Værutsatt i Bangladesh - uten en plan

Det er bred global enighet om at klimatrusselen er reell og alvorlig. Videre er det en økende erkjennelse av at negative konsekvenser allerede er umulig å unngå. De fattigste landene i sør vil merke disse konsekvensene aller mest. Videre vil disse landenes fattigste, som ofte er direkte avhengige av tilgangen på naturressurser og gjerne bor i mer værutsatte områder, være spesielt sårbare.

I fjor sommer tilbrakte jeg i overkant av tre måneder i Bangladesh for feltarbeid til min masteroppgave om miljømigrasjon. Bangladesh er et land som ofte omtales som et av verdens mest sårbare land for klimaendringer. Denne merkelappen har sammenheng med at landet både er tett befolket og svært værutsatt, plassert i verdens største aktive elvedelta.

Samtidig som landet er «verdens mest sårbare» land er det også ofte omtalt som et av verdens mest motstandsdyktige. Dette er tilsynelatende en motsetning, men har å gjøre med at den værutsatte plasseringen alltid har vært en del av landets identitet og levemåte. Dette betyr imidlertid ikke at alle grupper i Bangladesh er godt utrustet for klimaendringer. Snarere står denne fremstillingen som motstandsdyktig i fare for å overskygge realiteten til mange av landets fattigste. At man er godt vant med vær og vind betyr ikke at man er godt forberedt på at disse vil øke i intensitet.

Det er også viktig å understreke at motstandsdyktighet ikke er det samme som tilpasningsevne. Motstandsdyktighet er noe som gjerne blir bygget opp over tid. Når været begynner å endre seg raskere, kan denne motstandsdyktigheten svekkes og til slutt bryte sammen.

Bangladesh er sårbart for klimaendringer fordi tilpasningsevnen er dårlig. 76,5 prosent av landets befolkning levde fremdeles på under to dollar om dagen i 2010. Videre er 63 prosent av landets arbeidsstyrke tilknyttet primærnæringene, som fiske og landbruk, inkludert flertallet av landets rundt 50 millioner fattige. Disse lever ofte i mer utilgjengelige og mer økologisk sårbare områder, noe som gjør deres livsgrunnlag spesielt utsatt.

Med økte klimaendringer vil miljøødeleggelser øke i omfang. Én forventet konsekvens av dette er at flere vil bli nødt til å flytte fordi de mister livsgrunnlaget sitt. Dette har ført til økt oppmerksomhet rundt sammenhengen mellom miljøødeleggelser og migrasjon.

Et samfunn på flyttefot

I Bangladesh har migrasjon lenge vært en viktig måte å sikre alternativ inntekt når jordbruket ikke gir nok avkastning året rundt. Dette sosiale systemet er nå i endring fordi naturen forandrer oppførsel. Forskning gjort av International Organization for Migration viser at antall oversvømmelser, tørkeperioder og stormer i verden har tredoblet seg i løpet av de siste 30 årene^[1]. Ifølge det britiske utviklingsdepartementet (DFID) har Bangladesh videre vært blant de tre landene mest påvirket av ekstremvær fra 1991-2001^[2]. Dette gjør at migrasjon fra utsatte områder oftere blir permanent, og flere flytter til byene heller enn til nærliggende rurale områder. Ifølge Action Aid Bangladesh er det nettopp når livgrunnlaget er borte at folk flytter lengre distanser.

I Bangladesh antas det at så mange som 500 000 allerede flytter til hovedstaden Dhaka hvert år. Ifølge Verdensbanken har byen vokst med rundt 7 millioner siden 2013. Hvor mange av innflytterne som har kommet fordi de har mistet livsgrunnlaget sitt som følge av miljøødeleggelser, som tørke, flom eller jorderosion, er umulig å fastslå. Ofte er årsakene sammensatte; fattigdom, arbeidsløshet og sårbarhet for miljøødeleggelser går gjerne hånd i hånd.

Likevel antas det at økningen ikke kan sees uavhengig av økningen i ekstremvær og miljøødeleggelser, spesielt siden forskning tyder på at slike miljøfaktorer vil forsterke andre migrasjonsdrivere. Action Aid Bangladesh har for eksempel pekt på hvordan mange av arbeiderne i tekstilfabrikkene i Dhaka er fra områder spesielt utsatt for naturkatastrofer.

I Dhaka har byplanlegging vært så og si fraværende, og byen klarer ikke å absorbere alle de tilreisende. Resultatet er vidstrakte slummer langs byens yttergrenser. Én slik slum er Bhola bustee (ord for slum på bangla). Det bor omlag 3000 mennesker her, fordelt på 500 husstander. Siden det ikke lenger er plass til utvidelser, har folk tatt i bruk andre metoder. Mange av de små husene har flere etasjer, noe som er uvanlig for slum-bebyggelser.

En hjelpearbeider forklarte meg at han synes det er mer krevende å oppholde seg i Bhola bustee enn i andre slummer i Dhaka: «Luften beveger seg ikke!», utbrøt han. I enkelte deler av slummen har beboerne bygget tak over veien for å holde både monsunregn og solvarme ute. Prisen er at beboerne i disse gatene bor i et konstant mørke. Veiene i slummen er gjørmete og fylt med søppel. Siden bosettingen ikke er formelt godkjent av myndighetene er den ikke tilknyttet vann- eller elektrisitetsnettet.

