Slutten eller starten på Nepals politiske krise?

Etter måneder med protester over hele landet, og nesten tre sammenhengende uker med streik, massemøter og gateprotester som resulterte i 19 døde og tusener av sårede, gikk kong Gyanendra endelig av 24. april. Samtidig ga han etter for kravet om gjeninnsetting av parlamentet og tilbakelevering av den utøvende makten, suvereniteten og statsmakten til folket.
De politiske partiene har hilst dette velkommen, og de har gjennom det gjeninnsatte parlamentet forkynt valg av en grunnlovgivende forsamling for å forberede en ny grunnlov, ett av de maoistiske opprørernes viktigste krav.
Som svar har maoistene kunngjort en tre måneders våpenhvile. Det gjorde at den nye overgangsregjeringen også kunngjorde våpenhvile og fjernet terroriststempelet fra maoistene. Dette førte igjen til at maoistene sa seg rede til å starte forhandlinger om fred.
Med andre ord er det banet vei for fredssamtaler mellom regjeringen og maoistene mens det ser ut til at kongen og hans støttespillere har trådt i bakgrunnen.

13 000 drepte. Hele denne utviklingen antyder at Nepal, som har opplevd mer enn 13.000 dødsfall på grunn av år med politisk vold og maoistopprør, endelig kan ha håp om den politisk løsning.
Men vil Nepal få det? Mye vil avhenge av spillet rundt det framtidige valget på ny grunnlovgivende forsamling, sier analytikere.
- Avtalen mellom partiene og maoistene om å avholde grunnlovgivende forsamling og om å lede bevegelsen sammen, presset kongen til å gå av. Men nå er den virkelige utfordringen: Er ideen om en grunnlovgivende forsamling mulig å sette ut i livet? spør professor i statsvitenskap Dhruba Kumar ved Tribhuvan University.

Skeptiske monarkister. Kumars tvil er basert på det faktum at monarkistene absolutt ikke ivrer for en grunnlovgivende forsamling.
- Nå er det viktig at partiene og maoistene gjør hjemmeleksa si grundig. De må bli enige om hvordan de skal gripe an den grunnlovgivende forsamlingen, hvis ikke kan monarkiet igjen gjøre sine trekk og krisen vil ta en ny retning, sier han.
- Vi må skape en atmosfære som bidrar til at valgene kan holdes på en fri og rettferdig måte, sier Jhalanath Khanal, talsmann for kommunistpartiet i Nepal (Unified Marxist Leninist), ett av de største partiene i syv-partialliansen som de siste månedene har protestert mot kongens eneveldige styre.
- Det neste skrittet bør bli å ha samtaler med maoistene og å danne en overgangsregjering som inkluderer opprørerne. Så kan vi gå videre mot valg på grunnlovgivende forsamling, sier han.

Ulike veikart. Selv enkelte av de lederne som man en gang trodde sto kongehuset nær, har begynt å se på valget av en grunnlovgivende forsamling som den mulige løsningen.
- Siden folket i Nepal har krevd en grunnlovgivende forsamling gjennom den seneste bevegelsen, bør alle sider akseptere kravet, sier Dr. Prakash Chandra Lohani, viseformann i det kongevennlige høyreorienterte partiet Rastriya Janashakti Party.
Det var maoistenes krav om en grunnlovgivende forsamling som førte til at fredssamtalene mellom dem og regjeringen mislyktes i 2002. Det var lenge før kongen spilte sine kort så dårlig at de politiske partiene ble presset til å ta side mot kongens eneveldige metoder. Opprørerne, hvis opprinnelige mål har vært å etablere en kommunistisk republikk, har hevdet at å kreve en grunnlovgivende forsamling er fleksibilitet fra deres side. De sier at valget på grunnlovgivende forsamling blant annet vil avgjøre monarkiets skjebne og at de vil akseptere ethvert resultat - selv om det skulle bety at folket stemmer for et aktivt monarki.
Selv om målet - en grunnlovgivende forsamling - ble avtalt i en tolv-punkts avtale som maoistene og de største politiske partiene underskrev i New Delhi sent i fjor, har det fremdeles vært uenigheter mellom de to sidene om hvordan målet skulle nås. Partiene understreket at det oppløste parlamentet skulle gjeninnsettes og gjennom det ville de danne en bred flerparti-regjering og ha samtaler med maoistene. Og så, til slutt, skulle de gå inn for valg på grunnlovgivende forsamling.
Men maoistene har understreket et annet veikart: Først en rundbordskonferanse mellom alle politiske krefter og så dannelse av en overgangsregjering som inkluderer alle partiene. Og til slutt, valgene på en grunnlovgivende forsamling.

