Mange veier fører til Kyiv – en av dem går gjennom Sentral-Asia

Ivar Dale Ivar Dale

Senior fagrådgiver i Den norske Helsingforskomité

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Nord-Koreas bidrag til Russlands invasjonskrig har fått mye oppmerksomhet. Mange er også kjent med at Russland er nær ved å utslette egne minoritetsfolk som burjater og tuvinere ved å sende tusener til frontlinjene.

Mindre kjent er det at store mengder kontraktsoldater fra de sentral-asiatiske republikkene mister livet på slagmarken. Denne siste formen for rekruttering til krigen, har Norge mulighet til å motvirke.

Siden invasjonen av Ukraina har Kasakhstan, Usbekistan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Turkmenistan gått en hårfin diplomatisk balansegang i sitt forhold til Russland. 

Det er straffbart for borgere av disse landene å tegne kontrakt med fremmede lands væpnede styrker, men Moskva rekrutterer allikevel aggressivt både blant migrantarbeidere og innad i landene.

Tragedie på tragedie

Ukrainske myndigheter publiserer regelmessig lister over utenlandske kontraktsoldater som inngår i de væpnede russiske styrkene. Her finner vi hundrevis av navn fra land som Sri Lanka, Cuba, Nepal og Kamerun, men de lengste listene er menn fra Sentral-Asia.

De kommer i alle aldersgrupper. Mange er unge. Khusjruz Asjrapov, 19 år fra Tadsjikistan. Sukhrob Khudoyberdiev, 19 år fra Usbekistan. Temirland Makanov, 20 år fra Kasakhstan.

For flere av soldatene opplyses ikke bare navn, fødselsdato og dato for kontraktsinngåelse, men også dødsdato. 

Bakhtier Tokhtabajev fra Kirgisistan underskrev kontrakt med det russiske Forsvarsdepartementet den 7. mars. Innen 19. mars var han død. Pirnepes Khayitbajev fra Turkmenistan inngikk kontrakt 7. juli og døde fem dager senere, den 12. juli.

Ukrainerne rapporterer at mange sentral-asiatere blir drept med rykende ferske russiske pass i lomma.

«Dette er sesongarbeidere som drar i krigen i bytte mot russisk statsborgerskap. Blant de hundretusener av soldater fra den russiske hær vi har informasjon om, kommer tusenvis opprinnelig fra Sentral-Asia», sier de til Helsingforskomiteen. 

Halvhjertet

Myndighetene forsøker, om enn halvhjertet, å forhindre at deres statsborgere lar seg verve. Tidligere i år fengslet kirgisiske sikkerhetstjenester tre ansatte tilknyttet et statsfinansiert russisk kultursenter i landets nest største by, Osj. Senteret skal ha blitt brukt som dekke for verving av unge kirgisere til den russiske hæren. 

I august kontaktet en ung mann Kirgisistans ambassade i Moskva og ba om hjelp da han ble forsøkt tvangsrekruttert. Ambassaden kom raskt til stedet og støttet mannen. Dette er positivt. Men selv om det er straffbart å kjempe for en fremmed stat er det i praksis bare noen få symbolsaker som når retten. 

Kasakhstanske myndigheter åpnet nylig ti kriminalsaker mot hjemvendte kontraktsoldater. Men da en rett i Bisjkek dømte en ung mann til ti års fengsel for å delta i Russlands krig fire tusen kilometer unna, la russiske myndigheter press på kirgiserne for å få ham løslatt. De lyktes. Statlige russiske nyhetskanaler som RIA Novosti når millioner over hele Sentral-Asia. De kverner på et narrativ der Russlands invasjonskrig er rettmessig, og seieren er nær. Mange tror det de hører.

Selv om mange land sier at de forholder seg «nøytralt» til krigen, står særlig Tadsjikistan og Kirgisistan i et økonomisk avhengighetsforhold til Russland. Såkalte migrantoverføringer utgjør en stor del av landenes bruttonasjonalprodukt (BNP).

På Ukrainas uavhengighetsdag den 24. august mottok president Volodymyr Zelenskyy i år gratulasjoner fra hovedstedene Asjgabat, Tasjkent og Astana. Gratulasjonsbrevene fra Bisjkek og Dusjanbe, derimot, lot vente på seg. En forglemmelse? Man kan bare spekulere. 

Sentral-Asia er ikke lenger periferien

Det er lenge siden Sentral-Asia var perifert for europeiske interesser. Nylig var Usbekistans president Sjavkhat Mirzjiojev i Brussel der han signerte en viktig samarbeidsavtale med EU. Finlands president Alexander Stubb var også akkurat på statsbesøk i både Astana og Tasjkent. I begynnelsen av november har Donald Trump invitert alle de fem sentral-asiatiske presidentene til Washington D.C. i formatet amerikanerne kaller C5 + 1. Samarbeidet er der. Det er opp til oss hva det skal fylles med.

På sikt kan manglende vilje til å motvirke flommen av kontraktsoldater bli ødeleggende for Ukrainas forhold til de sentral-asiatiske republikkene. Dette er svært negativt. Sentral-Asia har behov for å opprettholde sitt forhold til demokratiske stater. Alternativet er økt russisk innflytelse. Det har de mer enn nok av fra før.

Den kirgisiske journalisten Adil Turdukulov sa det godt under den årlige OSSE-konferansen i Warsawa nylig: «At kontraktsoldater fra Sentral-Asia deltar i krigen er resultat av økonomi og propaganda, men også våre egne myndigheters passive holdning. Dette skader vårt forhold til Ukraina, et land vi har dype historiske og kulturelle bånd til. Vi risikerer å selv bli dratt inn i konflikten.»

For to uker siden valgte Kyiv å stenge sin ambassade i Havana. Ukrainas utenriksminister sa at kubanske myndigheters likegyldige holdning til det faktum at tusenvis av kubanere har vervet seg på russisk side i krigen gjør dem medansvarlige for Russlands krigføring.

Norge kan bidra

Vi spurte nylig ukrainske myndigheter direkte om hvordan Norge kan bidra i denne sammenheng. Svaret lød slik: Myndighetene i Sentral-Asia må oppfordres til å praktisere sitt eget lovverk, dernest til å styrke informasjonsarbeidet blant egne borgere om metodene Russland bruker i rekrutteringen og hvilke konsekvenser det får. Dessverre, mener ukrainerne, skorter det på politisk vilje til å gripe fatt i problemet. 

«Hvis Norge spør konkret hvilke tiltak sentral-asiatiske myndigheter iverksetter for å bekjempe rekruttering av leiesoldater, vil det i seg selv være et viktig skritt.» Norges brede engasjement i Ukraina gir oss samtidig et godt utgangspunkt for å se mer skjulte sammenhenger mellom Russlands krigføring og omverdenen. Utenlandske kontraktsoldater er ett slikt område. Sanksjonsomgåelser er helt åpenbart et annet og som Kirgisistans president Sadyr Japarov har påpekt, bør europeiske stater se seg i speilet på akkurat dette punktet.

Et norsk og europeisk engasjement mot rekruttering av sentral-asiater til krigen kan forhindre tragedier både på ukrainsk jord og i soldatenes hjemland. Norge har ingen ambassade i Sentral-Asia i dag, men Utenriksdepartementet sitter på betydelig erfaring og kunnskap om Ukraina og Russland, og evner å se sammenhengene. 

Norske myndigheter bør berømme landene for de tiltakene som er iverksatt, men påpeke områder der sentral-asiatiske regjeringer bør gjøre mer for å hindre at de indirekte støtter Russlands krigføring.