Gen Z-aktivistene splittet før valget i Bangladesh

Det ungdomsledede opprøret i Bangladesh skapte internasjonale overskrifter i juli 2024. Etter Gen Z–revolusjonen falt 17 år med Sheikh Hasinas autoritære styre sammen. Hasina er nå i eksil i India. Ungdom beskriver monsunrevolusjonen som sin andre uavhengighet. Nå står Bangladesh foran valget i februar 2026. Landet forbereder seg på et landsdekkende valg for å velge ny statsminister og ny regjering.

Men stemningen i landet har blitt mer anspent. Ungdomsopprøret skjedde med en drøm om demokrati. Befolkningen i Bangladesh har ikke kunnet stemme fritt på mer enn et tiår. Etter at Hasinas autoritære epoke tok slutt, blir dette for folket i Bangladesh det viktigste valget siden uavhengigheten, med 127 millioner velgere.

Awami League, Sheikh Hasinas parti, får ikke stille til valg. Når Awami League er utestengt fra stemmeseddelen, står valget i stor grad mellom Bangladesh National Party (BNP) og en koalisjon ledet av Jamaat-e-Islami, som har forsøkt å vinne liberale allierte, blant annet det opprørsfødte National Citizen Party (NCP). 

Tilsynelatende står fremtiden til et av Sør-Asias mest markante politiske partier på spill.

– Håpet er blitt knust

Ledere fra begge partiene fronter valgkamparrangementer og arrangerer opplegg frem mot valgdagen. Både gjennom dørbank og sosiale medier forsøker kandidatene å nå velgerne med løfter om flere jobber, lavere priser, skattekutt og en slutt på korrupsjon og diskriminering.

Nazmul Hasan deltok i bølgen av unge som var med i studentopprøret som veltet den tidligere regjeringen. Hasan reflekterer over at selv om alle kom sammen under Julirevolusjonen, skilte alle lag etterpå for å ivareta egne interesser. Han mener BNP har utviklet politikken sin mer enn før, men at de må utvikle den videre. Han håper BNP vil gi unge mennesker muligheter, og at de eldre lederne må gi plass til dem. De må også lytte til meningene til studentene som var med i Julirevolusjonen, ellers vil de lide samme skjebne som Awami League, advarer han. 

– Håpet vi gikk inn i Julirevolusjonen med, er blitt knust. Det håpet ble ikke innfridd, og vi har sett en videre forverring. Folk med ulike synspunkter blir utnyttet, og minoriteter blir forfulgt. Jeg er fortsatt usikker på hvem jeg bør stemme på, sier Hasan.

Til tross for de ledende partienes forsøk på å dempe spenningen, økte frykten i minoritetsmiljøene. Arpita Biswas, student ved Dhaka University, understreker at selv om bevegelsen startet som en protest mot kvotesystemet, finnes det fortsatt arbeidsledige, og det er ingen forskjell. 

– Systemet er det samme, bare toppsjiktet er byttet ut, sier hun. 

– Jeg føler meg ikke trygg på gaten som kvinne. Det var mange kvinner i revolusjonen, men nå er det ingen. Revolusjonen lyktes på grunn av jenter, men nå finnes det ikke plass til kvinner.

Ingen skal tvinges til å gå med burka

I den politiske valgkampen fram mot valget opplever mange unge kvinnelige velgere at de havner i en konfliktfylt posisjon.

 – Religion og kultur er personlige oppfatninger for hver og en. Ingen skal tvinge andre til å gjøre noe. Jeg bør ha rett til å gå med burka eller salwar kameez av egen fri vilje, sier Mosammat Humayra Hafsa, som stod i frontlinjen under protestene.

Tross den usikre framtiden for demokratiet i Bangladesh, er mange unge håpefulle i møte med framtiden. Dhaka University-studenten Tasmima Mim Meghla sier: – Vi ser en intens rivalisering og konkurranse i Dhaka-8-valgkretsen. Jeg gleder meg veldig til valget.

Unge velgere deltar denne gangen aktivt i politisk dialog, noe som er nytt i Bangladesh etter at det autoritære styret ble styrtet. 

– Jeg vil tjene landet mitt. Jeg stoler på at unge mennesker vil ta ansvarlige beslutninger i dette valget, sier Mohammad Fahim, en studentdemonstrant som ønsker å slutte seg til hæren i Bangladesh.

