Bistand eller kuler og krutt?

I Stortinget er det få representanter som kan mye og viser interesse for saksområdet. Internasjonalt foregår det imidlertid en heftig debatt om hva som skal være innholdet i framtidig sikkerhetspolitikk, og hvilken sammenheng det bør være mellom en sikkerhetspolitikk med nytt innhold og internasjonal utviklingspolitikk.
Debatten pågår dels i FN, men i større grad i NATO og OECD, og stadig mer intenst i EUs organer i Brussel, i EUs medlemsland og mellom EU og USA. Også i flere utviklingsland pågår det en slik meningsbrytning, men på helt andre premisser enn hos oss.
Norge er aktivt med, og vår utviklingsminister er en meget talefør og aktiv forsvarer for bistandens og utviklingspolitikkens selvstendige plass i forholdet mellom land i nord og sør. Norges arena er først og fremst OECD, der saken kommer opp på et høynivåmøte til våren. Men også i FN og i Verdensbanken gis det arenaer, mens Norge sitter på gangen i den interne og meget skarpe debatten som foregår innenfor EU.

Det er tragedien i USA med terrorangrepet 11. september 2001 som er en viktig grunn til at debatten kommer, men også de store internasjonale aksjonene i Afghanistan og Irak.
Debatten internasjonalt går også på konsekvensene av sammenbrudd i politiske systemer og statens evne til å fungere i flere land i Afrika. Fra de siste 10-12 år husker vi Somalia, Rwanda, Burundi, Liberia, Sierre Leone, Zaïre (seinere DR Kongo), Kongo-Brazzaville og nå Sudan. Kjernen i sammenbruddene i disse statene har vært en kombinasjon av langvarige diktaturer og sterk undertrykkelse, økende ressursmangel og fattigdom. I kjølvannet til alt dette har håpløsheten og desperasjonen fulgt, og i slike miljøer blir det lett grobunn for fundamentalisme og fanatisme og dermed vilje til å begå terrorhandlinger.
De politiske virkemidlene som nå omtales er ikke lenger bare fredsbevarende styrker, men intervensjonstyrker for å bryte en konflikt, pasifisere konfliktpartene og deretter begynne fredsbygging. I vår del av verden snakkes det om oppdrag i regi av NATO eller FN, også for de nye stående styrkene som planlegges i EU. I Afrika drøfter man afrikanske styrker i regi av AU (den nye Afrika-Unionen), men underordnet FN og vedtak i Sikkerhetsrådet. Videre skal nye politistyrker og soldatenheter trenes i land der den gamle staten har falt sammen og et nytt samfunn skal bygges opp.
Selv om vi globalt bruker ca 900 milliarder euro på militærvesenet (USA alene bruker langt over halvparten av dette beløpet) og bare om lag 60 milliarder euro på bistand, så er det tilsynelatende likevel altfor lite penger tilgjengelig på militær- og forsvarsbudsjettene i stadig flere land. Man ser seg derfor rundt etter muligheten for å kunne disponere deler av bistandsbudsjettet til de nevnte formål, og det skaper spenning og konflikt i politikken.

Enkelte hevder i denne situasjonen at tradisjonell bistand og internasjonalt utviklingsarbeid enten har vært mislykket eller er utilstrekkelig, og at den i alle fall er i ferd med å utspille sin nåværende rolle. Bistand og internasjonalt utviklingssamarbeid må derfor få et nytt innhold.
Den nye debatten om sikkerhet og sikkerhetspolitikk drives fram av konservative krefter i politikk og samfunnsliv. Den nåværende administrasjonen i USA er på mange måter førende i debatten som også klart stimuleres av det multinasjonale militær-industrielle kompleks i flere land. Men også radikale stemmer fra venstre kaster seg inn på debattens nye premisser, men for å gi den og de begreper som brukes, et annet, mykere og mer humant innhold.

