Meninger:
Stå for det, Aukrust
Reform er lettere å begrunne når du anerkjenner behovet for endring.
Utenrikspolitisk forsker og kommentator
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Utviklingsminister Åsmund Aukrust fortjener ros for å bidra til bistandsdebatten. Likevel er det slående at svarinnlegget hans ikke egentlig adresserer hovedpoenget i kronikken min: Er dagens bistandssystem den mest effektive måten å bruke pengene på for å fremme utvikling?
Statsråden bruker mye plass på å dokumentere at bistand kan gi positive resultater, og redusert barnedødelighet, vaksinasjonsprogrammer og sykdomsbekjempelse er reelle fremskritt som ingen bestrider.
Spørsmålet er imidlertid om disse resultatene lar seg generalisere til utviklingspolitikken som helhet, eller om de først og fremst gjelder nødhjelp med avgrensede og målbare variabler. Her finnes ingen faglig konsensus.
Utviklingsstudier har i senere år vært preget av en bred og lavmælt debatt om bistandens langsiktige effekter på økonomisk vekst, institusjonsbygging og selvbærende utvikling. Hvorfor har så mye bistand over så mange år levert så lite?
Verdensbanken, IMF og ledende forskningsmiljøer har gjentatte ganger påpekt at sammenhengen mellom bistand og varig vekst forblir svak, kontekstavhengig og vanskelig å dokumentere på en måte som tåler faglig etterprøving.
Studier som betoner positive effekter finnes, men det finnes også et solid forskningsgrunnlag som peker på begrensede eller usikre virkninger av bistand over tid. Dette er bakteppet for de dype kuttene som nå rammer bransjen.
Nettopp derfor er det påfallende at utviklingsministeren virker mer opptatt av å forsvare det etablerte systemet enn å diskutere hvorfor bistandsdebatten internasjonalt har endret karakter så raskt og så grunnleggende.
Det er ikke bare USA som kutter – Tyskland, Storbritannia, Frankrike og flere andre tradisjonelle giverland gjennomfører nå betydelige reduksjoner og omprioriteringer som ville vært utenkelige for bare få år siden.
Skal vi tro Aukrust, skyldes dette utelukkende budsjettpress og sikkerhetspolitiske forhold, men den forklaringen er utilstrekkelig: Dersom bistanden ble oppfattet som overveiende vellykket, ville den politiske motstanden mot kutt vært langt sterkere enn den faktisk er.
Aukrusts egne reformforslag bekrefter langt på vei analysen jeg presenterte, vi tar begge til orde for strengere resultatkrav, færre mellomledd, sterkere koordinering og mer effektiv ressursbruk. Vi er begge enige om at det bistandspolitiske komplekset i Oslo, er for stort.
Det er vanskelig å forstå hvorfor slike omfattende reformer skulle være nødvendige dersom dagens system allerede fungerer så tilfredsstillende som ministeren gir inntrykk av. Men denne selvmotsigelsen er lett å vikle seg ut av: Han trenger bare å stå opp for sin egen politikk.
Det mest interessante ved debatten er i dette tilfellet ikke uenigheten, men enigheten: Både regjeringen og dens kritikere erkjenner behovet for en mer fokusert, målbar og resultatorientert bistand enn det vi har i dag.
Forskjellen ligger først og fremst i vurderingen av hvor dype og alvorlige utfordringene egentlig er, og hvor mye som må endres for at bistanden skal levere som i bistandsreklamen. Bistandsbransjen har jo et rykte for å erklære endring – og fortsette omtrent som før.
Når bistandsbudsjettene presses, blir spørsmålet ikke om bistanden skal bestå, men hvilken bistand som skal videreføres. I en tid med knappere ressurser er det ikke kynisk å stille dette spørsmålet – det en forutsetning for å fornye norsk utviklingspolitikk.
