’Behov for nyvalg i Kenya’

Kenya gikk til sitt fjerde flerpartivalg den 27 og 28. desember 2007. Mer enn 20 partier deltok, hvorav bare de to største partiene/alliansene hadde mulighet til å konkurrere om presidentposten, Partiet for nasjonal enhet (PNU med Mwai Kibaki som kandidat) og den Oransje demokratiske bevegelsen (ODM med Raila Odinga som kandidat).

Problemene som utfolder seg i Kenya i dag er delvis koplet til mangel på en økonomisk vekst som reduserer fattigdom og korrupsjon. Men i tillegg er de knyttet til at flerpartisystemets institusjoner er dårlig tilpasset en situasjon av etnisk mangfold og komplekse eiendoms- og minoritetsmønster.

Flerpartisystemet i vestlig versjon, som siden tidlig på 1990-tallet er blitt lansert i Afrika, har som grunnforutsetning at alle parter er overens om å finne kompromisser. Med manglende vilje til å nå kompromisser og i en situasjon der vinneren "tar alt", kan maktkampen som oppstår både før og etter valg bli uforsonlig og dramatisk, som vi ser det i Kenya i dag.

Et folkemord i Kenya, av det slaget som fant sted i Rwanda, er imidlertid usannsynlig. Det etniske mønsteret gir ikke tilstrekkelig klare politisk motsetninger, og den økonomiske ulikheten og klasseskillet går på tvers av etniske grupper. Raseriet og lynsjingen som pågår av kikuyuer er et uttrykk for at denne etniske gruppen er blitt et symbol for dem som er blitt forfordelt med land, rikdom og makt i lange perioder etter uavhengigheten i 1963.

Politisk bakgrunn Mange hevder at Kenyas politiske partier er basert på etniske skillelinjer. Men situasjonen er mer kompleks. Selv om de etniske gruppene kikuyu (den største etniske gruppen med 22 prosent av befolkningen) og luo (12 prosent) er de største i de respektive alliansene PNU og ODM, er ingen av disse rene etniske allianser, men inneholder flere av de omlag 40 etniske gruppene som finnes i landet. PNU og ODM kan heller ses som løse politiske allianser. Dette fremgår også ved at Kibaki og Odinga faktisk var alliansepartnere ved forrige valg i 2002 da deres såkalte Regnbueallianse beseiret KANU, det statsbærende partiet siden uavhengigheten, og Kibaki ble president og Odinga visepresident.

Regnbuealliansen gikk i 2002 til valg på blant annet konstitusjonell reform og kamp mot korrupsjon. Konstitusjonsreformen hadde blant annet som mål å redusere presidentens makt. Dette grunnet seg på det autoritære styresettet til Daniel arap Moi, fra kalenjin-gruppen, som ble president i landet etter Kenyattas død i 1978 og fram til det tredje flerpartivalget i 2002. Kenya hadde de facto vært en ettpartistat siden 1969, men legalt ble den innført etter forsøk på nye partidannelser og et statskupp i august 1982.

Regnbuealliansen hadde som mål å etablere en statsministerpost (for Raila Odinga) for å gi en bedre maktbalanse mellom de demokratiske organene og alliansepartnerne. Men Kibaki og hans medløpere holdt ikke sine løfter. Den konstitusjonelle reformen uteble og korrupsjonen, som var alvorlig under Moi, fikk enda bedre grobunn. Institusjonene som ble dannet for å bekjempe den, ble selv korrupte.

Kibakis regjering prioriterte også økonomisk vekst foran fattigdomsbekjempelse. Fruktene av den økonomiske veksten siden 2002 (ca. fem prosent per år) gikk til den øvre middelklassen og de rike, og ikke de fattige som hadde størst behov for å bedre sin situasjon. Den vesentlige forbedringen under Kibaki var gratis grunnutdannelse for alle. Kibakis løftebrudd med hensyn til konstitusjonsreform og korrupsjon gjorde at de brede befolkningslag ønsket politisk forandring. Odinga gikk i spissen for dette ved å bryte alliansen med Kibaki i 2005 og danne en ny politisk allianse (ODM).

