Bistand i byer?
A.Y.Kamete, A.Tostensen, I.Tvedten: «From Global Village to Urban Globe. Urbanisation and Poverty in Africa: Implications for Norwegian Aid Policy» CMI, Bergen, april 2001.
Byer har liten plass i norsk bistand. For så vidt også internasjonalt, selv om flere land og organisasjoner i siste halvdel av 90-åra har utviklet samarbeidsstrategier hvor også byene spiller en viss rolle. Nå har Chr. Michelsens Institutt (CMI) levert en bestilt og meget leseverdig rapport til NORAD om byer, noe som kan tyde på at også norske bistandsmyndigheter begynner å interessere seg for denne problematikken. «From Global Village to Urban Globe» som rapporten heter, beskriver spesielt fattigdommen i byer i Afrika, informerer om internasjonal innsats på området og antyder hvordan en kan forholde seg til disse utfordringene i norsk bistand.
En av årsakene til den beskjedne oppmerksomheten byene har fått i bistandssammenheng henger sammen med at flertallet av befolkningen i våre samarbeidsland fremdeles bor i landdistriktene, og en annen er troen på at støtte til byene kan føre til en såkalt «overurbanisering; en tredje er den antatte forfordelingen som foregår av byene i utviklingsprosessen, det som i bistandsterminologien heter «urban bias thesis».
Bybefolkningen i verden er økende og nå bor omtrent halvparten i byer. Foreløpig er Afrika lite urbanisert, og rapporten slår fast at det er et kontinent med lavest urbaniseringsgrad, men med høyest vekst i bybefolkningen. Graden varierer regionalt: i Nord Afrika ligger den på 51% og i Øst Afrika på 26%, og av norske samarbeidsland har Sør-Afrika høyest andel bybefolkning med 48% og Uganda lavest med 14%. Verdensbanken regner med at det årlig vil dannes 12-15 millioner nye husholdninger i byene i Sør, og bare i Afrika sør for Sahara vil bybefolkningen fram til år 2025 øke med 500 millioner mennesker.
Årsakene til veksten er flere, og er til nå vanligvis forklart med tilflytting. Folk flytter både som følge av utviklingen i landbruket og på grunn av naturkatastrofer, etniske konflikter og (borger)kriger og for få arbeide, utdanning og muligheter for en moderne livsstil. Mens migrasjon er viktig tidlig i urbaniseringsprosessen, tar etterhvert egenveksten eller fødselsoverskuddet over. Trolig vil prognosene som tilsier at 3/4 av befolkningen i landene Sør også vil komme til å bo i byer slå til, vesentlig fordi disse nå har en meget ung befolkning.
Mange av innbyggerne i storbyene i Sør bor som «squattere» i skur som er satt opp ulovlig og med stor egeninnsats på offentlig områder, på arealer utsatt for flom og jordras eller på søppelfyllinger. De mest kjente slumområdene i Afrika som for eksempel Mathare Valley i Nairobi har eksistert i mange tiår. Denne bydelen legger beslag på bare noen få prosent av Nairobis landareale, men det påstås at over halvparten av byens nattbefolkning bor her. I Addis Abeba dekkes bare rundt 5 % av boligsøkerne opp av den formelle sektor, og resten må finne seg husly enten som «squattere» eller i den omfattende og ulovlige utbyggingen som finner sted i den eksisterende boligmassen. Den uformelle og uplanlagte utvidelsen av byenes boligarealer - enten det skjer som nybygging eller som fortetting - fører blant annet til store helse- og miljømessige problemer.
Byveksten i Sør betyr en betydelig økning og konsentrasjon og en feminisering av fattigdommen, i tillegg til en segregering av befolkningen. Nå er andelen av bybefolkningen som ligger under fattigdomsgrensen 62% i Mosambik og 16% i Uganda. En regner med at over halvparten av Afrikas fattige vil bo i byer i 2025. Byutvikling har til nå vært viktig for veksten i nasjonale økonomier, men dette ser ikke ut til å gjelde for Afrika. Og noe av det mest interessante med CMI-rapporten er nettopp at den påpeker at økonomisk utvikling ikke følger urbaniseringen på afrikansk.
NORAD hadde inntil nylig en uttalt strategi om å støtte landdistriktene - blant annet også for å hindre byvekst. Men det tyder ikke på at dette har hatt særlig virkning, for også i våre samarbeidsland vokser byene. Og for eksempel har SIDA nå gitt opp sine moralske betenkeligheter med hensyn til urbanisering. Pragmatisk sier de at det spiller liten rolle hva en eventuelt måtte mene om byer så lenge utviklingen der berører en stadig større del av befolkningen, og har etterhvert innrettet seg strategisk i forhold til det.
Selv om innsatsen rettes mer mot byene, behøver ikke målsetningene for bistanden endres vesentlig. CMI-rapporten påpeker at samtidig som viktige målgrupper som fattige og kvinner i økende grad vil bli å finne i byene er tilknytningene mellom by og land (urban-rural links) mange og viktige, og at de i stor grad blir vedlikeholdt i urbaniseringsprosessen. Framover vil det være nødvendig å se mer helhetlig på utviklingen - også i forhold til den dynamikken som byveksten på mange områder tross alt representerer for en stadig større del av befolkningen i våre samarbeidsland.
Anmelderen er professor i boligplanlegging ved NTNU og deltar i forskningssamarbeid med Afrika.