Bistandens idéhistorie – med svensk vri

Den svenske forskeren og u-landseksperten Bertil Odén har her skrevet en bok som bør få stor oppmerksomhet og anvendelse også i Norge.

Forfatteren spør selv i innledningen til boken hva som er poenget med å kjenne til bistandens idéhistorie? Det enkle svar er at det er noe å lære av de ideer, den tenkning og den politikk som ble anvendt gjennom de siste 50-60 år. Bl.a. vil større kunnskap om historien kunne øke forståelsen av hvorfor dagens utviklingssamarbeid ser ut som det gjør.

Boken omhandler den internasjonale bistandens idéhistorie som også Norge, som internasjonal aktør, er en del av. Dessuten omhandler Odén den svenske bistanden spesielt. Denne delen er også relevant for norske lesere fordi det er så mange likhetspunkter mellom norsk og svensk bistandspolitisk tenkning.

Forfatteren påpeker innledningsvis at bistandssamarbeidet ikke utformes i et vakuum, men i en politisk-økonomisk sammenheng der globale maktforhold, som f.eks. den kalde krigen, spiller en viktig rolle.

Forfatteren prøver også å si noe om motiveringen for å yte bistand, og påpeker at mange givere, i tillegg til såkalte altruistiske målsettinger, ofte har sikkerhetsstrategiske mål av militær og/eller økonomisk karakter.

Bokens sentrale deler finner man i kap. 4 - 9 der forfatteren redegjør for bistandsstenkningens utvikling helt fra tiden etter den 2.verdenskrig fram til begynnelsen av 2000 tallet.

Den første perioden etter den 2.verdenskrig preges av avkolonialisering, først i Asia, siden også i Afrika. Nye institusjoner for internasjonalt samarbeid ble skapt (FN, IMF, Verdensbanken, osv.).

Marshall-hjelpen, som også er nevnt i bokens undertittel, fikk stor betydning for gjenoppbyggingen av Europa. Mange mente at det samme konseptet kunne brukes for bistand til u-land. Den dominerende utviklingsidé i denne perioden var at investeringer i infrastruktur og industrialisering skulle føre til økonomisk vekst og utvikling.

På 1960-tallet ble man klar over at kapital ikke var tilstrekkelig for å få i gang utvikling, men at u-landene i stor grad manglet kunnskap til å forvalte kapitalen. Dermed ble det åpnet for storstilt faglig bistand til form av eksperter og fredskorps.

1970 årene innebar en erkjennelse av at utvikling ikke bare dreide seg om økonomisk vekst, men at sosiale aspekter av utvikling, som helse og utdanning måtte prioriteres. Kvinneaspektet og bistand på mottakerlandets premisser ble sentrale elementer i bistandstenkningen.

1980-årene var preget av gjeldskrise, strukturtilpasning og ny-liberalisme. IMF og Verdensbanken inntar en mer toneangivende rolle. Brundtland-rapporten, "Vår felles framtid", førte til større vektlegging på miljø. Bærekraftig utvikling ble et sentralt begrep.

På 1990-tallet ble ideen om demokrati- og institusjonsbygging sentrale ingredienser i bistandspolitikken. Bistandstenkningen ble også i stor grad preget av HIV/AIDS epidemien i mange u-land. Utforming av bistandspolitikken ble også påvirket av at autoritære regimer i Sovjet-unionen og Sør-Afrika falt sammen.

I et senere kapitel presentrer forfatteren mye interessant forskning rundt spørsmålet om bistandens effektivitet og dens betydning for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Her blir også giverlandenes og de internasjonale institusjonenes evne og kapasitet som leverandører av bistand ettergått. Hvor godt virker bistanden? Under hvilke forhold virker den best? Hvilke kvaliteter må være tilstede for at den skal virke, osv.? Hvilke kanaler er best egnet, og hva med mottakerlandenes egen evne til å anvende bistanden?

Mange sentrale personer både innen politikk, bistandsvirksomhet og forskning har bidratt til utarbeidelse av en rekke interessante rapporter opp gjennom tidene. Rapportene er ofte preget av den politiske/økonomiske situasjonen på det aktuelle tidspunktet, men alle kan sies å bidra med viktige elementer i den teoriutvikling og erfaringsopparbeidelse som har funnet sted over disse 50-60 år.

Forfatteren skal ha ros for å ha behandlet dette omfattende tema på en god og oversiktlig måte. Den oppdeling av stoffet som er valgt, virker vel gjennomtenkt. Det finnes tabeller og oppsummeringer i hvert kapitel som bidrar til bedre oversikt og forståelse. Det er også en liste over forkortninger og et saks- og personregister som vil være nyttig i forbindelse med lesning av boken. Forfatteren har til og med et eget kapitel (kap.12) hvor han peker på litteratur for eventuell ytterligere fordypning.

Boken er skrevet i et kompakt og tildels vitenskapelig språk. At språket i tillegg er svensk, bidrar til at boken kan virke noe tunglest for en norsk leser.

Disse små innvendinger er imidlertid intet i forhold til bokens verdi. Den bør leses av alle som er interessert i bistandens historie, f.eks. folk som selv har deltatt i deler av denne perioden, eller folk som ønsker bedre bakgrunn og ballast for sine kunnskaper om bistandens ideologi og rammebetingelser.

Boken bør være obligatorisk lesning for alle som arbeider med bistand i UD/Norad. Dens innhold bør også inngå som tema i UD/Norads opplæring av diplomater/bistandsarbeidere.

Boken bør også egne seg godt som lærebok på de kurs som tilbys innen tema nord/sør problematikk, u-land, bistand, osv. på aktuelle læresteder i Norge.
Ikke minst bør forskere på temaet internasjonale relasjoner og nord/sør politikk ha denne boken på sin pult eller i sin nærmeste bokhylle.

Jeg skulle ønske at Norad fikk boken oversatt til norsk, og at det ble laget et eget supplement om norsk bistands idéhistorie.