Krigen er over, lidelsene fortsetter
To år er gått siden borgerkrigen på Sri Lanka tok slutt. Fortsatt lever mange tusen mennesker i de mange leirene som er opprettet nord og øst i landet.
Sola steiker på arbeidernes svette panner mens de rydder busk og kratt der den nye asfaltveien på Jaffnahalvøya skal bygges. Det er 35 grader midt på dagen, men kvinnene og mennene trosser heten og går på med hakkene sine.
Arbeidslaget består av rundt ti sivile tamiler fra en leir i nærheten. De voktes av bevæpnede soldater, som står i skyggen av et tre et stykke unna. I det overgrodde landskapet utenfor byen Jaffna kan en skimte skjelettene av falleferdige hus som en gang var tamilenes hjem. Veggene er fulle av kulehull etter den langvarige borgerkrigen, og naturen er i ferd med å gjenerobre det som er igjen av husene.
For å forsørge seg tar mennene og kvinnene strøjobber for regjeringen. Siwa, en av arbeiderne, forteller at ingen av dem ennå har mottatt daglønna på 30 kroner.
– Vi ble lovet betaling etter ei uke, men nå er det gått 45 dager, og ingen har fått en eneste rupi. Men vi tror på et løfte. Vi kan ikke gjøre annet, sier Siwa.
Bortføringer
Leiren som Siwa deler med 400 familier, ligger i utkanten av Jaffna og består av telt og bølgeblikkskur.
Plastpresenningene de bruker som tak er påtrykt navnet til hjelpeorganisasjoner som FN og Røde Kors. Noen geiter beiter mellom plastavfallet, løshunder leter etter mat.
Her treffer vi også Pathmavithi. Hun har bodd her i 22 år. Kvinnen i 60-årene har intet framtidshåp.
– Regjeringen plasserte oss her i 1989. Da krigen tok slutt lovte de at vi skulle få vende tilbake til markene våre. Men ingenting skjer, det er bare en masse prat blant politikerne, sier hun.
De fleste tamilene i leiren mangler jobb, men overlever takket være strøjobber. De sanitære forholdene i leiren er elendige, forteller hun. Men det verste som skjer i leiren er ifølge Pathmavithi bortføringene. Hvite varevogner kommer i ly av nattemørket, plukker med seg unge gutter og forsvinner. I desember og januar ble åtte ungdommer kidnappet av hæren. De var mistenkt for å tilhøre LTTE, Tamiltigrene. Likene deres ble funnet etter ei tid.
Tortur
En mann som vil være anonym, bekrefter at regjeringen står fast på sin harde linje mot LTTE, selv om krigen er slutt.
Han forteller om leiren Kanda Kada øst i Sri Lanka, som er helt stengt for hjelpeorganisasjoner. Ingen andre enn de militære får slippe inn. Leiren er bare for tidligere LTTE-medlemmer samt de som mistenkes for å ha samarbeidet med organisasjonen. Da han skulle besøke slektninger blant de mistenkte fikk han møte dem en kort stund utenfor leiren. Slektningene kunne fortelle om forhørsmetoder med elektrosjokk og der den forhørte fikk hodet stukket ned i en plastpose full av bensin.
– Regjeringen godkjenner tortur. Ingen burde bli behandlet på denne måten, selv om de anklages for å være terrorister, sier mannen.
Nishantha Wadngodapitiya har vært offiser i den srilankiske hæren i 26 år. I hovedkvarteret i byen Vavuniya, som ligger fire timers biltur på hullete veier fra Jaffna, viser han på et kart over det østlige Sri Lanka stolt hvordan hæren omringet og nedkjempet Tamiltigrene i mai for snart to år siden. Ifølge han er det fortsatt om lag 3000 tidligere LTTE-medlemmer eller mistenkte i de såkalte rehabiliteringsleirene, av de 13.500 som overga seg i sluttfasen av krigen.
Han ler og rister på hodet av påstandene om tortur i leirene.
– Vi gir dem utdanning, ordner arbeid, de får se på tv og spille spill. Vi er seriøse, understreker han.
– Er ikke frie
Noen kilometer utenfor Jaffna stopper skolebussen på den støvete veien foran Navothaya-skolen. Jenter og gutter i hvite og blå skoleuniformer strømmer ut av bussen og inn på skolegården, tilsynelatende ubekymret over at skolen deres er falleferdig og full av kulehull. Sriganesh Nagaratnam står og ser på når elevene hans øver til en danseopptreden. Han er tamil, som flertallet av befolkningen på Jaffnahalvøya, og har arbeidet som fysikklærer de siste 20 årene.
