Loven i India sikrer 50 prosent kvinneandel i kommunestyrer, såkalte panchayatas. I løpet av 2010 vil 1,5 millioner indiske kvinner være med og bestemme i politiske organer. Og nå står nasjonalforsamlingen for tur.

Verdens mest folkerike stat har vært kjent for sin undertrykkelse av kvinner, særlig på landsbygda, men nå er ting i endring.
– Vår regjering er fast bestemt på å gi kvinner økonomisk og politisk makt, uttaler Indias statsminister Manmohan Singh.
– Vi prioriterer annerledes enn menn, der ligger kilden til forandring, sier Kaushalya, nyvalgt politiker.
På selveste kvinnedagen 8. mars framla Indias regjering en lov som sikrer kvinner en tredel av representantene i nasjonal- og delstatsforsamlinger. Forslaget ble etter mye motstand vedtatt i Overhuset – et første steg på veien mot det som trolig er et endelig vedtak. Det er de positive erfaringene fra kvinnerevolusjonen på kommunenivå som har banet veien for forslaget.
Rajiv Gandhis møte med en fattig, indisk kvinne på slutten av 80-tallet var starten på eventyret. Den mektige statsministeren møtte kvinner som verken kunne skrive eller lese. Til hans store forundring så han at disse, ofte glemte kvinnene, sørget for en hel familie for mindre enn ti kroner om dagen.

Starten

– Hvorfor har ikke denne kunnskapen nådd fram til toppnivået i Indisk politikk, lurte han. Og erklærte deretter at han ville reservere plass til kvinnene i politiske organer. Denne beslutningen var starten på en stille revolusjon på grasrota, forteller direktør for The Hunger Project, Rita Sarin.
Resultatet ble en grunnlovsendring i 1993 som sikret 33 prosent kvinne- og lavkasteandel i kommunestyrer. I fjor ble loven utvidet til 50 prosent. Det innebærer at 1,5 av 3 millioner kommunestyrerepresentanter vil være kvinner innen utgangen av året.
De driftige initiativtakerne til norskstøttede organisasjonen The Hunger Project beskriver den indiske landsbykvinnens historiske situasjon som «fattig, sulten og usynlig». Samtidig ser de optimistisk på den videre kampen for likestilling og kvinners rettigheter.
– Det er historisk! Innføringen av loven er et paradigmeskifte i det politiske system og eksisterende maktstrukturer. Det skjedde på grunn av en enestående innsats av de 33 prosent som har vært innvalgt de siste årene. Nå blir landets ledere tvunget til å se kvinnene som en politisk maktfaktor. Men de fattige og marginaliserte kvinnene må få opplæring om de skal bli gode ledere, sier Sarin.
Og det er nettopp det Sarin og staben gjør. De siste ti årene har de gitt opplæring i økonomi, ledelse, kommunikasjon og rettigheter til 95 000 kvinner.
– Mange av disse kvinnene blir ikke kalt ved eget navn – men tiltales via sin manns navn. Det sier sitt om situasjonen. At de nå blir en så stor maktfaktor vil være med på å forandre Indias ansikt, sier Sarin.

Underernæring

Det er bare to uker siden Kaushalya ble folkevalgt. Blendende vakker og fargerik kommer hun på den første samlingen de nylig folkevalgte kvinnene i distriktet har. De har delt mange kamper sammen. Noen av dem skal inn i styre og stell for første gang, andre, som Gita, har 15 års fartstid.
– Det er til syvende og sist vi, kvinnene, som skal gi mat til våre sultne barn. Vi vil kjempe for at våre barn ikke skal legge seg sultne om kvelden, sier Kaushalya.
På det kalde gulvet i steinhuset i delstaten Rajastan får vi presentert fakta: en av fem indiske barn er under- eller feilernærte. Regjeringen har helt siden frigjøringen nektet å erkjenne problemet. Men nå sier de det høyt. Bare det er en seier.

Drap på spebarn

Stedet er Gyanpur i Alwar-distriktet. Tørt og støvete. Folkerikt. Jordbruk er vanskelig her, derfor er det mange, både kvinner og menn, som skaffer seg noen ekstra rupies ved å lage mursteiner. Kvinnene tar seg gjennom de kaotiske gatene, med store lass ved på hodet. Ansiktene er ofte dekket av et klede – i samme farge som sarien – rosa, blått, gult.
– Det er et symbol for hvor undertrykte kvinner har vært og er i denne delstaten, sier Kanika Kaul (bildet). I tre år har hun reist rundt i delstaten for å gi opplæring til folkevalgte kvinner. I fem år følger hun hvert kull tett.
– Forandringen er fantastisk, smiler hun.
Enda er det å føde en sønn det største av det største i Rajastan. Jentebabyer risikerer å bli drept.
– Dette er velkjent, og det er mange måter det blir gjort på: for eksempel gift, sult og kvelning, sier Kanika.
Problematikken er en av mange saker de folkevalgte kvinnene har grepet fatt i.
– De har bestemt seg for at det skal bli slutt på at familier skal kreve jentebabyer drept, og de har gjennom en forening for folkevalgte kvinner klart å stoppe denne tradisjonen i enkelte distrikter, sier Kanika.
Problemet med drap på jentebabyer gjør at det i delstaten er 1000 menn per 800 kvinner – det er i seg selv en utfordring.