Livsgrunnlaget forsvinner

Så hvem flytter hit? Jeg besøkte Bhola bustee nesten daglig i to måneder. Jeg utførte systematiske intervjuer av 20 beboere, politiske ledere i området og organisasjoner som jobber med bedring av levekår i slummen. I løpet av denne tiden ble det klart at mange av migrantene deler den samme historien.

Ikke bare er flesteparten fra Bhola, de er også fra den samme fiskerlandsbyen, Ilisha. Fiskerne er den fattigste befolkningsgruppen i Bhola-distriktet, og lever av elven. De bor langs elvebredden fordi det er her land er aller billigst. Å kjøpe land lenger inn på land kan koste mellom tre og fem ganger så mye.

Grunnen til den store prisforskjellen er at elvebredden er ekstremt sårbar for jorderosjon. Dermed er risikoen for å miste land og hus høy. De fleste beboerne, både i Bhola bustee og i Ilisha kunne fortelle at de hadde flyttet mange ganger i sitt liv.

På spørsmål om hvor de var oppvokst svarte mange ved å peke ut i elven. En gammel landsbymann fortalte: «Jeg er fra en øy utenfor her. Den er borte nå. Jeg måtte flyttet 22 ganger. Til slutt flyttet jeg hit. Nå selger jeg puffet ris på fergen som går herfra til fastlandet. Jeg tjener ikke nok til å reise fra Bhola. De som har nok penger reiser.»

Når folk ikke lenger har kapasitet til å bygge huset sitt på nytt, eller ikke lenger har noe livsgrunnlag å leve av, flytter de til de store byene hvis de har mulighet. For mange er det allerede for sent – en fergebillett til fastlandet blir for dyrt. Dermed blir de boende i improviserte leirer langs vollene som skal beskytte øya mot oversvømmelser. Problemet er at disse vollene blir ødelagte hvert år, når elven tar med seg en bit av elvebredden. Dette fører videre til oversvømmelser i monsuntiden, som igjen gjør det vanskelig å fiske.

Fattigdom og sårbarhet for naturens ødeleggelser fanger de fattige fiskerne i Ilisha, og andre fiskerlandsbyer i nærheten, i en negativ spiral som svekker tilpasningsevnen deres. De har ikke kapasitet til å forberede seg på neste runde med jorderosjon og oversvømmelser, og mister dermed litt mer av livsgrunnlaget sitt for hver gang det skjer. Med økte klimaendringer er det ventet at jorderosjonen også vil øke som resultat av stigende hav og flere og sterkere sykloner.

«Habib» en ung dagsarbeider som har bodd i Bhola bustee siden han var barn fortalte sin families historie, en historie som mange andre i Bhola-samfunnet kjenner seg igjen i:

– Tre ganger opplevde vi at elven tok alle eiendelene våre sammen med landet vi bodde på. Alt ble vasket bort. Likevel forlot vi ikke landsbyen vår. Vi levde på elvebredden selv om landet tilhørte noen andre. Men den tredje gangen mistet vi alt vi hadde sammen med vårt siste håp. Hva gjør man da?! Vi bygget en liten hytte langs motorveien. Der bodde vi i to-tre år. Men det ble vanskelig å bo der fordi motorveien var en vanlig rute for busser. Hva som helst kunne ha skjedd. Til slutt bestemte faren min at vi skulle flytte til Dhaka.

En usikker fremtid

På spørsmål om de mente det var en god avgjørelse å flytte til byen, svarte de aller fleste at de mente det var den riktige avgjørelsen. Men da de forklarte hvorfor, ble det også klart at de anså det som det eneste mulige valget. Flere fortalte hvordan de ikke hadde nok mat til å brødfø barna sine i landsbyen, at det ikke er noen jobber å få for fattige som ikke har råd til å betale seg til en lønnet stilling. Fisken gir bare inntekter i sommerhalvåret. Resten av året tar mange seg strøjobber. Mange reiser til byene. Når hus og land blir tatt av elven, blir oppholdet i byen ofte permanent.

Med de mange innflytterne til byen, er det likevel ikke sikkert at lønnen blir mye høyere her enn hjemme i landsbyen. I Mirpur, der Bhola bustee ligger, er det ikke lenger mange jobber å få. Da slummen ble bygget var dette området under bygging. Nå er området stort sett ferdigstilt, og mennene i Bhola bustee får ikke lenger jobb som bygningsarbeidere.

Også de fleste kvinnene i slummen jobber. Mange jobber som hushjelper, men de siste 30 årene har de mange tekstilfabrikkene i området vært den viktigste inntektskilden. Etter Rana Plaza-ulykken, som tok livet av mer enn 1000 arbeidere, har imidlertid mange av fabrikkene begynt å stenge.

Grunnene er mange, men en sannsynlig forklaring er en kombinasjon av fallende etterspørsel fra skeptiske investorer og de mange inspeksjonene som myndighetene har beordret som et svar på ulykken. Utsiktene til å få inspeksjon har fått mange fabrikkeiere til å legge ned usikre fabrikker. Tilbake står fattige slumbeboere uten jobb.

Historiene fra Bhola viser hvor sårbart Bangladesh er for klimaendringer, og hvor utsatte landets fattigste er. Migrasjon kan være en viktig mulighet for tilpasning til miljøødeleggelser. Men, som mange av historiene viser, følger sårbarheten ofte etter til byene. Med sårbarhet følger usikkerhet, som gjør fremtiden vanskelig å planlegge. Som en eldre landsbyboer i Ilisha utbrøt da jeg spurte hva han tenkte om fremtiden til dagens unge: «Plan nai!», nærmest ropte han. Det betyr: «Vi har ingen plan!»