Hun kobler av med Kvelertak på øret

Fot som sparker ball, hardt. Lyden av minst tjue gutter som skriker på banen, enda de bare er syv. Klink fra tauet i flaggstanga og barn som snakker et eget språk med fotballsjargong. Sammenbrettede pizzaesker tyter ut av søppelkassene og vitner om en levende fotballklubb. 

Jeg rekker knapt å ta i stålgjerdet før Gunn Jorid Roset forteller meg at vi må gå en annen vei for å komme inn på tribunen. Først da ser jeg hengelåsen og kjettingen. Hun er på kjente trakter nå.

I en utkant av Oslo ligger Rødtvet, og i en utkant av Rødtvet ligger SF Greis klubbhus og fotballbane med marka i ryggen. Her har Norad-direktør Roset til tider brukt opptil 16 timer i uka.

Nå kommer hun rett fra kontoret og et møte med ledergruppa om fremtidens utviklingspolitikk, og et annet møte med formannen i OECDs utviklingskomite. Hun gir arbeidsdagen en solid skår på åtte av ti.

Men de store ordene og mange forkortelsene legger hun fra seg på jobb. Når arbeidsdagen er over kan hun finne på å se på Netflix eller ta seg en løpetur i marka. Gjerne med noe hardrock fra Kvelertak, eller låter fra hennes første store kjærlighet, Bruce Springsteen på ørene:

'Cause tramps like us, baby, we were born to run.

Dårlig samvittighet

Roset begynte som direktør i Norad i august. De 27 årene i Utenriksdepartementet med tre lengre utenlandsopphold tyder på et engasjement for verden. Men hun har også et hjerte for nærmiljøet.

– Jeg må innrømme at jeg har hatt litt dårlig samvittighet siden august i fjor. Det har vært travelt på jobb, så det har blitt færre timer her enn jeg hadde håpet.

Hun sitter på tribunen og ser i grunnen ut som en fotballmamma. Med olabukser, hvite joggesko og en jakke som i hvert fall kan stenge ute noe av ettermiddagens vårlige vindkast.

– Vår eldste har flyttet ut nå, men de to yngste spiller fortsatt her. Så i akkurat denne stolen, eller den eller den, har jeg sittet og heiet på dem, smiler hun og demonstrerer med å peke og løfte hånda.

To utfall av samme prinsipp

Og det stopper ikke på tribunen. Roset har tidligere vært lagleder, stått mange timer i kiosken, og fremdeles sitter hun i hovedstyret i sportsforeningen Grei.

– Jeg setter veldig pris på hva barna mine har fått være med på her, også har jeg valgt å engasjere meg fordi det er viktig at andre barn også får oppleve det samme.

Grei står for Glede, Respekt, Engasjement og Inkluderende. Gjennom å være en ansvarlig aktør i nærmiljøet ønsker Roset og de andre i styret å gi ungdommene et godt aktivitetstilbud, treningsglede og arbeidstrening. Alt med et større mål i sikte.

– Det gjør dem bedre rustet til voksenlivet, og det gir dem muligheter.

Ifølge Roset, er det ikke så ulikt det hun gjør på jobb.

– Engasjementet mitt kommer av det samme prinsippet. Jeg vil at folk skal få stille likere på vei inn i voksenlivet, og at vi skal legge gode betingelser for ungdommene våre. Da står de sterkere til å ta gode valg for seg selv i livet.

Journalisten som straks skal ha eksamen i filosofien bak menneskerettighetene, biter seg merke i koblingen mellom autonomi og bistand.

– Selv om bistand handler mye om kompliserte systemer og strukturer, dreier det seg i bunn og grunn om at folk skal ha mulighet til å velge det de vil, og leve livet slik de selv ønsker. Om det handler om utdanning, ekteskap eller antall barn man skal ha, sier Roset.