Kritiske maoister. Siden disse forskjellene i veikartet fremdeles må ordnes opp i, har maoistene vært ganske kritiske til partienes positive holdning til at parlamentet blir gjeninnsatt av kongen.
- Under protestmøtene over hele landet ropte hundretusener slagord og krevde grunnlovgivende forsamling og republikk, vi hørte ikke kravet om gjeninnsettelse av parlamentet da, sier Dr. Baburam Bhattarai, nestlederen i Nepals kommunistparti (Maoistene).
Selv om maoistene ikke er glade for gjeninnsettelsen av parlamentet, har partiene prøvd å overtale opprørerne ved å legge forslaget om grunnlovgivende forsamling fram for parlamentet.
- Nå som parlamentet har godkjent forslaget om å gå inn for valg av grunnlovgivende forsamling, bør maoistene gi avkall på bruk av vold, og delta i fredssamtaler, sa nylig utnevnte statsminister Girija Prasad Koirala, som ble anbefalt for stillingen av alle de syv partiene som hadde kjempet mot kongens direkte styre. - Denne regjeringen er temmelig bestemt på å velge en grunnlovgivende forsamling, og det er jo det samme som maoistene har krevd hele tiden, sa 84-årige Koirala, som også er leder av kongresspartiet i Nepal, en av hovedblokkene i alliansen av syv partier.
Politiske observatører tror at de politiske aktørenes svært ulike agendaer vil skape interessekonflikter i prosessen rundt en grunnlovgivende forsamling. Maoistene vil gjøre sitt beste for å bli kvitt monarkiet fordi deres mål er en kommunistisk republikk.
- I politikken som har utviklet seg har vi selvfølgelig kommet med noen fleksibiliteter som idéen om en grunnlovgivende forsamling, men det endelige målet forblir det samme - avskaffelse av monarkiet,» sa Dr. Bhattarai fra CPN (Maoist) nylig i et intervju med BBC Nepal.
Det hersker også tvil om alle maoister er enige med Bhattarai om å akseptere enhver avgjørelse som folket tar gjennom valget på en grunnlovgivende forsamling.
- Hovedutfordringen til «allparti-regjeringen» som snart skal dannes vil bli å bringe maoistene inn i hovedstrømningen, sier den kvinnelige politikeren Shailaja Acharya i Nepals kongressparti.

Våpenmakten. Spørsmålet om hvem som skal ha kontroll med våpenmakten i landet regnes for det spørsmålet har størst politisk sprengkraft. I dag er det kongen og maoistene som besitter en slik makt. Og det er allerede fra FNs side foreslått at samtaler om forvaltning av våpen bør komme raskt i gang.
En av idéene som diskuteres er å bringe inn en internasjonal organisasjon som FN for å overvåke avvæpningen. Men problemet er at selv om maoistene har vært positive til idéen, er skepsisen i hæren svært betydelig.
En annen vanskelig sak er hva man skal gjøre med maoistiske geriljasoldater, som antas å utgjøre rundt 5.000 mennesker. Det har vært samtaler om å slå maoistenes «folkehær» sammen med den nepalske hæren (the Royal Nepalese Army), men hæren har foreløpig vært negativ til ideen.
Den nepalske hæren kan også selv bli et stridens eple i grunnlovs­diskusjonen. Alliansen av syv partier (den tidligere opposisjonen mot kongen) har sagt at hæren burde bringes inn under parlamentet. Men hærens ledelse, som tradisjonelt har vært underlagt kongen, vil neppe like at det skjer.

Krangler om jobber. Med andre ord er det mange store spørsmål som skal på forhandlingsbordet. Men kommer man dit? Flere observatører er bekymret for om nepalsk politikk vil makte å fullføre sin reise mot en grunnlovgivende forsamling. Bekymringen bunner i at politiske partier som inntil nylig protesterte sammen, allerede har begynt slåss om ministerstillinger. Maoistiske ledere advarer om at dette vil kunne føre situasjonen «tilbake til startpunktet». Andre minner om at det var en liknende form for krangel mellom partiene som banet vei for kongens intervensjon i 2002.