritikk mot oljefondets investeringer og har som oppgave å passe på at fondet pengebruk er i tråd med de etiske retningslinjene. Kritikere mener imidlertid at Etikkrådet bærer preg av å være noe påklistret i forhold til fondets struktur. Det spiller ingen integrert rolle forvalternes investeringsbeslutninger, men opererer atskilt fra dem. Samtidig skal rådets fem medlemmer, med sitt sekretariat på åtte personer, overvåke investeringer for 2.900 millioner kroner i over 8000 selskaper verden over. Når rådet reagerer på fondets investeringer, skjer det alltid i ettertid.
– Det tok tre år å selge seg ut av Samling. Norge vil at Indonesia skal bli «REDD-ready» i løpet av tre år, men bruker selv like lang tid på å selge seg ut av ett enkelt selskap, bemerker Jago Wadley.

Sektorvis tilnærming

Slik rådet fungerer reagerer det på investeringer i enkeltselskaper. Flere aktivister er derfor utålmodige, og har tatt til orde for at Oljefondet bør ha en politikk for hele skogbrukssektoren under ett.
– Det er ingen grunn til at fondet ikke skal kunne ha en sektorvis tilnærming til dette, mener Truls Gulowsen i Greenpeace.
Han mener norske myndigheter gjør arbeidet for å bevare regnskogen mindre effektivt enn det kunne ha vært ved ikke å ha en mer helhetlig tilnærming.
– Norge bruker store penger på å redde regnskogen, men har ikke benyttet samarbeid eller press overfor privat næringsliv som virkemiddel, ikke engang i Indonesia. Det hadde vært mye bedre om Stoltenberg hadde brukt alle sine politiske virkemidle istedenfor å bare bruke ett, sier Greenpeace-lederen.
Samtidig mener han at den norske staten må vokte sitt omdømme, og hva det brukes til.
– Sannsynligvis bruker en del av disse selskapene det at den norske staten er med investor som argument mot kritikk.

Kan ikke ivareta alt

Det er imidlertid ikke regjeringen enig i. Statssekretær Hilde Singsaas (Ap) skriver i en e-post til Bistandsaktuelt at Finansdepartementet har det overordnede ansvaret for de etiske retningslinjene, men ikke vil kommentere investeringer i enkeltselskaper.
«Vi har tillit til at Etikkrådet gjør sin jobb og overvåker selskapene vi er inne i. For øvrig kan vi ikke alltid sette likhetstegn mellom etikk og uttrekk. Terskelen for uttrekk skal være høy. Når vi selger oss ut, overtar andre aksjonærer vår aksjepost og vi mister muligheten til å øve innflytelse som eier og for eksempel stemme for vårt syn på generalforsamlinger, eller drive annen for form eierskapsarbeid», skriver statssekretæren.
Hun svarer ikke på hvordan pensjonsfondet har utøvet sitt eierskap i den indonesiske skogbruk- eller plantasjesektoren. Statssekretæren sier at hun ikke kjenner til Indonesias planer om ekspansjon av skogbruk- plantasje- og gruvesektoren og Finansdepartementet ikke er rette instans til å vurdere hvorvidt disse planene er en alvorlig utfordring for ambisjonene om regnskogsbevaring.
«Samtidig må vi holde fast ved at SPU (Pensjonsfondet) er en profesjonell finansiell forvalter. Det betyr at fondet ikke kan ivareta alle de etiske forpliktelsene vi har som stat. Dersom vi gjennom fondet går inn på områder hvor staten har andre og mer velegnede virkemidler, for eksempel i utenrikspolitikken, ville vi fort ende opp med å miste troverdighet som investor og i eierskapsutøvelsen», mener Singsaas.

Motsetningsfylt eller hyklersk

Jago Wadley i Environmental Investigation Agency legger ikke fingrene imellom når han kritiserer de norske investeringene. Men han er full av lovord om det norske initiativet for å bevare regnskog.
– Regnskogspengene har det ­politiske rommet Indonesia trenger for å forberede seg på REDD-mekanismene. Norge er gode på gjennomsiktiget, ansvarlighet, og menneskerettigheter. Ved å insistere på visse standarder og sikringsmekanismer har det blitt skapt rom for indonesiske organisasjoner å manøvrere. Derfor gir vi sterk støtte til det norske initiativet, understreker han.
– Men hvis regnskogspengene gjør alt dette, kan ikke da ikke de norske investeringene bidra til mer åpenhet og ansvarlighet i selskapene også?
– Det er absolutt mulig. Spørsmålet er om det er politisk vilje til det, og om Pensjonsfondets styringsstruktur gjør det mulig å drive en slik agenda framover. Mange av disse selskapene har andre selskaper som sine kunder og er ikke avhengig av en internasjonal merkevare. Fondets eierandel i hvert selskap er såpass liten at de i praksis har null innflytelse. Men ved å selge seg ut kan Norge sende et budskap og sette en standard som andre investorer kan følge. Å investere i både skogsbevaring og avskogning på en gang er i beste fall motsetningsfullt, i verste fall hyklersk, mener Wadley.