Ildsjel fostrer ildsjel

Vi krysser fotballbanen der noen ungdommer har fått det for seg at det er sommer. Roset gir oss et raskt og kontant nei på spørsmålet om hun pleier å sparke ball her selv.

– De nyter nok heller godt av mitt organisatoriske talent, legger hun til.

Svært aktiv, men lite sportslig. Hun synes visst allerede i barndommen at det var gøyest å heie på de andre.

Roset vokste opp i bygda Eidsvåg i Møre og Romsdal, med foreldrene og to søsken. Barndommen var preget nettopp av engasjement og nye initiativ.

– Jeg var med både i korps, speider og teater. Hjemme lærte jeg at hvis man skal være med på noe, må man også bidra. Mamma og pappa satt jo selv i alle mulige styrer og utvalg.

Rosets foreldre kan nok også gå innunder kategorien «ildsjeler i lokalsamfunnet». Faren var politisk aktiv i KrF og moren satt i styret for korpset og menighetsrådet.

Kan en rockekonsert redde verden?

Forklarer engasjementet i speideren i en bygd på under 1000 mennesker, engasjement for hele det internasjonale samfunnet? Roset leder tross alt en organisasjon med 320 ansatte, altså på størrelse med en tredjedel av hjembygda.

– Hvordan får man øynene opp for verden når man er fra en liten plass som Eidsvåg?

– Det kom vel litt etter hvert, når jeg skjønte at verden var ganske stor. En av aktivitetene jeg var med på var en kristen jenteforening der vi lagde ting som ble loddet ut på basar. Dit kom misjonærer som viste lysbilder og fortalte om arbeid i land langt hjemmefra.

– Da skjønte jeg at det skjer spennende ting ute i verden, og at engasjement kunne nå lenger ut.

Og med årene innså hun også, til sin store skuffelse, at verden ikke kunne reddes av rockekonserter heller. Ikke av Bruce Springsteen og ikke av Bob Geldof.

Fascinerende systemer

Rett opp grusbakken bak fotballbanen ligger Vesletjern. Skogen åpner seg foran oss, og Roset peker først mot høyre så mot venstre. Retning Lilloseter og Linderudkollen.

Hun har ingen sterk formening om hvilken vei hun vil gå. Tvert imot pleier hun visst bare å forsvinne inn i skogen. 

Som student var Roset sosial og seriøs. Hun studerte statsvitenskap og utviklingsstudier i Trondheim og Oslo, var aktiv i miljøet og gjorde det som skulle gjøres – og mer til, kan vi tenke oss når hun fikk jobb i UD allerede i 1998. Da var hun 24 år.

Første stilling var et vikariat i arkivet, og for hvert dokument Roset fikk i hendene, økte interessen for feltet.

– Jeg ble mer og mer opptatt av å forstå systemer, og hvordan man kunne komme frem til gode løsninger både innad i land og mellom land. Å prøve å forstå de beslutningene som ble tatt, og hvordan de påvirket enkeltland og mennesker – det fascinerte meg. Og gjør det vel fortsatt.

En kjærlighet for systemer og for mennesker. Dessuten har hun aldri vært redd for å prøve nye ting.

– Jeg tenkte nok sjeldent at ting ikke var mulig, eller at jeg ikke skulle prøve. Jeg har nok alltid vært både nysgjerrig og bestemt, sier hun og har valgt en retning for turen vår.

Bedre sammen

I år 2000 møtte hun Christian Gartmann. Han er lege, fra Asker. 

– Han er en topp type. En kjernekar, sier hun og smiler.

Det første utenlandsoppholdet til Roset gjennom UD var i Latvia fra 2003 til 2006. Gartmann var hjemme og studerte seg ferdig. Det gikk visst veldig greit med langdistanse, men når hun skulle videre til Sør-Afrika i 2006, ble både mann og datter med.

– Det var jo veldig mye bedre når vi kunne være sammen, innrømmer hun.

Together we could break this trap. We'll run 'til we drop, baby, we'll never go back.

