Avvikle budsjettstøtten til Nicaragua

Det første som slo meg etter møte med parlament, utenriksminister og kvinneorganisasjoner er mannskulturen. Feminismen har dårlige kår. En konservativ familiepolitikk har blitt reaksjonær, etter sandinistenes valgseier. Et halvt år tidligere var jeg i Afghanistan og møtte modige kvinner som fortalte sterke historier. Så kommer jeg til et land med annen religion og på et annet kontinent, hvor kvinner forteller historier som minner alt for mye om det jeg hørte i Afghanistan. Det var en sterk påminnelse om kvinnenes posisjon rundt i verden.

Medisinsk abort, abort når mors liv er i fare, har vært lovlig i Nicaragua i over 100 år. Med få unntak er dette akseptert i alle land, både katolske og muslimske. Sandinistene ville det annerledes, etter avtale med den katolske kirke, ble medisinsk abort forbudt. Tenåringsgraviditet er et problem, jeg opplevde dette ved besøk på helsestasjon, mødrene var nede i 12 års alderen og en 14 åring var gravid med sitt andre barn. Mange av jentene har ikke en mann å dele forsørgerbyrden med.

Hva gjør den katolske kirken for de fattige, for å motvirke økende antall tenåringsgraviditeter og HIV/Aids. Lite, det er sikkert lokale menigheter som engasjerer seg, men på nasjonalt plan virker de fraværende. En representant for de vestlige donorene sa det så sterkt som at hvis den katolske kirke sammen med de rike familiene i Nicaragua, hadde engasjert seg i landets utvikling, hadde donorene vært overflødige.

I en landsby spurte jeg ordføreren om kirken var engasjert i å hjelpe fattige. Spørsmålet ble aktuelt etter at jeg så en inngjerdet kirke, ved siden av skur som fungerte som hjem. Ikke denne, sa ordføreren, men de hadde klart å engasjere noen. Først og fremst de protestantiske og i liten grad de katolske. Det er ikke min oppgave å dømme, men man gjør seg sine observasjoner.

Landet har mottatt mye bistand over flere år, de har fått slettet utenlandsgjeld. Det har ikke manglet på velvillige donorer. Fremskrittene er magre og det er vanskelig å finne målbar forskjell når det gjelder nivået på fattigdommen. Dette kan forklares på mange måter. Jeg vil peke på landets strukturer, uvilje til reformer og politikere som ikke har vært interessert i landets beste.

Man kan gi uendelig med penger uten å få resultater, hvis det ikke er en politikk som er innrettet på utvikling. Med krig og revolusjon bak det klart at utfordringene har vært mange. Men det har også blitt en kultur, ikke bare hos myndigheter, men også hos befolkningen, på at penger og mat kommer utenfra. Ansvar for egen utvikling har ikke vært fremtredende. Årevis med donorstøtte har gjort noe med landet.

Besøket ble avsluttet hos President Ortega. Dette var en seanse jeg aldri vil glemme. Møtet varte to og en halv time, der Ortega snakket i to. Den første med fru Ortega hviskende inn i sitt øre. En merkelig opplevelse, av en kvinne som er mer hatet enn elsket, og som er i ferd med å splitte sandinistene.

Sverige har kunngjort at de vil trekke seg ut av landet. Ortega oppfattet dette som en politisk beslutning, som han beklaget.

Man skulle tro at etter Sveriges beslutning, ville presidenten berolige oss i forhold til bekymring om kvinnerettigheter, demokratiske reformer og et investeringsvennlig klima. Tvert i mot. Han gjorde det motsatte. Det var globaliseringen som krenket menneskerettighetene. Det var koloniseringen og Vestens oppførsel som var skyld i landets problemer og favoritten var at de ble undertrykt av kapitalismens diktatur. Venezuela derimot, sto for noe annet og han beskrev lenge hvor mye støtte de fikk fra den kanten.

At nordiske skattebetalere har pøst flere penger over mye lengre tid inn i Nicaragua, enn Venezuela, ble ikke nevnt med et ord. Vi stiller krav til bistanden, det liker ikke Ortega. Venezuela stiller ikke krav, det liker Ortega. Jeg forventer ikke takk fra land som får hjelp fra Norge. Men når jeg nærmest blir utskjelt fordi jeg representerer kapitalisme, Europa og Vesten er noe galt.

Å fortsette med budsjettstøtte virker håpløst. Med Ortegas politikk vil grunnleggende menneskerettigheter krenkes og internasjonale investorer vil bli skremt vekk. Hvis vi ikke forteller regimet at dette er galskap, vil befolkningen fortsette å straffes. Sandinistene vil feile, og vi kan ikke være en del av dette. Jeg har ikke opplevd maken til virkelighetsfjern statsleder siden jeg hørte Zimbabwes president Robert Mugabe i 2002. Historien har vist at det var riktig av Norge å trekke seg ut av Zimbabwe. En avvikling av budsjettstøtten til Nicaragua vil gi et signal om hva vi kan akseptere.

Morten Høglund er stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet og sitter i Utenrikskomiteen.

Publisert 240108