Her følger portretter med noen av studentdemonstrantene fra Generasjon Z–opprøret:

Jeg heter Mosammat Humayra Hafsa

Jeg går andre året på et fordypningsprogram. Jeg er 18 år gammel, og jeg skal stemme for første gang i mitt liv. Jeg deltok i opprøret fra Bogura, siden hjemdistriktet mitt er der. Jeg kjente revolusjonens ånd og den inspirerende atmosfæren, og ble med i oppstanden. Jeg husker fortsatt lukten av tåregass og traumene fra opplevelsene under revolusjonen. Da jeg først så scenen der Abu Sayed ble skutt i brystet, gråt jeg hele natten, selv om han ikke var en av mine nærmeste. Familien min forbød meg å gå ut under revolusjonen, men jeg gikk ut for å delta. 

Under opprøret forsøkte demonstranter som oss å ta kontroll over et sted kalt Saat Matha i Bogura, men vi klarte ikke å nå fram dit. Jeg forsøkte å krysse Korotowa‑broen sammen med andre, og møtte en demonstrant der, men jeg husker ikke navnet. Han hjalp oss å komme oss trygt hjem. Folk sto samlet mot uretten den gangen. Nå har situasjonen blitt rotete, og jeg forstår ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil gi en ja‑stemme ved folkeavstemningen, men er fortsatt usikker på hvilket parti jeg skal stemme på. Jeg tenker fortsatt på hvem som vil være best for landet, og er fortsatt forvirret.

Da alle deltok i opprøret, var det ingen forskjellsbehandling mellom kvinner og menn. Nå ser vi på nyhetene at Chatradal (en studentorganisasjon i allianse med det nasjonalistiske partiet i landet, red. anm) og Jamaat‑Shibir (et islamistisk parti, red. anm) trakasserer kvinner og kommer med nedsettende kommentarer om dem. Halvparten av velgerne i dette landet er kvinner, og partiene bør respektere kvinners meninger. Jeg vil bli leder en dag. Det finnes ikke rom for kvinner som oss til å drømme om det. Som student ønsker jeg å bli landets leder og lede landet. Jeg tror ikke på ideen om at en konges sønn alltid vil være konge. Religion og kultur er personlige meninger for alle. Ingen bør tvinge andre til noe. Jeg bør ha rett til å bære burka eller salwar kameez (en sør-asiatisk klesdrakt, red. anm) etter eget ønske. Jeg vil også leve fredelig sammen med min hinduistiske venn. Jeg hadde klassekamerater fra alle religioner, og vi var svært vennlige og fredelige med hverandre. Hvis du har personlige problemer med noen, trenger du ikke skylde på hele fellesskapet. Unge som meg drømmer om å lede landet for framgang og velstand. 

Vi har ikke råd til god mat på grunn av prisøkningen. Arbeidsmarkedet forverres dag for dag. Folk søker stort sett statlige jobber, men vi burde bli gründere for å utvikle lokalsamfunnet vårt. De politiske partiene lover mye, ofte som falske løfter som ikke holder. Det er vanskelig å tro på dem. 

Da NCP (National Citizen Party) ble dannet første gang, var jeg veldig glad. Men over tid har de mistet den ånden og det håpet de ga oss. Jeg ønsker at de skal opplyse oss i stedet for å dra oss mot mørket. Det finnes mange valg, men antallet gode mennesker i politikken er lavt. Kandidater bør promotere godt arbeid i stedet for å forurense byene med bannere og vimpler. Noen kjøper stemmer, og noen krever penger. Vi ser fortsatt den tradisjonelle politikken som før.

Jeg heter Nazmul Hasan

Jeg studerer til en fordypningsgrad ved et privat universitet. Jeg er 23 år gammel. Jeg var aktiv i opprørsbevegelsen fra starten. Bevegelsen startet foran biblioteket ved Dhaka University 4. juli. De marsjerte mot Shahbag, og jeg sluttet meg til dem og erklærte min solidaritet med studentene mot kvotesystemet (opprøret ble opprinnelig startet av studenter som var lei av måten regjeringen fordelte offentlige jobber på, red. anm).

