Sivile budbringere gir håp

Etter at demokratiet ble gjenintrodusert i 1990, fikk antallet ikke-statlige organisasjoner et dramatisk oppsving. Og med dem kom en betydelig økning av utviklingshjelp fra giverland.
Før 1990 fantes det knapt 1000 registrerte ikke-statlige organisasjoner i Nepal. I løpet av noen få år var antallet steget til over 20.000.
Utviklingen i Nepal fulgte en ny sti, med stadig flere medlemmer i organisasjonene - organisasjoner som fungerte som partnere for giverlandene. Men etter som årene gikk, og lite skjedde på utviklingssiden, fikk organisasjonene et dårlig rykte. Kritikerne anklaget dem for å være maskiner som skulle sikre enkeltindivider penger snarere enn å bidra til utvikling i landet.
Kritikken var delvis begrunnet. Den politiske ustabiliteten gjorde at regjering etter regjering falt etter kort tid. Og hver gang en ny regjering fikk makten, registrerte partimedlemmer sine egne nye ikke-statlige organisasjoner, blant annet for å suge ut midler fra internasjonale bistandsgivere.

Kom og gikk. Dette hendte hovedsakelig mens Nepali Congress, The Communist Party of Nepal (Unified Marxist Leninist) og Rastriya Prajatantra Party hadde makten mellom 1990 og 2002.
- Hver gang disse kom til makten startet de nye ikke-statlige organisasjoner i samtlige 75 distrikter i landet. Og i det øyeblikket regjeringen måtte gå av, pakket rett og slett disse organisasjonene sammen, sier Arjun Karki, leder av NGO Federation of Nepal, som har rundt 3000 medlemsorganisasjoner.
Men noen organisasjoner besto tidens test, og i dag utgjør de en viktig faktor når landet er i en av sine største kriser noen gang. På grunn av maoistopprøret har ikke regjeringen vært i stand til å utvikle grasrottjenester som utdanning, helse, drikkevann og andre sanitære tjenester. Dette er områder som historisk har vært neglisjert, og jo mindre regjeringen gjør, jo lettere blir det for maoistene å rekruttere nye medlemmer.
Problemet er at opprørerne ikke tillater regjeringen å drive arbeid i områdene de selv kontrollerer. Fanget i en slik «Catch 22-situasjon», har ikke regjeringen noe annet valg enn å be om hjelp fra ikke-statlige organisasjoner. Ved fremleggelsen av statsbudsjettet i juli, annonserte regjeringen at mesteparten av bistandsmidlene ville gå til ikke-statlige organisasjoner.
- Hensikten er å nå frem til områder hvor maoistene ikke tillater oss å jobbe, forklarte visestatsminister og finansminister Bharat Mohan Adhikari.

Avviser USA. Maoistene hilser på sin side de ikke-statlige velkommen, men nekter å slippe til organisasjoner som er finansiert av USA. Dette fordi maoistene anklager USA for å hjelpe regjeringen i å slå ned opprøret. Da de prøvde å ta penger fra ikke-statlige organisasjoner, finansiert av europeiske land, for noen måneder siden, trakk bistandsgiverne støtten midlertidig tilbake i deler av Vest-Nepal. Etter å ha fått løfter om at dette ikke skal gjenta seg, er støtten nå i gang igjen.
Samtidig har noen bistandsgivere startet programmer i enkelte områder uten å gå gjennom regjeringsbyråkratiet. Dette skjedde etter at maoistene erklærte at de ikke ville godta utviklingsarbeid som var styrt av regjeringen. I Vest-Nepal har for eksempel FNs matvareprogram og German Aid Agency startet et program med lokale ikke-statlige organisasjoner, uten innblanding fra regjeringen.

Splittet regjering. Dette er ikke ukontroversielt og Nepals koalisjonsregjering er splittet i synet på denne typen bistand utenfra. Communist Party of Nepal støtter fremgangsmåten, mens de andre partiene er imot fordi de mener bistandspenger kan havne i hendene på maoistene. De internasjonale bistandsgiverne deler ikke denne bekymringen.
- Hvis fremgangsmåten stopper volden, hvorfor skal vi ikke da samarbeide med maoistene? spør Rudiger Wenk, sjefen for EU-delegasjonen i Kathmandu
- Alle burde involveres for å sikre fremdrift i utviklingsprosjektene, sier landansvarlig for Asian Development Bank, Sultan Hafeez Rahman.

Dobbel mistenksomhet. Flere av de ikke-statlige organisasjonene er under oppsikt fra sikkerhetsagenter, som mistenker dem for å hjelpe maoistopprørerne. Maoistene, på sin side, anser mange av organisasjonene for å være spioner for regjeringen.
- Vi står overfor et tveegget sverd. Begge parter mistenker oss for å jobbe for motparten, mens vi i realiteten jobber for folkets interesser, sier Arjun Karki, president i NGO Federation of Nepal.
Den vanligste beskyldningen mot organisasjonene er likevel at de ikke er åpne, og at de bedriver uregelmessigheter, eller til og med at de er involvert i korrupsjon.

Drosjesjåfører. Det statlige organet som skal ha oppsyn med alle de ikke-statlige organisasjonene - Social Welfare Concil - har problemer med å gjøre jobben sin fordi det finnes så mange organisasjoner.
- Selv foreninger av taxisjåfører står oppført som ikke-statlige organisasjoner, sier en kilde ved Social Welfare Council, som vil være anonym.
Dette er fordi lovverket anerkjenner alle organisasjoner som ikke er statlige som nettopp «ikke-statlige organisasjoner». Men ikke alle disse er bistands- eller utviklingsorganisasjoner.

Men kritikken har stilnet den senere tiden på grunn av den positive rollen de ikke-statlige organisasjonene har hatt som fredmeglere mellom regjeringen og opprørerne. Det var medlemmer i slike organisasjoner som forhandlet frem de to siste våpenhvileavtalene.
Hvis regjeringen og maoistene ønsker å komme i kontakt med hverandre, er det de ikke-statlige organisasjonene som er budbringere. Det aller viktigste er at organisasjonene presser både regjeringen og maoistene til å respektere menneskerettighetene, selv om respekten er mangelfull. Det er på grunn av den økende årvåkenheten til organisasjonene at begge de stridende partene er under et moralsk press om å oppføre seg bra. Hvis ikke hadde situasjonen trolig vært enda verre for Nepals befolkning.

Navin Singh Khadka er nepalesisk journalist og BBC-korrespondent i Katmandu.