Atomkraft frister strømfattig Namibia

Det holder ikke å kreve mer ansvarlighet og større åpenhet fra myndighetene i samarbeidslandene. Dersom den intensiverte kampen mot korrupsjon skal ha noen troverdighet og bli mer enn en moralsk øvelse, må man også granske sin egen organisasjonskultur og måten man driver bistand på.
Det mener underdirektør Mette Masst, som leder NORADs arbeidsgruppe mot korrupsjon. Gruppa ble opprettet som følge av utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsons lansering av NORAD som internasjonal frontorganisasjon mot korrupsjon, og like før årsskiftet kunne gruppa legge fram en egen handlingsplan for NORADs anti-korrupsjonsarbeid for de neste to årene.

Hemmelighetskultur. Planen inneholder en rekke anbefalinger og konkrete innspill til hvordan NORAD kan fronte den internasjonale kampen mot korrupsjon. Blant tiltakene kan nevnes intensivert støtte til frivillige organisasjoner som jobber mot korrupsjon, og et aksjonsforskningsprosjekt i to til fire land, som systematisk skal analysere korrupsjonsutviklingen og innhente erfaringer fra korrupsjonskampen.
Men et av de viktigste punktene i planen omhandler NORADs egen virksomhet, påpeker Masst.
- I dag påkaller vi åpenhet og innsyn hos våre partnere. Men hvor flinke er vi selv til å åpne for innsyn i vår egen virksomhet? Vi har ofte latt oss påvirke av samarbeidslandenes hemmelighetskultur, sier hun.

Reell debatt. - Hvor mye ansvar må bistandsgivere ta for utviklingen av korrupsjons- og bestikkelseskulturen som mange fattige land sliter med i dag?
- Måten vi har drevet bistand på har overhodet ikke fremmet innsyn og åpenhet, innrømmer Masst.
- Vi har heller ikke stilt krav om mer demokratisk kontroll. For eksempel har vi aldri lagt vekt på at samarbeidslandenes parlamenter skal ha mulighet til å ta statsbudsjettene opp til reell debatt, utdyper Masst.
- Og dette skal NORAD forandre på nå?
- Vi må bli flinkere til å sørge for at de myndighetene som vi gir penger til bringer informasjonen videre til befolkningen. Vi har vært alt for lite bevisste på dette. Men også vi givere må innrømme at heller ikke vi liker «utidig» innblanding fra opposisjonspolitikere og andre, som kanskje har helt andre prioriteringer. Tradisjonelt har man nok likt best å forholde seg til finansdepartementenes byråkrater.
Heretter skal NORAD insistere på mer innsyn i det som foregår i bistanden. Organisasjonen skal selv gå foran som et godt eksempel, og legge ut informasjon om alle bevilgninger på internett.
Tankegangen får støtte blant forskere på utviklingsarbeid. Flere påpeker at om NORADs korrupsjonsarbeid skal være troverdig, må organisasjonen endre holdning. Av mange er NORAD oppfattet som en lukket og vanskelig organisasjon å få informasjon fra; nå skal man bli langt mer imøtekommende overfor blant annet norske journalister.
- En annen ting vi heller aldri har tenkt på tidligere, er å gi journalister i samarbeidslandene informasjon om vår virksomhet der, slik at de kan bruke dette til å kontrollere sine egne myndigheter, sier Masst.

Først ute. Selv om kampen mot korrupsjon nå står høyt oppe på de fleste giverlands agendaer, er Norge først ute blant de nordiske landene med en egen plan for hvordan anti-korrupsjonsarbeidet skal gjennomsyre hele organisasjonen.
Ifølge arbeidsgruppa laget SIDA i 1997 et sett med retningslinjer mot korrupsjon, men disse er under revisjon. I Danida er en saksbehandler øremerket til en lignende oppgave, mens FINNIDA ennå ikke har satt igang konkrete tiltak.

Handler om tillit. En av de store utfordringene fremover vil bli å kombinere anti-korrupsjonsarbeidet med praktiseringen av mottakeransvaret. Norge er blant de landene som har gått lengst i å sette mottakeren i førersetet. Men dette både øker faren for at pengene blir misbrukt, og gir et kinkig dilemma når man samtidig fokuserer på korrupsjon.
- Hvordan kan man praktisere mottakeransvar i land der korrupsjonen blomstrer?
- Dette handler i bunn og grunn om tillit. Det er ikke til å komme bort i fra at de fleste av våre samarbeidsland er gjennomsyret av korrupsjon. Hvordan skal vi kunne stole på at de bruker våre penger slik det er avtalt? spør Masst.
- Betyr dette at man må satse på bedre giverkontroll?
- Mer kontroll fra vår side er ingen god løsning. Vi må heller skaffe oss bedre kunnskap om de institusjonene vi velger å samarbeide med, og satse mer på å styrke dem. Men dette kan ta tid, og det kan tenkes at vi midlertidig må gå noen skritt tilbake, og føre en mer direkte kontroll.