Etter to år i Sør-Afrika flyttet familien til Rødtvet etter et kort stopp på Årvoll. Også dét var litt tilfeldig, og mest fordi Gartmann skulle jobbe på Aker sykehus. Men her ble familien værende i ti år, og de tre barna fant seg godt til rette.

Alltid et men

Vi trasker videre rundt vannet. Snøflekker hviler i skyggen av trærne og minnene trenger seg på. I bakken der borte løp barna til ungdomsskolen, her har vi lagd bål og grillet pølser. Roset peker og forklarer, og omtaler familien som gjengen. Gjengen har brukt mye tid i Oslomarka, både på ski, sykkel og på beina.

Selv ikke den mest stødige leder kan unngå å vakle når det gjelder sine egne. Sigrid har flyttet hjemmefra. Tvillingene Sondre og Sivert har nå blitt 18, og turene ser litt annerledes ut enn for noen år siden.

– Man tenker mye tilbake, ja. Men jeg tror de gjennom alle turene har fått med seg noen viktige og fine verdier.

Og nettopp denne holdningen til livet virker å være gjennomgående hos Roset. Ting kan være krevende, men... det finnes alltid et men.

– Jeg er nok ganske flink til å fokusere på det man får gjort noe med. Og å ikke bruke for mye tid på ting man ikke har kontroll over. Det tror jeg både som mamma, kone og leder.

Fra Riga til Ukraina

Som utsendt diplomat stod Gunn Jorid Roset på torget i Riga da de heiste flagget for EU og NATO-medlemskap i 2004. Ved siden av henne stod en eldre dame som gråt.

– Hun snakket ikke engelsk, men jeg spurte noen som stod ved siden av oss hvorfor hun reagerte så sterkt, og de fortalte at hun gråt av glede fordi de var trygge fra russisk invasjon.

Den eldre kvinnen hadde overlevd andre verdenskrig. Når Roset nå tenker tilbake, i lys av situasjonen i Ukraina, skjønner hun mer.

– Når jeg selv har fått besøke Ukraina og møtt folk som forteller om en hverdag som er totalt endret av invasjonen, tenker jeg at hun visste hva hun snakket om. Når jeg tenker på ansvaret Norad har for bistanden til Ukraina, kjenner jeg hvor meningsfullt det er.

Vi har stoppet å gå og Roset blir stående med den forholdsvis svake solen i ryggen.

– Det kan virke nesten håpløst, men det er veldig viktig. Lille Norge kan bidra med strategisk bistand til energisektoren, til humanitær støtte og til antikorrupsjonsarbeid.

– Jeg ser en parallell til bistanden i dag og det jeg opplevde i Latvia den gangen. Det var mye penger og politisk støtte som var gitt dem på den tiden, og til nytte.

Forbi en antakelse

I 2017 dukket en ny mulighet opp, og Roset og Gartmann måtte tenke seg grundig om før de pakket sammen og flyttet hele familien til Malaysia. Roset skulle være ambassadør for UD i en periode på fire år. 

– Man har kanskje en antakelse om at det er vanskelig, eller dumt, for barn å flytte så mye. Men det gikk veldig fint. Klart, det var mer krevende for tolvåringen som skulle begynne på American Middle School, enn de to tvillingene som hadde hverandre. Men plutselig var det glemt, også var vi bare der.

Siste året til familien Roset-Gartmann i Malaysia ble et unntaksår. Da kjente Roset på at hennes egen jobb fikk negative følger for resten av familien.

– De gikk mye hardere til verks med nedstengning enn i Norge. Så vi var veldig isolerte. Jeg måtte være der for å bestyre ambassaden, men vi vurderte om resten skulle dra til Norge. Men så landa vi på at det beste var å være sammen. Men det er klart jeg kjente på det, sier hun.

– Det var tøft, men jeg føler at vi som gjeng kom ut av det veldig sammensveiset, tross alt.

