– Kunne ikke ha forestilt meg å feire i Bergen, mens folket mitt dør i Gaza

– Jeg er skuffet og opprørt over at jeg ikke kan være i Bergen, sier Khaled Quzmar, som leder Defense for Children International - Palestine (DCIP).

På søndag skulle han motta årets Raftopris på Den Nationale Scene i Bergen, for organisasjonens over 30 år lange arbeid med å forsvare og fremme palestinske barns rettigheter. Slik blir det ikke.

– I teorien kunne jeg reist, men det ville vært risikabelt, og jeg blir værende for å følge situasjonen i Gaza og fortsette å hjelpe barna. Jeg kunne ikke ha forestilt meg å feire i Bergen nå, sier Quzmar.

Han forblir på den okkuperte Vestbredden, der DCIP forsetter arbeidet sitt med omfattende sikkerhetstiltak, som at videointervjuet må skje over en kryptert app der spor av samtalen slettes etterpå. Organisasjonen fortsetter også arbeidet sitt i Øst-Jerusalem, men ikke på arbeidsstasjonen i Gaza.

– Vi har to ansatte i Gaza som jobber med å dokumentere overgrep mot barn. Men arbeidet er stanset nå, det er umulig. På grunn av de pågående angrepene må de i stedet søke tilflukt sammen med familiene sine. De har allerede måtte flytte på seg tre ganger grunnet de israelske evakueringsordrene.

Tidligere denne uken gikk det likevel nesten helt galt.

– De hadde flyttet inn i et nytt hus, og så traff en bombe bygningen ved siden av. De ble skadet av glasskårene fra knuste vinduer, men takk Gud for at de fortsatt er i live!

Samtidig har over 11 000 mennesker i Gaza mistet livet siden 7. oktober, ifølge de siste tallene fra palestinske helsemyndigheter, som FN mener at det er grunn til å stole på. Mange av de drepte er barn, fordi Gazas befolkning er svært ung.

Ble kåret før krigen

Rafto-prisen er imidlertid et lite lys i mørket, ifølge DCIP-lederen.

– Siden vi startet arbeidet vårt for 30 år siden, tror jeg dette er den første positive overraskelsen vi har fått.

Sammen med prisen, mottar DCIP en pengegave på tilsvarende 220 000 kroner.

– Den økonomiske gaven er ikke det viktigste, men det er budskapet prisen sender til verden og de som forsøker å kriminalisere oss. Timingen er også viktig, sier Quzmar.

Tildelingen har likevel ikke noe med eskaleringen av konflikten å gjøre, ifølge Raftostiftelsens leder Jostein Hole Kobbeltvedt.

– Vinneren ble kunngjort og annonsert 21.september, over to uker før krigen brøt ut.

Den uavhengige priskomiteen, som valgte DCIP til årets vinner før det endelig ble vedtatt av Rafto-styret, gjorde det også ut fra nominasjonene som hadde kommet inn før fristen 1. februar.

– De fikk prisen for arbeidet de har gjort i over 30 år for barns rettigheter i de okkuperte palestinske områdene. De har både utfordret palestinske myndigheter og israelske myndigheter når det gjelder rettighetsbruddene deres mot barn.

– Fra israelsk side inkluderer dette blant annet militæret og bosetteres vold og drap på palestinere, og uproporsjonal avstraffing av barn. Det kan være barn som demonstrerer, men også barn som bare var på feil sted til feil tid. Familiene deres blir også ofte utsatt for represalier, og mange har opplevd å få husene sine revet. I tillegg brukes militærdomstoler og administrativ forvaring for å straffe palestinske barn, noe som både er et barnerettsbrudd og et rettsstatsbrudd, sier Kobbeltvedt.

Ulike rettssystemer

– Selv om DCIP jobber i et veldig, veldig lite område, jobber vi under tre forskjellige rettssystemer; det israelske militære systemet på Vestbredden, det israelske sivile systemet i Øst-Jerusalem og Hamas sitt de facto-system i Gaza, forteller Quzmar.

På Vestbredden er situasjonen spesiell, ved at de israelske bosetterne er under det sivilrettslige systemet, mens palestinerne, inkludert barn, er under det strenge militære systemet. Dette er noe norske myndighetspersoner gjentatte ganger har uttrykt bekymring over.

– Advokatene våre dokumenterer i detalj hva som skjer med barna helt fra de blir arrestert, der de ofte blir satt i håndjern og får bind for øynene, før de dyttes inn i en militærjeep midt på natta, uten å få følge av et familiemedlem eller en advokat. Vi ser ofte at barna utsettes for tortur og internering, forteller Quzmar, som selv jobbet som advokat for palestinske barn i det israelske militære systemet fra 1996 til 2006.

Barnas historier deler de med politikere og organisasjoner verden over for å vise at «Israel ikke bare er den eneste demokratiske staten i Midtøsten, slik de ofte presenterer seg selv», men også begår omfattende rettighetsbrudd.

Israel mener på sin side at DCIP er en terrororganisasjon i henhold til den israelske antiterrorloven. 

– Vi får stadig mindre handlingsrom. Og de truer partnerne og giverne våre med at om de fortsetter å samarbeide med oss, så vil de straffeforfølge dem. De klaget selskapet som reviderer for oss inn for retten, men tapte.

Den israelske hæren raidet også organisasjonens hovedkontor på Vestbredden 29. juli 2021.

– Jeg sendte inn en klage mot dem til den israelske militærdomstolen, der jeg skrev at tyver i israelske militæruniformer raidet kontoret og stjal utstyret vårt, og at overvåkingskameraene våre viser det, sier  Quzmar.

Saken er fremdeles i militærdomstolen.

Terrorstempelet

– DCIP står på israelske myndigheters terrorliste og har bånd til Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP), som også står på EU, USA, og Canada sine terrorlister. Var dette oppe til vurdering da organisasjonen ble valgt som vinner?

– DCIP arbeider under et ekstremt press og ekstreme trusler. Etter de israelske myndighetene utpekte DCIP og fem andre palestinske menneskerettighetsorganisasjoner som terrororganisasjoner i 2021, har de ansatte levd i konstant frykt og flere har fått forbud mot å reise utenlands, svarer Rafto-leder Kobbeltvedt, og legger til:

– Intensjonen med å bannlyse DCIP var å diskreditere organisasjonen internasjonalt og lamme finansieringen til organisasjonen. Men ni land i EU kom med en felleserklæring som sier at de opprettholder samarbeidet med DCIP og de andre organisasjonene som ble bannlyst av israelske styresmakter. FNs menneskerettighetsråd har også tatt avstand fra terrorstemplingen etter at Israel ikke klarte å underbygge påstandene.

– Hva tenker du om at de ikke har anledning til å komme på utdelingen?

– Vi vil savne dem. Samtidig blir det desto viktigere å bruke arrangementet til å vise solidaritet med dem og anerkjenne de som står opp for rettighetene til barn som lever i de okkuperte områdene. Det har dessverre blitt så altfor aktuelt etter angrepene mot Gaza og overgrepene på Vestbredden de siste ukene, svarer Kobbeltvedt.

Les også:

Gazakrigen vil gjøre 2023 til det dødeligste året for hjelpearbeidere – noensinne