Når nå krigen er over har regjeringen lovet å bruke 200 000 kroner til oppussing av den nedslitte skolen.
– De pengene rekker ikke langt. Alt holder jo på å rase sammen, forteller Sriganesh
Før krigen var utdanningsnivået på Jaffnahalvøya høyt. Men borgerkrigen har rammet både utdanningen og andre sektorer i samfunnet. Om hverdagslivet etter krigen forteller han:
– Vi har ikke krig lenger, men vi er ikke mentalt frie. Regjeringen skal bestemme alt over oss, sier Sriganesh. Som eksempel nevner han det uoffisielle portforbudet hver i Jaffna. Soldater patruljerer gatene og plager innbyggere som er ute etter 21.
Lite hjelp fra regjeringen
Rundt en kilometer lenger ned den sønderbombede grusveien ligger en leir for sivile tamiler som ble tvunget på flukt fra området for fem år siden, og som kom tilbake hit i september i fjor.
Sasikumar er i 50-årsalderen. Likedan som de andre mennene i leiren må han klare seg med strøjobber, som bygging av hus og veier i FN-regi. Huset hans ble ødelagt og plyndret under krigen. Nå bor han i et telt – finansiert av den indiske regjeringen.
– Vi får ingen penger av vår egen regjering. Alt kommer fra hjelpeorganisasjoner eller den indiske regjeringen, forteller Sasikumar.
Når det blir snakk om LTTE slår han blikket ned og forteller om den natta for 20 år siden da Tamiltigrene kom inn i byen og tok med seg hans datter.
– De hadde som regel at alle familier skulle gi dem en gutt eller ei jente, som skulle kjempe for deres selvstendighet.
Men vi sivile havnet mellom dem og regjeringen. Vi hadde ingen frihet, og nå er det fred – men hva har vi, spør Sasikumar, og forteller om de frodige markene han og naboene eide før krigen.
– Vi dyrket ris og hadde store plantasjer med kokospalmer. Men LTTE hogg ned palmene for å bygge bunkere, og rismarkene er fortsatt fulle av landminer, sier han, og nikker mot et rødt skilt med svart hodeskalle ved siden av veien. Det forteller at området ennå ikke er ryddet for miner.
Røde Kors er en av mange hjelpeorganisasjoner på plass nord i Sri Lanka. Sugi Hullugalle, en av deres talspersoner, forteller hvordan de ved hjelp av donasjoner fra alle verdenshjørner forsøker å gjøre livet lettere for den tamilske sivilbefolkningen.
– Vi gir dem mat og medisiner, forteller han.
På spørsmål om hva Sri Lankas regjering gjør i området ser han bort og svarer:
– De har ikke en gang ordnet toaletter til sin befolkning.
Farlig for journalister
Til tross for at krigen er over har Sri Lanka en lang vei å gå mot presse- og ytringsfrihet, mener landets journalister.
Sjefredaktør M. V. Kanamylenathan i Jaffna-avisa Udayan peker på kulehullene i redaksjonslokalet, og viser fram de sønderskutte datamaskinene, som han har stablet på ei stålhylle. Om kvelden 2. mai for snart fem år siden trengte bevæpnede menn seg inn i redaksjonen og begynte å skyte. To av medarbeiderne ble drept. Redaktør
Kanamylenathan var i hovedstaden Colombo og berget dermed livet.
– Begge sider har forsøkt å drepe meg tidligere. En gang forsøkte de å meie meg ned med en jeep. I løpet av de 25 årene avisen har kommet ut har vi mistet åtte medarbeidere, sukker han.
Han beskriver situasjonen i Jaffna etter krigen som betydelig roligere. Men fortsatt må han tenke seg om to ganger før han setter artikler på trykk.
– Regjeringen presser på og registrerer oss så snart vi skriver noe negativt om dem.
På spørsmål om ytringsfriheten noen gang vinner fram i Sri Lanka sukker han enda dypere.
– For et par måneder siden skjøt hæren en prest som hadde uttalt seg om menneskerettigheter. Det er der vi befinner oss akkurat nå.
Han beskriver Sri Lanka som et tidligere paradis, men som nå kjemper med sosiale og økonomiske problemer og et sviktende utdanningsnivå.
– Vi har ikke vunnet noe på 30 år med stridigheter, sier han.
– Krigen er over, men ikke lidelsene.