Selv om ODM har sitt hovedfeste i vest-Kenya er alliansen multi-etnisk. Dette er nødvendig for å oppfylle konstitusjonens krav om at presidenten som velges skal ha støtte i alle kenyanske provinser. Før hvert kenyansk flerpartivalg siden 1992 har det skjedd endringer av politiske allianser - ofte av opportunistisk karakter. Mange politikere, men det finnes unntak, har sluttet seg til den alliansen som med størst sannsynlighet ville gi en plass i parlamentet. Å sitte i parlamentet betyr høy lønn, bil, sikkerhetsvakter og innflytelse. I motsetning til etablerte demokratier, der den politiske sfæren vanskelig kan dominere den økonomiske, betyr politisk innflytelse i Kenya, og nyere demokratier i syd og øst, også stor mulighet for økonomisk makt. Dette skjer både ved manipulering av demokratiske institusjoner og prosesser og korrupsjon som gir tilgang til land og rikdom.

Mangel på tillit.
Mange hevder at Kenya har vært et stabilt demokrati siden 1992. Selv om alle flerpartivalg siden er blitt godkjent av flertallet valgobservatører (dog med en viss kritikk), har det vært en utstrakt vold, spesielt i Rift Valley men også i andre provinser. I Rift Valley ble folk myrdet i hundretall og drevet bort fra sine hjem i samband med flere av de tidligere valgene. Dessuten ble grensene for valgkretsene endret. Årsaken var at Moi ville sikre tilstrekkelig støtte i alle provinsene. Volden fant sted før valgobservatørene kom på plass. Dette viser at respekten for flerpartisystemets institusjoner og prosesser aldri har vært sterk blant landets politiske ledere. Den samme holdning viser Kibaki ved å tilrane seg valgseieren.

Han og hans partnere har manipulert med stemmetall og utpekt egne folk til den kenyanske valgkommisjonen. Ved valget i desember ble stemmetallene manipulert i den siste fasen slik at Kibakis allianse vant med 230 000 av omlag ni millioner avgitte stemmer. Valgobservatører, inklusive EUs representanter, bekreftet at fusk hadde forekommet, blant annet ved å øke lokale stemmetall i den sentrale rapporteringen. Medlemmer av valgkommisjonen, inklusiv dens formann, som først hadde utpekt Kibaki som ny president, innrømmet senere at de hadde vært under press og at de egentlig ikke visste hvem som hadde vunnet. Men det har også blitt rapport om observasjoner (f eks veldig høy valgdeltagelse) som kan tyde på at både PNU og ODM har manipulert lokale stemmetall i de regioner hvor de sto sterkt. Denne oppfatningen har også Verdensbankens representant i Kenya stilt seg bak, og mange hevder, blant annet ODM, at Banken agerer politisk (Financial Times, 10. januar 2008). Imidlertid har Kenyas Menneskerettskommisjon og det Kenyanske Law Society erklært Kibakis presidentskap som illegitimt og krever nyvalg.

Økonomisk og politisk maktesløshet. Volden som brøt ut når det ble klart at Kibaki hadde stjålet valgseieren, ble voldsom - de senere anslag sier at omlag 500 mennesker er blitt drept og at nesten 200 000 mennesker flyktet fra sine hjem, i hovedsak i vestlige deler av landet. 30 barn og kvinner døde da kirken de hadde tatt tilhold i Eldoret ble brent ned. Enorm ødeleggelse av bygninger og infrastruktur har også funnet sted. Kenya trues nå av en humanitær katastrofe.

Selv om volden kan synes etnisk begrunnet fordi den var mest voldsom i områder, for eksempel Nairobis slum og vest-Kenya der etniske grupperinger sto mot hverandre, kan dette alene ikke forklare det som skjedde. Volden kom trolig også som følge av en dyp frustrasjon blant mange fattige, ikke minst unge arbeidsløse, som har sett seg fratatt mulighetene for å skaffe seg jobb og velferd men også muligheten til kunne forandre gjennom politiske valg. Volden var således et uttrykk både for økonomisk og politisk maktesløshet.

