– Vi kan ikke abdisere fra norske verdier

Det var i et intervju med Panorama at sjefen for SOS-barnebyer i Norge, Sissel Aarak, tok til orde for en omfattende reform av bistandsbransjen. Hensikten med reformen, også kalt Pledge for Change-initiativet, er å overføre så mye makt som mulig til nasjonale organisasjoner i de landene der målgruppene for bistanden finnes.

– Det innebærer blant annet at vi lar dem utarbeide lokale og nasjonale strategier som deretter blir styrende for vårt felles utviklingsarbeid, sa Aarak.

Hun ga uttrykk for at internasjonale organisasjoner skulle gi mer frie midler uten å legge sterke føringer og krav. Som eksempel på uheldige betingelser viste Aarak blant annet til reaksjoner fra sine lokale samarbeidspartnere om likestillingskrav i situasjoner med sult.

– Norge må stå for sine verdier

– Min hovedkritikk av Aarak er at hun ønsker at norske myndigheter som bistandsgiver skal bevilge penger uten å stille krav. Det mener jeg er en misforstått måte å iverksette «lokalt ledet utvikling» og Pledge for Change, sier Georgsen.

Han har selv deltatt i forberedelsene til Pledge for Change, som er et initiativ der internasjonale bistandsorganisasjoner forplikter seg til å jobbe for overføring av mer makt til nasjonale og lokale aktører i samarbeidsland.

Care Norges generalsekretær støtter prinsippene bak reforminitiativet, men mener at Norge fortsatt må stille klare krav – i tråd med norske politiske verdier.

– Jeg mener at bistand er politisk, enten man vil det eller ikke. Hvis Norge abdiserer fra sitt verdimessige ståsted og ikke stiller krav om for eksempel likestilling og klima, så betyr det å unnlate å kanalisere den dit hvor de globale problemene er størst. Det ville også bety å svekke bistandens forankring i Norge. Et klart flertall i det norske folk mener det bør stilles krav til bistanden. Jeg mener også at det blir helt urealistisk å si til norske politikere at det heretter ikke skal legges noen føringer, sier Georgsen.

Les mer: SOS-sjef: – På høy tid å kvitte seg med kolonialismen i bistanden

Undrer seg over eksempel

Han er særlig overrasket og skuffet over at Aarak i intervjuet med Panorama bruker likestilling som eksempel på et krav som ikke nødvendigvis bør frontes i situasjoner med sult.

– Jeg undrer meg over at SOS bruker akkurat dette eksempelet, og viser til holdninger formidlet av ledere av nasjonale SOS-foreninger. De som sier at likestilling er viktig, men som stiller spørsmål ved det samme i situasjoner med sult, er en del av de strukturelle problemene vi må jobbe med, sier han.

Ifølge Care-sjefen er det viktige strukturelle årsaker til sult i verden. Helt sentralt i dette er at kvinner, som utgjør flertallet i landbruket, ikke er tilstrekkelig inkluderte og får betalt for verdiene de skaper.

– Hadde kvinner hatt like rettigheter og samme muligheter til å eie, arve, låne og investere som menn, hadde lokalsamfunn hatt mer mat på bordet. Dessuten er jenter og kvinner de som spiser sist og minst, sier Georgsen.

Han tror i denne sammenheng at Norge kan være en viktig røst og utgjøre en forskjell internasjonalt nettopp ved å løfte fanen for jenters og kvinners rettigheter.

– Bør ikke bli tildelt midler

– For å møte humanitære behov der de er størst, mener jeg det er strengt nødvendig å prioritere likestilling, slik jeg ser at Norge gjør det i sin humanitære strategi. Man kan ikke lukke øynene for realitetene ute i verden. Det er særlig i humanitære kriser og kriger at jenter og kvinner blir utsatt for den hardeste undertrykkelsen, enten det er voldtekter eller mangel på mat, sier han.

– Mener du altså at sterke føringer om likestilling er helt nødvendig uansett kontekst?

– Ja, likestilling er og bør være et såkalt tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk, slik regjeringen og Stortinget har slått fast. En organisasjon som sier at likestilling er et uhensiktsmessig krav, bør ikke bli tildelt midler over utviklingsbudsjettet. I nødhjelp kan det være rom for nyanser.