Forholdet mellom sikkerhetspolitikk og utviklingspolitikk var ramme og innhold for en større internasjonal konferanse i den nederlandske hovedstaden Haag nylig, som var organisert i tilknytning til at Nederland dette halvåret har formannskapet i den Europeiske Union. Deltakerne kom fra hele det nye og store EU-området og fra land i sør, i første rekke afrikanske og latinamerikanske land.
Hovedtaler var den nederlandske utviklingsministeren Agnes van Ardenne fra Det kristeligdemokratiske partiet. Hun holdt seg lenge til den alminnelige språkbruk i slike taler, med vektlegging av tusenårsmålene for kampen mot fattigdom og behovet for sammenheng i politikken på de ulike områder som bistand, handel og landbruk.
Så kom det nye. Utviklingsministeren rettet kraftig kritikk mot det hun kalte den emosjonelt forankrede motstanden mot å se sikkerhet, sikkerhetspolitikk og utvikling sammen. Her fikk flere sitt pass påskrevet, ikke bare deltakere i diskusjonen innenfor OECD, men også FNs utviklingsprogram, UNDP.
Den nederlandske utviklingsministeren viste til den politisk skapte humanitære katastrofe i Darfur, og hvor viktig det hadde vært for EU å kunne bevilge penger til et militært sikkerhetsnærvær for styrker fra andre afrikanske land under oppsyn av AU (Afrika-Unionen) og FN.
- Det er ikke primært vår sikkerhet, men deres sikkerhet vi taler om, sa statsråden og minnet om at uten sikkerhet og fred blir det aldri noen utvikling i noe land.
Den irske forskeren og samfunnsdebattanten Ben Tonra, som er politisk venstreradikal, gikk sterkt og offensivt ut og støttet den nye tenkningen om sikkerhetspolitikken. Men han ville ha et nytt sikkerhetspolitisk begrep som vektla de myke verdiene i politikken, menneskerettene og den demokratiske samfunnsrammen og som integrerte bistand i det nye.

Den irske utviklingsministeren Tom Kitt framsto som en sterk forsvarer av bistand og internasjonalt utviklingssamarbeid. Han ville ha en markert økning i bistandsbudsjettet innenfor det nye og utvidete EU, og han minnet om at bistand og internasjonalt utviklingssamarbeid har selvstendig politisk status i EUs nye grunnlov på linje med andre politikknivåer som fellesskapet skal ta seg av eller ha en rolle i.
Han var også opptatt av flyktning- og migrasjonspolitikk, men på andre premisser enn sin nederlandske kollega. Han minnet om at det i dag foregår en formidabel tapping av medisinske kunnskapsressurser i fattige utviklingsland ved at leger og sjukepleiere inviteres til å arbeide på langtidskontrakt i stadig flere rike land i vest. I mange land er dette blitt en kritisk hindring for folkehelse og utvikling.
Mosambiks utenriksminister Leonardo Santos Simao var lite opptatt av den nye debatten i Europa og Nord-Amerika, men understreket de afrikanske lands frykt for at utvidelsen av EU ville føre til at færre private investeringer ville komme til afrikanske land og at enda mindre bistand ville bli brukt til fattigdomsbekjempelse i Afrika. Han ville ha mer og bedre bistand, og han gjorde det veldig klart at man ikke ønsket noen europeisk intervensjon av militær art i noen form i afrikanske anliggender. Derfor vektlegger også den nye Afrika-Unionen så sterkt at den selv vil drive fredsbevaring, fredsbygging og demokratiutvikling på det afrikanske kontinent, sa han.

I Brussel bekrefter representanter for det sivile samfunn og frivillige organisasjoner i EU-hovedstaden at de er meget bekymret for konsekvensene av den nåværende debatten.
De frykter at bistand og utviklingssamarbeid vil få en svakere status i den nye EU-kommisjonen under den nye presidenten Barosso fra Portugal og at dette politikkområdet vil kunne ende opp som en integrert del av EUs utenriks-, sikkerhets- og handelspolitikk.
Bare en sterk, målrettet og konstruktiv kritikk av politikkutviklingen anført av det sivile samfunn i EU-landene, kan endre den retning debatten har i dag og dermed sikre at bistand og internasjonalt utviklingssamarbeid fortsatt skal ha selvstendig status både på EU-nivå og i EUs medlemsland.
Men like sikkert er det nok at intet blir som før. Når debatten i OECD, EU og FN en gang i løpet av neste år nærmer seg de endelige konklusjoner, vil mye være endret når det gjelder de framtidige rammer for internasjonalt utviklingssamarbeid.

Halle Jørn Hanssen er frilansjournalist og tidligere generalsekretær i Norsk Folkehjelp.