En del observatører hevder at volden var planlagt eller forberedt (av begge sider), andre mener at de politiske alliansene ikke hadde kontroll over det som skjedde. Uansett realiteten, var begge sider sene med å fordømme volden som utartet på den verst tenkelige måten. Alliansene beskylder hverandre for folkemord og drap. Dette er et veldig vanskelig utgangspunkt for en politisk forsoningsprosess. Både Kibaki og Odinga tapte vesentlig politisk kapital på unnlate å fordømme volden kraftfullt fra første stund. Kibaki mistet dessuten anseelse for sin håndtering av valget og at han i en veldig spent politisk situasjon, og før meglingen har kommet i gang, har utpekt halvparten av medlemmene i sin nye regjering. De fleste av disse er hans lojale medløpere og mange er tidligere koplet til korrupsjonsanklager.

Tapet av politisk troverdighet for begge kan gjøre det vanskelig for dem å drive en forsonings- og demokratiseringsprosess i landet. Det virker som Odinga for øyeblikket har den sterkeste stillingen. Han har også en mer sentral stilling i sin allianse enn Kibaki og er derfor også vanskeligere å erstatte som politisk ledere.

Eksternt påtrykk og megling
Utfallet i Kenya vil imidlertid bero på mange faktorer. Av stor viktighet er påtrykk i demokratisk retning fra omverdenen. Ulike meglere, inklusiv Desmond Tutu og den Afrikanske Unionen, var raskt ute, men uten at forhandlinger kom i gang mellom alliansene. Snart viste også USA sin interesse for Kenya. Men USAs opptreden viser på nytt at det viktigste ikke er å sikre en demokratisk utvikling i Kenya, men å beholde Kenya som en lojal partner i kampen mot terrorismen. Det som nylig har skjedd kan tyde på at USAs holdning går i retning av Kibaki og at dette har resultert i hans initiativ til allerede å utpeke medlemmer til en ny regjering.

Situasjonen var lignende på begynnelsen av 1990 tallet, da Mois regime var som mest autoritært. USAs ambassadør var den gang svært kritisk til Kenyas regjering med henvisning til alvorlige brudd på menneskerettighetene og bruk av utstrakt tortur og drap. I denne perioden ble til og med landets daværende utenriksminister, Ouko, som var luo, myrdet. En full oppklaring av mordet fant aldri sted, med de fleste observatører mente at han ble myrdet av sitt eget regime. Politiske mord har en lang historie i Kenya noe som gir uttrykk for et hardt og spent politisk klima som også gir en bakgrunn for å forstå dagens hendelser.

Da USA plutselig fikk behov for tilgang til kenyanske flyplasser i sin første krigføring mot Irak, forstummet kritikken og Moi kunne fortsette å undertrykke sitt eget folk. Under denne perioden kom en rekke politiske flyktninger til Norden og Norge, blant andre Raila Odinga og Koigi Wamwere med familier. Da Norge markerte støtte for Wamwere, ved at den norske ambassadøren i Kenya var til stede i rettsaken mot han, ga Moi øyeblikkelig beskjed om att norske bistandsprosjekt skulle stenges og alle norske bistandsarbeidere og ambassadepersonell skulle forlate Kenya innen 48 timer.

Det vil være en ulykke for Kenyas framtidige utvikling om landet får en regjering som ikke er politisk legitim. Alle krefter i meglingen som pågår må rettes inn mot å gjenskape tilliten til det demokratisk systemet, dets institusjoner og prosesser. Dessverre er respekten for demokratiske institusjoner mangelfull både blant mange kenyanske politikere og ledere og USAs regjering. Imidlertid er den eneste måten å gjenskape respekten for det demokratiske systemet på kort sikt gjennom nyvalg, å utnevne en valgkommisjon som begge sider kan akseptere, og ha valgobservatører på alle nivå. På lengre sikt må den demokratiske utviklingen i Afrika bedre tilpasses Afrikas realiteter.

Kjell Havnevik er forsker ved Nordiska Afrikainstitutet> og professor ved Universitetet i Agder
Publisert 110108