Treffsikkert og kontrastfylt om Bangladesh

Og det faller lett å gratulere henne med resultatet; en intens bok som ikke bare gir leserne innblikk i det vell av problemer og utfordringer som Bangladesh står overfor, men som også omtaler og drøfter utviklingsspørsmål mer generelt.

Forfatterens utgangspunkt er en ung svensk familie; Sofia, Janne og to barn, som forlater sin trygge tilværelse hjemme og begir seg til et av verdens fattigste land. Sofia skal lede bistandssiden ved Sveriges ambassade i Dhaka, mens Janne som «medfølgende» skal ta seg av barna og ellers gjøre det beste ut av en ny tilværelse. Man aner at utgangspunktet for deres reise ikke bare er Sofias genuine interesse for bistandsspørsmål, men også et forsøk på å redde et ekteskap som skrantet etter at Janne ikke ubevisst hadde havnet i en seng som ikke tilhørte familien. Det blir i sannhet en krevende terapi i krysningspunktet mellom svært ulike kulturer.

Ved at bokens kapitler fortløpende skifter fokus makter Thorfinn på en effektiv måte å skildre råhet, vold, korrupsjon og skrikende ulikheter i Bangladesh mellom det store flertallet på den ene siden og et mindretall, hvortil diplomater og bistandsarbeidere hengir seg. Mens kampen for overlevelse er flertallets primære dagsorden sliter mange av diplomatene og bistands- arbeiderne med kjedsommelighet. Denne bekjempes på tennisbanen, i svømmebassenget, i de mange utenlandske klubbene og ved å invitere hverandre til selskapslivet - godt skjermet fra de innfødte «hordene som glor, tigger, nasker og det som verre er….». Det er jo et paradoks at «den medfølgende» mer enn andre utviser empati overfor lokalbefolkningen, fra andre innen givermiljøet er det kort avstand mellom utfall og nedsettende omtale - ikke sjelden med en rasistisk undertone. Det synes for de fleste å være et ork at man, om enn i jobbsammenheng, må krysse jernbanelinjen som deler Dhaka i to, og dermed får innfødte tett inn på seg.

Boken rommer mange lerreter, hvorav det ene gjelder Sofias kamp innad på ambassaden. Arbeidet som bistandsråd undergraves og motarbeides av en sedat ambassadør, som primært er opptatt av likheter og ulikheter mellom bengali og sanskrit, av sin allestedsværende ektefelle samt et tilhørende selskapsliv. Sofias arbeid for å sette likhet, vold og underbetalte kvinners sak på dagsorden blir for ambassadøren plagsomt merarbeid som han godt kan klare seg uten.

Det andre hovedlerret dekker en fattig bangladeshisk familie, hvorav den eldste av tre søsken. nitten år gammel og barnløs, brennes til døde av sin mann og svigermor som øyner muligheten for ny medgift. For å slippe en tilsvarende skjebne rømmer de to søstrene fra landsbyen til Dhaka, hvor de får seg dårlig betalte jobber, bor uverdig og lever farlig. Men de to utviser også livsglede og forretningstalent ved å kjøpe opp enkle vareslag som selges med en liten fortjeneste, som de selv og familien hjemme nyter godt av. Etterhvert ender de ved en tilfeldighet som beboere på Sofias og Jannes eiendom, hvor den ene blir barnepasser mens den andre får bedre forhold for sin vesle handelsgeskjeft.

Gjennom å brette ut de to lerretene gir Thorfinn leserne stor innsikt i Bangladesh, og en som selv har tilbrakt tre år i det godes tjeneste i dette landet tilbys mange aha-opplevelser. Grufull fattigdom, ekstrem kvinneundertrykkelse, slaverilignende forhold for tekstilarbeiderne - innestengt og fornedret som de er, æresdrap, landgrabbing, tiltagende islamsk radikalisering og en livstruende miljøkrise. Og mer generelt; prestisje og maktkamp internt på en ambassade samt den overivrige adm. sekretæren som, særlig overfor den lokal staben, får spille ut sin narraktighet og mangel på empati. Noe som er mulig og får vedvare ikke minst fordi ambassadøren har gjort seg avhengig av henne.

Forfatteren gir mange gode illustrasjoner på det delte Bangladesh, men en hendelse tar prisen; Janne er invitert med på sitt første feltbesøk og langt ute på landsbygda møter han den grimme fattigdom, jevnlig forverret av miljøproblemer som truer enhver eksistensmulighet. Sent på kvelden mens dagens sterke opplevelser kverner i hans hode kommer Sofia omsider igjennom til han på telefonen: - Janne, vi må i dag bestemme oss for om vi skal delta på Glitterballet, årets høydepunkt og visstnok ustyrtelig morsomt. I fjor konkurrerte ambassadene i våte burkaer….!

Det merkes at forfatteren har journalistisk bakgrunn. God språkføring gir fortellingen driv og mange detaljer, morsomme som tragiske, får plass i romanen. I sum gir dette et bilde av kompleksiteten i det bangladeshiske samfunn og flombelyser mange av diplomatenes utfordringer knyttet til jobb, familie, hovedkontoret hjemme og samfunnet omkring. Forfatterens ambisiøse siktemål for en bistandsråd er å bidra til en bedre verden. Hennes egne erfaringer, som spilles ut gjennom bokens hovedperson Sofia, viser at korrupsjon, svik, ofte motstridende bistandspolitiske målsettinger samt interne forhold på ambassaden undergraver målsettingen. Og når hverdagen blir ekstra traurig er det godt å ha den nordiske klubben - fysisk og psykisk adskilt fra virkelighetens Dhaka!

Boken er jevnt over godt oversatt av Børge Lund, og noen få trykkfeil er til å leve med. Noen vil trolig mene at forfatterens presentasjon av Bangladesh er for ensidig negativ, og ut fra bokens tittel vil nok andre savne mer analyse av miljøutfordringene landet står overfor. Men uansett, miljøaspekter ligger som et sentralt bakteppe i romanen. Sofia og Janne holder sammen gjennom oppholdet i Bangladesh selv om det røyner på iblant. Man undres; hva blir deres videre skjebne Øyner man en oppfølging av denne høyst lesverdige boken?

(Bjørn Johannessen ledet den norske ambassaden i Dhaka i 1986-89, var senere stasjonssjef i Kabul og ambassadør i Malawi).