– Barna er vårt framtidshåp

I Moldova – Europas glemte land mellom Romania og Ukraina – mangler folk flest penger til å kjøpe mat, klær, medisiner og skolebøker til barna. I perioder må skolene stenges, fordi elektrisiteten kuttes. Dette er Europa anno 2002.

Publisert

Mellom Mercedeser, Ladaer og Moskvitser trekker en hest en fullastet kjerre. På toppen av potet- og kålsekkene sitter to pensjonister og hutrer i skinnluer og tykke jakker. Det er Moldova i et nøtteskall: Den jevne moldover er uten penger og overlever på middelaldervis med naturalhusholdning, mens privilegerte businessmenn og politikere flotter seg med luksusbiler, champagne og kaviar.
Vi er på vei til landsbyen Mereni utenfor hovedstaden Chisinau og passerer lave malte trehus, omkranset av hager med hauger av maiskolber og tørkede maisblad til fôr. Det første som møter oss i et veikryss før landsbyen, er et utendørs alter.
- Det er et vanlig syn i Moldova. Etter kommunismens fall dyrker folk sin østortodokse tro i full åpenhet over hele landet. Før hadde familiene ikoner skjult hjemme, bemerker Gabriela Ionescu i FNs utviklingsprogram (UNDP), og loser oss til en familie som er med på en nasjonal levekårsundersøkelse.

Savner kommunisttiden. - Jeg har mistet troen på alt. Gud hjelpe oss! utbryter Ludmilla Prisácaru (30) straks vi er innom dørstokken i et kaldt, uferdig mursteinshus med sementgolv. Både ektemannen Jurij og de fire barna deres Vadim, (11), Victor (9), Vasile (7) og Nadja (18 måneder) er hjemme. Jurij er vaktmann, men har ikke penger til å betale transporten for å jobbe i hovedstaden Chisinau. Derfor går han hjemme og småjobber for andre på markene for 100 lei i måneden (vel 100 kr).
- Livet var mye lettere i kommunisttida, da hadde vi råd til både sukker, kjøtt, melk, egg, ost og fisk. Nå har vi glemt hvordan det smaker og må overleve på det vi dyrker selv. Bønner, løk, potet og mais, fortsetter Ludmilla.
Å være uten penger, har mange konsekvenser:
- For fjorten dager siden ble en av sønnene sendt hjem fra skolen, fordi vi ikke har råd til å betale for skolemateriell. Og ikke har vi penger til å kjøpe fødselsdagsgaver til lærerne, noe som går ut over karakterene, mener Ludmilla og trekker et pledd rundt seg.
- Vi er vant til å fryse. 75 lei (rundt 80 kr) fra staten i måneden gir oss ikke råd til reparere gassovnen. Jurij samler ved i skogen, selv om det er ulovlig. Men plukke sopp og bær tør vi ikke på grunn av oppsynsmannen. For en par dager ble en mann som prøvde å stjele kål i nabolaget, slått halvvegs i hjel, sier Ludmilla, og går ut av huset. I dag er det varmere utendørs.

Ba ordføreren om hjelp. - Jordstykket er for lite til å dyrke kål, men vi har skaffet oss en hund for å hindre at salat og mais og medisinplanter blir stjålet fra oss, sier Ludmilla, og føyer til at familien ikke har råd til å kjøpe vanlige medisiner.
- I min fortvilelse gikk jeg til ordføreren og ba om økonomisk hjelp. Men han sendte meg hjem og sa at vi sjøl måtte ta ansvaret for å ha satt fire unger til verden under slike vilkår. Og ungene er vårt eneste fremtidshåp. At de skal kunne få seg jobb i utlandet og sende oss litt penger, sier Ludmilla med tårer i øynene.
Til helgen skal landsbyen feire Xram - en tradisjonell religiøs fest, men familien Prisacáru kan ikke delta.
- Vi har verken festklær eller midler til å lage festmat, er det siste vi hører fra Ludmilla, som er blant de fattigste i landsbyen Mereni.

Powered by Labrador CMS