Jeg er ikke interessert i politikk, men ånden i antidiskriminering‑bevegelsen inspirerte meg til å slutte meg til den. Håpet som drev oss inn i julirevolusjonen er blitt knust. Det håpet ble ikke innfridd, og det har blitt en tydelig forverring etterpå. Folk med ulike syn blir utnyttet, og minoriteter blir forfulgt. Overgangsregjeringen spiller ikke en aktiv rolle for å håndtere disse lovbruddene. Det største angrepet har skjedd i kultursektoren. Jeg jobber med teater. Vi kan ikke arbeide som før. Vi kan ikke organisere eller spille stykker under Pahela Baishakh eller vårfestivalen. Situasjonen er veldig dårlig, og vårt håp er blitt svekket. 

Hvis jeg skal beskrive Karl Marxs teori, vil jeg si at det finnes to grupper i samfunnet: én som støtter det tradisjonelle sosiale systemet fordi de nyter godt av det, og en annen gruppe som ikke får noen fordeler fra det systemet. Forskjellen mellom disse to gruppene utviklet seg til en konflikt, og den dødelige konsekvensen så vi 5. august 2024. Det skjedde fordi folket sto samlet, men noen grupper brukte revolusjonen for egne interesser. Nå er det forskjellsbehandling igjen. Jeg er fortsatt forvirret over hvem jeg skal stemme på. Én gruppe sier at kvinner ikke trenger å arbeide og at de bare skal arbeide fem timer. Halvparten av befolkningen er kvinner, og det er umulig å utvikle landet ved å la dem bli stående utenfor. De sier at kvinner skal bli hjemme og ikke arbeide. Etter å ha sett alt dette er jeg fortsatt usikker på hva jeg skal stemme. Vi gjorde revolusjonen for noe nytt i stedet for familiedynastisk politikk. Gen Z ønsket å skape et parti som skulle være annerledes, men de (National Citizen Party) sluttet seg til alliansen med Bangladesh Jamaat‑e‑Islami. Nå tviler vi på om dette var planlagt på forhånd eller ikke. 

Awami League (tidligere styringsparti i landet, red.anm.) skapte først kulturen med å forby et parti, og nå er de offer for det de selv startet. Men jeg mener alle har rett til å drive politikk åpent. Vi innser at et valgt styre trengs i vårt land, og vi håper at alt vil bli som vanlig igjen. Jeg har også lagt merke til at barna til dem som motsatte seg frigjøringskrigen i 1971, nå driver politikk med stolthet. De har ingen anger. Selv om folk kom sammen under opprøret, gikk alle hver til sitt senere for egne interesser. Jeg synes BNP (Bangladesh Nationalist Party, red.anm.) har utviklet sin politikk mer enn før, men de må utvikle den videre. Jeg håper BNP vil gi muligheter til unge, og at eldre ledere gir plass til dem. De må også høre på studentenes meninger som var med i opprøret, ellers vil de lide samme skjebne som Awami League.

Jeg heter Arpita Biswas

Jeg heter Arpita Biswas. Jeg er student ved Dhaka University. Jeg støttet protesten i juli 2024, som var mot fascisme. Men nå er jeg veldig opprørt over Bangladesh slik det ble etter revolusjonen. Regjeringen har sviktet i å gi sikkerhet for minoriteter og transpersoner. Folk er splittet nå. Selv om mange fra det hinduistiske miljøet deltok i revolusjonen, angrer noen nå. Det var flere angrep mot hinduistiske samfunn. Min mors hus ble angrepet, og folk har blitt opprørt siden den gang. Selv om bevegelsen startet som protest mot kvotesystemet, er det fortsatt arbeidsledighet og lite føles annerledes. Systemet er det samme, bare toppledelsen har endret seg. Folk vil ikke gå til flere revolusjoner fordi folks tillit er blitt utnyttet. Jeg føler meg veldig utrygg som kvinne nå. Jeg føler meg ikke trygg etter kl. 19. Noen ganger kommer jeg hjem sent, kl. 21, og jeg føler meg ikke trygg på veien som kvinne. Det var mange kvinner i revolusjonen, men nå er det ingen. Revolusjonen ble vellykket på grunn av jentene, men nå finnes det ingen plass for kvinner. Siden det ikke er en valgt regjering nå, trenger vi en. Som student og kvinne ønsker jeg ikke at et konservativt parti skal komme til makten. Jeg er veldig forvirret over hvem jeg skal stemme på. Jeg vil ikke at et konservativt eller ekstremt parti skal komme til makten. Jeg ønsker sikkerhet og et korrupsjonsfritt land. Jeg ønsker ikke mer diskriminering framover.

