India strever med å utforme en klimapolitikk

Indias profil som forurenser er en sammensatt historie, der alle kan velge argumenter til egen bruk. Indias utslipp av klimagasser per person er blant de laveste i verden, bare rundt 1,3 tonn per år, mot 19 tonn i USA, 12 i EU og 5 i Kina. Med sin nåværende økonomiske vekst på 8,5 prosent vil de framtidige utslippene i 2030 fortsatt ligge under 3,5 tonn per person. Det er langt under ventede nivåer i industrilandene. Så etter individuelle mål er inderne blant de minst forurensende i verden.

Stor vekst

Men med sin store befolkning kommer India på fjerdeplass i verden i totale utslipp av klimagasser, et faktum som hele tiden understrekes av vestlige aktivister. Dessuten ventes India og Kina å stå for nesten hele veksten i CO2-utslipp de neste to tiårene.

India som land er med andre ord i høyeste grad en del av problemet.

India har sine egne grunner til å være bekymret for sin miljømessige helse og sikkerhet. Luftforurensingen i de fleste indiske storbyene, forårsaket av eksosen fra mange millioner biler på veiene, skaper allerede svært alvorlige helseproblemer og økologiske virkninger i bysamfunnene. Den totale effekten av klimaendringer i India kan omfatte langt verre ting. Ekstrem vannmangel kan føre til opprør og økt militær spenning i forhold til Pakistan over felles vannkilder. India risikerer også store økonomiske og sosiale belastninger med å ta imot millioner av klimaflyktninger fra et druknende Bangladesh.

Truet

Globale klimaendringer truer også India på en mer umiddelbar måte. De fleste indiske bøndene er nesten totalt avhengig av regn, og er hardt rammet av de kraftige endringene i monsunmønsteret de siste par årene, som ingen riktig kan forstå. Bare i år har mange regioner i India opplevd tørke og flom i rask rekkefølge. Mange millioner landsbyboere står igjen med ødelagte avlinger og knuste håp. Global oppvarming gjør klimasyklusene på det indiske subkontinentet uforutsigelige og ekstreme, og kan i framtida føre til massive sammenbrudd i økonomien og menneskelig sikkerhet på landsbygda.

Med dette som utgangspunkt skulle India ideelt sett vært i fremste linje i forhandlingene om en ny klimaavtale. Men inntil tidligere i år var India en ganske sløv deltaker. Indias posisjon har i stor grad vært preget av moralske forestillinger om likhet og rettferdighet (mens Europas og USAs posisjon preges av vitenskapelige framskrivinger, tro på markedsmekanismer og redsel for dommedagsscenarier). India har til nå avvist juridisk bindende utslippskutt, understreket ansvaret til de største forurenserne og brukt utslipp per person til sitt forsvar.

Overforbruk

I tillegg har India gjentatte ganger framhevet overforbruket i industrilandene som en av hovedårsakene til global oppvarming.

India stiller seg egentlig ikke likegyldig til klimaproblemene, men står overfor noen unike dilemmaer som begrenser landets handlingsrom i København. For det første er det en uuttalt skepsis blant indere mot alt som sies av vestlige ledere, en levning fra Indias egen historie som koloni, da landet lærte ikke å stole på moralprekener fra kolonimaktene. For det andre prøver India å ta innpå Kina i byggingen av sosial og fysisk infrastruktur, noe som ble forsømt i tidligere år med reformer. Indias fremste og overordnede mål er å fremme økonomisk vekst, ved å bygge infrastruktur i verdensklassen, modernisere landsbygda, skape mange nye arbeidsplasser og ta de samme sprangene i utvikling som vestlige land tok for et hundreår siden.

Derfor er Indias energibehov enormt, irreversibelt og prekært. India har rikelig med kull, den viktigste energikilden, og en omfattende omlegging til gass, solenergi, vind eller atomkraft ville være både forstyrrende og kostbart. En rekke studier fra anerkjente indiske og internasjonale institusjoner viser at India, på dette stadier i sin utvikling, vil forsake nesten en tredel av sin nåværende BNP-vekst dersom landet forsøker å redusere ventet vekst i CO2-utslippene med 15-30 prosent i løpet av 20 år, som enkelte industriland krever i de pågående forhandlingene.

