Bistand i krigens skygge

De sa de skulle drepe oss alle sammen fordi vi støttet presidenten. Så satte de fyr på huset.
Hun husker det som om det var i går, 42-årige Kadiatu Fofanah. 9. januar 1999 inntok opprørerne fra United Revolutionary Front (RUF) hovedstaden Freetown. Og knappe to uker etter denne «skrekkens dag» kom rebellene til mentalsykehuset der Kadiatu og drøyt hundre andre hadde gjemt seg.

Lemlestet av macheter. - Vi greide å komme oss ut, men der sto de og ventet på oss, forteller Kadiatu. - Mennene ble stilt opp på én linje, kvinner og barn på en annen. Så drepte de mennene, før de gikk løs på oss med machetene sine.
Hun trekker kjoletøyet opp og blottlegger de to stumpene som er igjen av beina.
- Noen fikk beina kappet av, andre en hånd, en arm eller begge deler. Etter tre dager ble vi funnet og brakt til sykehus.

Økt bistand. Skjebnen til nibarnsmoren Kadiatu Fofanah og de om lag 1 000 andre som har overlevd RUF-opprørernes bestialske amputasjonsorgier, har åpnet omverdenens øyne for konflikten i Sierra Leone. Konflikten har pågått siden 1991, men det er særlig de siste årene at FN og frivillige bistandsorganisasjoner har trådt til med hjelp i et stort omfang.
Tall fra FN vitner om den reneste bistandsboomen i Sierra Leone. Mens FN budsjetterte med 25 millioner dollar til humanitært arbeid i 1999, har organisasjonen bedt verdenssamfunnet om det tredobbelte beløpet - 78 millioner - for 2001. I tillegg kommer FNs fredsbevarende styrke, UNAMSIL, med et årsbudsjett på om lag 500 millioner dollar. Dessuten er den bilaterale bistanden omfattende. FN har registrert 46 internasjonale, frivillige humanitære organisasjoner som i dag er aktive i Sierra Leone. En av de større er Flyktningerådet, som brukte om lag 30 millioner kroner i Sierra Leone i fjor.

Stort koordineringsbehov. Mangfoldet av hjelpeorganisasjoner medfører et stort behov for å koordinere bistanden, påpeker Dennis Johnson, stedlig representant i Freetown for FNs kontor for koordinering av humanitære saker, OCHA.
- Vi forsøker å lage et rammeverk for all bistandsinnsats i landet. Samtidig arbeider vi for å etablere et godt samarbeid mellom de ulike FN-organisasjonene, de frivillige organisasjonene og myndighetene i landet. Vi har også tett kontakt med UNAMSIL, sier Johnson. Han mener koordineringen av bistanden i Sierra Leone er langt bedre enn i mange andre land.
- Her samarbeider de ulike FN-organisasjonene om felles prosjekter, og det har vi ikke sett så mye av andre steder. Dessuten gjennomfører en rekke frivillige organisasjoner prosjekter på oppdrag fra FN, forteller OCHA-sjefen. Det gjelder for eksempel Flyktningerådet, som arbeider med undervisningsprosjekter for UNICEF og skaffer flyktninger husvære med midler fra FNs høykommissær for flyktninger.

Etterlever ikke avtale. I dag når imidlertid bistanden bare ut til om lag halvparten av befolkningen. Det skyldes at RUF kontrollerer to tredeler av landet, og opprørerne har tidligere tatt både FN-soldater og bistandsarbeidere til fange.
Da regjeringen og RUF undertegnet en våpenavtale 11. november i fjor, øynet bistandsorganisasjonene håp om å nå ut til flere. Som et ledd i våpenhvilen skulle FN få adgang til alle deler av landet, men så langt har RUF vist liten vilje til å etterleve avtalen.

Behov for langsiktighet. Mye av bistandsinnsatsen i Sierra Leone handler i dag om å gi nødhjelp til de om lag en million fordrevne. Men dersom situasjonen stabiliserer seg, vil hjelpeorganisasjonene stå overfor nye utfordringer. Da vil det blant annet handle om å gjenoppbygge det krigsherjede landet, der over 3000 landsbyer er rasert.
Allerede i dag opplever flere organisasjoner et press på å tenke langsiktig. Det erfarer Flyktningerådet, som er tungt inne flere steder i landet.

20 000 i leir. I byen Port Loko, ti mil nordøst for Freetown, har Flyktningerådet ansvaret for en leir for internt fordrevne. Innenfor et område på 250 ganger 750 meter bor over 20 000 mennesker i midlertidige hus med vegger og tak av plast. I samarbeid med blant andre Verdens matvareprogram, UNICEF, Røde Kors, Care og Oxfam sørger Flyktningerådet for at de fordrevne får dekket sine grunnleggende behov for husly, mat, rent vann og helsetjenester.
Likevel er det uro blant flyktningene, som er tvunget til et liv i passivitet. - Vi ønsker å vende hjem. Men vi trenger hjelp til å komme i gang med et normalt liv igjen, sier flyktninger vi snakker med.
Flyktningerådets ansatte i området erkjenner at den akutte nødhjelpen har sin begrensning. - Det er et problem at vi har fått en gruppe «profesjonelle» flyktninger. Noen har vært flyktninger i flere år, og passiveres av tilværelsen her, sier Svein Arne Laukli, som leder driften av leiren i Port Loko. - Mange av landsbyene de kommer fra er helt rasert, og det er behov for bistand til gjenoppbygging.

Gir husly. I områdene rundt Freetown er situasjonen en annen. Her har lokalbefolkningen gitt husly til et stort antall internt fordrevne, og Flyktningerådet har derfor gått inn med bistand til hele landsbyer - ikke bare til de fordrevne. Arbeidet omfatter blant annet utbedring og nybygging av hus, støtte til utvikling av fiske og mikrokredittprogrammer for kvinner.
Men slik innsats er ikke uproblematisk for Flyktningerådet, som først og fremst skal bistå flyktninger og internt fordrevne i krisesituasjoner.
- Det er et gap mellom nødhjelp og langsiktig bistand. Organisasjonene som arbeider med langsiktig bistand burde komme inn tidlig, før nødhjelpsorganisasjonene trekker seg ut. De burde vært i gang allerede nå, mener Mette Nordstrand, som er ansvarlig for Flyktningerådets utdanningsprosjekter i Sierra Leone.

Det sivile samfunn. Konflikten og de forverrede levekårene har fratatt mange sierraleonere troen på egne muligheter til å skape et bedre samfunn. FN-styrkene og britiske soldater må ta knekken på opprørerne, og de utenlandske bistandsorganisasjonene må sørge for gjenoppbygging. Det er gjennomgangstonen blant mange av dem vi møter.
Men nøkkelen til Sierra Leones framtid ligger i landets egen befolkning, poengterer Oswald Hanciles i Civil Society Movement (CSM), en bred sammenslutning av folkelige bevegelser. CSM har arrangert flere store markeringer for å få fram folkets eget engasjement i arbeidet for fred og forandring.
- Det er ikke nok å få stoppet opprørerne, det er også behov for gjennomgripende endringer i den politiske ledelsen i Sierra Leone, sier Hanciles.
Han mener bistandsorganisasjonene må bidra til bygge opp under folkelige bevegelser.
- Det internasjonale samfunnet må innse at det ikke hjelper å legger igjen masse penger i fiskeriprosjekter, mikrokredittordninger og andre bistandsprosjekter hvis de ikke samtidig arbeider for å styrke det sivile samfunn. Bistandsorganisasjonene må finne fram til og bidra til å styrke de kreftene som kan få til forandring, sier han.