Jeg heter Tasmina Mim Meghla

Jeg studerer ved Dhaka University. Jeg er over tjue år gammel. Jeg var veldig aktiv og støttende under revolusjonen. Jeg forsøkte å hjelpe venner og slektninger som deltok i bevegelsen. Jeg var med å male graffiti sammen med andre. Vi skrev revolusjonære sitater på veggene, som ble populære den gangen. Da jeg så videoen av Abu Sayed som ble skutt i brystet og falt til bakken, ble jeg sjokkert. Det var en svært hjerteskjærende hendelse. Den gangen følte jeg at endring var nødvendig. Alt var ustabilt og trengte en løsning. Jeg er veldig engstelig for situasjonen nå. Vi trenger rettferdighet for alle hendelser som involverer kvinner. Vi vil ha rettferdighet for Asiya. Jeg mener at Bangladesh fortsatt er i en ustabil situasjon. 

Jeg er veldig spent på valget, og jeg skal stemme for første gang i et nasjonalt valg. Jeg vil følge med på hvordan kandidatene fører valgkamp. Under valget i 2024 observerte jeg blandede følelser blant velgerne. Mange var spente på å avgi sin stemme, men mange gikk ikke for å stemme fordi de mente valget var rigget. Mange hevet stemmen mot valgmislighold under det riggede valget, og mange holdt seg tause. Det er mye feilinformasjon i sosiale medier, og folk blir trigget og deler uten å bekrefte ektheten. Landet går gjennom en turbulent tid. 

Jeg ser en veldig intens politisk situasjon og konkurranse i dette valget. Vi ser en sterk rivalisering i Dhaka‑8 valgkrets. Miljøet for å stemme er veldig godt, og jeg er svært spent på valget. Jeg ønsker at denne turbulente situasjonen skal bli normal igjen, og jeg vil at kvinner skal komme ut og bli politisk engasjerte igjen. Vi hadde kvinnelige statsministre i tidligere perioder og jeg håper at kvinnedeltakelsen vil øke i framtiden. Vi vil ha kvinnelige ledere igjen framover.

Jeg heter Mohammad Fahim

Jeg har avsluttet HSC‑eksamen og skal bli tatt opp ved universitetet. Jeg er 18 år gammel og jeg skal stemme. Jeg deltok i studentbevegelsen i juli 2024. Jeg var på college for å få resultatene fra mitt andre år da Abu Sayed ble drept. Deretter gikk jeg ut i gatene og protesterte foran politiet. Jeg deltok også i opprøret mot regjeringen og måten de fordelte offentlige jobber på. Jeg deltok for å sikre min frihet og få slutt på diskriminering i offentlige jobber. I løpet av Sheikh Hasinas periode har studenter blitt skutt, drept og arrestert mens de protesterte for sine rettigheter. Landets situasjon var mye verre for det siste halvannet året. Sheikh Hasinas periode var svært dårlig. Hun viste alltid sin makt fordi hun var fascistisk, og vi kunne ikke uttrykke vår mening. Studenter og allmennheten levde alltid i frykt. 

Overgangsregjeringen forsøkte å gjøre bedre ting, men hadde ikke mye tid. Jeg vil stemme ja i folkeavstemningen. Jeg vet at det vil være mange reformer gjennom folkeavstemningen. Jeg kjenner ikke alle reformene klart. Det finnes mange politiske partier, likevel er jeg fortsatt forvirret over hvem jeg skal stemme på. Valget er nødvendig for vårt land fordi det bør finnes en valgt regjering. Folk diskuterer og krangler om politiske partier i sosiale medier. 

Det spres mye feilinformasjon i sosiale medier. Jeg støtter BNP (Bangladesh National Party) i valget. Jeg tror de vil gjøre en god jobb fordi de vet at folk vil kaste dem ut hvis de gjør de samme feilene. Jeg deltok i opprøret og husker fortsatt de psykiske traumene jeg opplevde. Jeg vil bli med i Bangladeshs hær i framtiden fordi jeg vil tjene landet mitt.