Sommeren 2021 var de alle tilbake igjen i Norge. Tilbake til en utkant av Oslo og en utkant av Rødtvet. Roset fortsatte i ulike stillinger i UD før hun i fjor høst fant en ny sti, til Norad.

Ansvarsfølelse

Roset blir stående og hvile hendene på hoftene. Blikket hennes fester seg ved noen barn som leker på den andre siden av vannet. Leken er risikabel, vågal. De smyger seg langs demningen med jakkene hengende rundt livet. Hun følger med og oppfordrer de til å ikke leke på isen.

– Hvorfor ville du bli direktør i Norad?

– Jeg synes det er kjempespennende å jobbe med rammebetingelsene for norsk bistand. Slik verden er i dag kan man jo bli litt skremt, og normene og verdiene bistanden bygger på er under press. Krig i Midtøsten, Ukraina og Sudan er bare noen eksempler som fører til at de humanitære behovene er enorme. Samtidig kuttes bistanden kraftig internasjonalt.

– Det gjør det desto viktigere at Norge og Norad er engasjerte.

– Hadde du som ung en tanke om at du heller ville jobbe «på bakken», enn som en del av «bistandseliten» som du nå gjør?

– Vel, når jeg begynte på utviklingsstudiet var det nok med en dragning mot å jobbe ute i felt. Men så har jeg bare tatt de mulighetene som har kommet. Jeg føler det har vært veldig meningsfullt for meg å være med på å sette strukturen.

Stemmer, hun vil ikke nødvendigvis sparke ballen selv – ikke på den måten. Hun trives med å heie på de som spiller. Og med å bruke sitt organisatoriske talent.

– Det gir meg energi å jobbe i en så kompetent og viktig organisasjon, og med et fagfelt jeg bryr meg om, sier hun.

Vårvinden har et snev av vinter i seg, og Roset varmer hendene i lommene og løfter på skuldrene. Norsk bistand har også vært ute i hardt vær i det siste, særlig etter Epstein-avsløringene. I Norstats måling for Panorama svarte 29 prosent at de har fått et «noe mer negativt» syn på at Norge gir penger til bistand, og 21 prosent at de har fått et «mye mer» negativt syn på det.

– Har du forståelse for den synkende tilliten til bistand blant befolkingen?

– Det har vært mye fokus på de som stiller seg kritiske, og det er jo en del av å være i et samfunn med åpen debatt. Jeg kan forstå at noens inntrykk blir farget av det. For oss er det også viktig å lytte til de stemmene, og å stadig lære og utvikle oss.

Hvem redder Gunn Jorid?

Vi har gått den ikke imponerende lange runden rundt Vesletjern. Sakte og kort, slik Roset liker det. På turen har vi også passert noen redningsbøyer, som vi heldigvis ikke har fått bruk for. Journalisten er inspirert, og mens fotografen har lokket intervjuobjektet ned til vannkanten igjen, roper jeg:

– Gunn Jorid! Du redder verden på jobb og Rødtvet på fritiden. Men hvem redder deg? 

Roset ler. Det er trolig ikke ord hun selv ville lagt i sin munn.

– Nei, det er vel vennene mine det. Og mannen min og familien. De passer på meg.

Og én avgjørende ting har hun blitt skremmende flink til.

– Jeg tør å påta meg mye fordi jeg faktisk klarer å skru det av. Før var jeg nok mer på hele tiden. Men det ble både jeg og de rundt meg veldig slitne av. Nå tenker jeg at det er bedre å sitte på kontoret én time lenger, enn å komme hjem og late som man er til stede mens man egentlig er et annet sted.

Oh, someday, girl, I don't know when, we're gonna get to that place where we really wanna go.

And we'll walk in the sun, but 'til then, tramps like us, Baby, we were born to run

(Sangutdragene er fra låta «Born to run» av Bruce Springsteen fra 1975)