Overrasket

India har følt seg såret over det i klimasammenheng negative bildet som er skapt av landet i vestlige kretser, og er overrasket over Vestens krypende respons på Kinas ganske omtrentlige tilbud om utslippsreduksjoner. Derfor har Indias miljøvernminister de siste månedene startet en ren blitzoffensiv med initiativer, intervjuer, politiske erklæringer og til og med toppmøter med utenlandske ledere for å styrke Indias profil og forhandlingsposisjon. Offensiven inkluderer lanseringen av et ambisiøst program for solenergi, vertskap for en to dagers klimakonferanse for statsledere fra utviklingsland, undertegning av en avtale om miljøsamarbeid med Kina, samt PR-framstøt for Indias framskritt i skogbruk og rent kull. Bare noen få dager før klimatoppmøtet i København, og for ikke å bli overgått av Kina, kunngjorde India at det vil redusere ”karbonintensiteten” med 25 prosent innen 2020.

På samme måte som for Kina er dette statistisk tøv og spill, for det garanterer ingen virkelige kutt i karbonutslippene. Selv med dette ”kuttet” vil faktisk Indias, og Kinas, utslipp av klimagasser trolig øke med nesten 40 prosent fra nå til 2020. Men disse løftene har gitt India positiv respons fra globale klimaaktivister, og har gitt ekstra politisk støtte til forsikringen om at verdens fattige nasjoner ”verken kan eller vil kompromisse om utvikling”.

Det er en økende erkjennelse i India at landet ikke har politisk råd til å spille en tilbaketrukket og uinteressert rolle i København, særlig siden det tidligere har gjort det i WTO-forhandlinger og forhandlinger om prøvestans (CTBT) og ikkespredning av atomvåpen (NPT). Indias geopolitiske ambisjoner og ønske om å tre ut av ”Sør-Asia-boksen” settes i fare dersom landet nok en gang blir stemplet, om enn urettferdig, som den som bremser og ødelegger i internasjonale forhandlinger. India er også bevisst det spesielle klimaansvaret landet har i kraft av en stor befolkning, og at det vanlige ”per capita”-argumentet kanskje ikke virker i all framtid.

Samarbeide

India har også sterke økonomiske interesser av å samarbeide med utviklede land om rask utfasing av gammel, karbonintensiv teknologi. Med sin store entreprenørbase, mye kvalifisert arbeidskraft og et sterkt hjemmemarked har India potensial til å bli et globalt kraftsenter for grønn teknologi. Indisk næringsliv er inspirert av Kinas lavmælte, men imponerende, innsats som har gjort landet til verdens største produsent av solcellepaneler, og tror at de selv også kan erobre en betydelig del av markedet for grønn teknologi. Men bare dersom India stiller opp i kappløpet raskt nok. Utsikten til å skape nye arbeidsplasser og drive fram nyskaping gjør det lettere for den indiske regjeringen å selge en klimaavtale til indiske velgere.

India er I ferd med å ta klimaendringer mer alvorlig som et nasjonalt spørsmål, ikke bare som en internasjonal avtale, og er sakte men sikkert også på vei til å godta sin del av ansvaret for å redusere utslippene. India er i langt større grad enn før innstilt på å finne praktiske løsninger. Men de enorme behovene for utvikling og energi, og landets store fattige befolkning, tillater ikke en rask omlegging fra kull til mindre forurensende energikilder uten økonomisk og teknologisk støtte fra Vesten. Dermed er India et typisk eksempel på dilemmaet mellom utvikling og miljø.

Stiller spørsmål

Om vi ser lenger enn til København, fører klimadebatten til at India kan stille spørsmål ved mange gamle forestillinger om hva som skaper utvikling. Landet kan oppmuntre den voksende middelklassen til mer klimavennlige forbruksvaner, investere mer i offentlig transport, sikre flere grønne områder i byene, lage nye bygningsforskrifter for å gjøre nye hjem og kontorer mindre energisløsende, eller sørge for skattelette for prosjekter som omdanner søppel til energi.

Global oppvarming er kanskje en krise som India ikke har råd til å skusle vekk.