Care-sjefen viser til at humanitær bistand ofte har sin rot i plutselige kriser og konflikter og følgelig ikke lar seg planlegge.

– Vi bør fronte holdninger også i nødhjelp

– Det er likevel slik at Norge bør fronte en holdning til likestilling også i slike kontekster. Det kan gå på å prioritere verktøy og analyser som nettopp vektlegger likestillingsperspektivet. Ukraina kan være et eksempel der man ser at kvinnelige flyktninger har opplevd voldtekt. Når de så kommer til Polen, opplever de en mottakssituasjon som ikke møter disse kvinnene og det traumatiske de har opplevd, på en god måte. Dette er åpenbart ikke i tråd med det vi står for i vårt bistandsarbeid, sier Georgsen.

SOS-barnebyers generalsekretær Sissel Aarak understreker at deres hovedanliggende i debatten er at prioriteringene i internasjonal bistand i altfor stor grad settes langt unna der den skal iverksettes.

– Vi snakker av egen erfaring i SOS-barnebyer som føderasjon først og fremst. Det er rett og slett noe arrogant over at vi tror vi har løsningen her for hvordan man skal løse både globale og lokale problemer. Dette er grunnen til at vi signerte Pledge for Change, sier Aarak i en kommentar til kritikken.

Fastholder skepsis til giverkrav

Samtidig fastholder hun sin skepsis til sterke politiske føringer fastlagt i Norge eller andre giverland.

– At bistand er politisk, er det ingen tvil om, og politikk er med på å endre verden. Men det er uheldig at norske politikere gjerne vil vise frem sine egne prioriteringer gjennom bistandspolitikken. Det er ikke god politikk som skal utvikles på bakgrunn av lokale behov. Og enda viktigere: Vi risikerer at de investeringene som gjøres når vi løper etter politiske føringer, ikke fører til langvarige endringer, sier hun.

Hun mener dette nå skjer i form av store kutt i utdanningsbistanden, selv om behovet for slik bistand er like stort.

– Vi må gi fra oss definisjonsmakten

– Det er ikke vanskelig å skjønne at lokale organisasjoner som mottar norske bistandsmidler, opplever det som lite lokaldrevet å måtte endre programmene sine i tråd med politiske endringer i Norge. Skal makten gis til partnere ute, må vi gi fra oss definisjonsmakten. Det er et vanlig maktoverføringsprinsipp, sier Aarak.

Hun mener Care-sjefens kritikk bærer preg av en holdning om at «ting ikke hadde blitt gjort like godt hvis ikke det var for våre føringer og prioriteringer».

– Det er arrogant overfor partnerne våre. Det er ingen som er uenig i at de grunnleggende menneskerettighetene skal ligge til grunn, men der opplever vi å være på samme lag som partnerne våre. Jeg tror ganske mange menneskerettighetsforsvarere og aktivister i landene vi jobber i, vil være veldig uenige i at dette er vestlige verdier, sier Aarak.

– Lokalt arbeid skaper endring

Etter hennes mening gjelder det samme for likestilling.

– Når Georgsen i intervjuet sier at: «Hvis Norge abdiserer fra sitt verdimessige ståsted og ikke stiller krav om for eksempel likestilling og klima, så betyr det å unnlate å kanalisere den dit hvor de globale problemene er størst», kan det virke som at likestilling ikke hadde skjedd i landene hvis det ikke var for norske krav. Dette undergraver fullstendig det politiske arbeidet likestillingsbevegelsen og andre grasrotbevegelser har gjort i årevis i våre partnerland – også uten støtte fra norske aktører, sier Aarak.

SOS-sjefen mener uttalelsen bærer preg av et tankesett om at likestilling, klimaengasjement og menneskerettigheter kommer «fra oss».

– SOS-barnebyer er selvsagt ikke uenig i at likestilling skal integreres i vårt arbeid, men dette skjer ikke på grunn av norske politiske føringer. Det skjer fordi de som jobber i lokalsamfunnene, ser at det er viktig, sier hun.

Les også:

– På høy tid å kvitte seg med kolonialismen i bistanden