Står sammen

På samlingsmøtet i Alwar-distriktet er det ingen som gjemmer ansiktet under et sjal. Men de innrømmer at det å skulle være kvinne, å være en del av et mannsdominert system, og samtidig være fattig og analfabet er en utfordring.
– Sakte men sikkert har vi jobbet for at vi kvinner skal få lov til å vise ansiktene våre i forsamlinger. Jeg dekker meg ikke lenger til, sier Kaushalya.
De andre nikker samtykkende og Gita legger til:
– For mennene kan det være vanskelig å lytte til en kvinne, men er vi ti som kommer sammen blir det vanskelig å la være!

Fattigdomsbekjempere

Kommunestyrene kalles Panchayata i India og de har myndighet på 29 områder, blant annet helse, vann, sanitær, matfordeling og skole. Det er mellom fem og ni representanter i hvert styre.
– Men skaper det virkelig forandring, at fattige kvinner blir valgt inn i kommunestyrene?
– Ja, kommer det kontant fra de 20-talls sarikledde kvinnene.
– Jeg har sørget for at vi har fått en vanntank i landsbyen og fått sikret skoleveien, sier Kamraj.
– Jeg har sørget for at enkene i landsbyen får den pensjonen de har krav på og fått bygget et helsesenter, sier Chanieli.
Kvinnene fortsetter å dele sine små seiere. Det handler om gravide som får et gratis måltid, sikring av vanntilførsel, bygging av skoler og en stadig kamp for kvinners rettigheter.
– Å være kvinne betyr at vi ser de sårbare gruppene på en annen måte. Menn tenker mer på sement enn vann, humrer Gita og fortsetter:
– Kvinnelig representasjon gjør det lettere for kvinner å bringe på bane ting som er vanskelige. Jeg har levd som kvinne hele mitt liv – jeg vet hva som trengs for å få hverdagen til å fungere, fastslår Gita.
Det er 15 år siden hun for første gang ble folkevalgt. Veien fram til den hun har blitt i dag har vært lang og kronglete.
– Det var mye jeg ønsket jeg kunne gjøre, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle få det til. For å løse saker må vi kjenne til hva som faktisk er våre rettigheter og kreve ut i fra det, sier Gita.

Vold i hjemmet

Det har krevd mot, tårer og forsakelser å komme dit de er kommet i dag.
– Hva er det tøffeste med kvinnelivet i Rajastan?
De snakker i munnen på hverandre, ber om ordet, raser, diskuterer og ler litt.
– Det er mye vold i hjemmene her, sier Gita.
Pradesh følger på:
– Mange menn drikker opp alt de tjener. Det er et stort problem. At vi som folkevalgte har et forum vi kan møtes gjennom, gjør det lettere å konfrontere disse problemene, sier hun.
Kvinnene har nemlig samlet seg i en egen forening hvor de tar opp de vanskeligste problemene med politiker- og dagliglivet sammen.
Og så er det det evige spørsmålet om vann. Gifta, Pradesh og de andre har alle den samme erfaringen – de har spasert den ene varme kilometeren etter den andre for å hente vann til familien. Om og om igjen. Det er en kvinnes oppgave, så enkelt er det. De presiserer igjen at det faktum at de har svettet langs landeveier og stier for å komme til vannkilden gjør at dette er noe de politisk prioriterer.
– Når vi er mange nok, ja, da får vi det gjennom, sier de.

Finne løsninger selv

For Gita, som er den med lengst fartstid er den største forandringen at hun ikke lenger godtar de sosiale normene på samme måte som tidligere.
– Jeg bryr meg simpelthen ikke så mye lenger, vi er mange som ikke bryr oss så mye lenger. Det gjør at det sosiale presset på kvinner gradvis forsvinner. Ja, det skjer sakte, men det skjer, sier Gita.
Gjengen som sitter samlet på steingulvet i Alwar skal være med å bestemme de neste fem årene.
– Det er et mirakel. Indias skjebne, de fattiges skjebne kan bare forandres ved at det blir likhet mellom kjønnene og at de fattige selv blir med på å finne løsninger i kampen mot fattigdom, sier Rita Sarin.

Norge støtter skolering av kvinnelige folkevalgte

Sammen med FN-organisasjonen UNIFEM støtter Norge ulike tiltak under et prosjekt for å fremme kvinners deltakelse I politiske organer i Sør-Asia. Den totale norske bevilgningen til prosjektet er på 60 millioner kroner over en tre-årsperiode. Målet er å bygge opp kompetanse hos valgte kvinnelige representanter og å bygge opp regionale sentere for skolering av sørasiatiske kvinner.
Den indiske delen av prosjektet drives i samarbeid med The Hunger Project og The National Institute for Rural Development (NIRD). Etter en innledende fase i India er tanken at prosjektet skal utvides til også å omfatte kvinnelige folkevalgte i Bhutan, Nepal, Bangladesh og Pakistan.