Gigant på tilskudd, dverg på innsamling

To ferske rapporter, fra henholdsvis revisjonsfirmaet Deloitte og Stiftelsen Soria Moria avslører at de store norske bistandsorganisasjonene har langt større inntekter fra staten enn fra private givere. Rapportene bygger på tall fra 2011. Eneste unntak er Redd Barna som mobiliserer mange faddere og fastgivere.

Listen over de flinkeste innsamlerne er svært ulik listen over organisasjonene med størst statlig tilskudd. Det er blant de sistnevnte man finner de såkalte ”fem store” i norsk bistand – Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen.

SOS på topp

Rapporten fra Deloitte omfatter både bistandsorganisasjoner og andre typer ideelle organisasjoner. På innsamlingstoppen rager SOS-barnebyer aller høyest, foran Plan Norge og Den Norske Kirke (se tabell). Deretter kommer Kreftforeningen og Redd Barna (som i andre sammenhenger er den minste av ”de fem store”), Frelsesarmeen og Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Først på 8. og 9. plass finner vi to av storhetene i norsk bistand, henholdsvis Norges Røde Kors og Kirkens Nødhjelp.

Bistandsorganisasjonen som vanligvis regnes som Norges største, Flyktninghjelpen, kommer i ”normalåret” 2011 helt nede på 25. plass blant de største innsamlerne fra det private markedet. Organisasjonen klarte i 2011 bare å samle inn 45 millioner kroner fra private. Det er bare i ”unntaksår” med NRKs tv-aksjon (sist i 2010) at Norges største hjelpeorganisasjon klarer å mobilisere private givere i stort monn.

Når Flyktninghjelpen likevel har størst total omsetning av alle, skyldes det at finansminister Sigbjørn Johnsen åpner døra til statens pengebinge. Til sammen 525 millioner kroner fra UD og Norad tilfløt organisasjonen og dens prosjekter i 2011. I tillegg er FN, EU og svenske Sida også gode sponsorer. De samlede tilskuddene var på 1161 millioner kroner, og representerte en økning på 147 millioner sammenlignet med året før.

Stadig mer avhengig

Norske ideelle organisasjoner gjør seg stadig mer avhengige av tilskudd. Tilskudd utgjorde i alt 6,7 mrd. kroner i 2011 - mot 6,3 mrd. kroner i 2010. Totalt for alle organisasjonene som svarte på Deloitte-undersøkelsen utgjør tilskudd 58 prosent av totale inntekter i 2011. Men forskjellene er svært store. For de ti organisasjonene som får mest tilskudd utgjør tilskudd hele 75 prosent av totale inntekter. For de øvrige organisasjonene utgjør tilskudd 31 prosent av totale inntekter.

Fremskrittspartiet er kritisk til denne utviklingen.

- Dette betyr at statlige tilskudd langt på vei kommer i stedet for - og ikke i tillegg til - organisasjonenes egeninntekter. Statstilskuddene blir en sovepute. Dette taper alle på. Staten må bevilge, skattebetalerne må betale, organisasjonene blir mer avhengig både økonomisk og politisk av staten, og det blir ikke noe mer til dem der ute som trenger hjelp, sier stortingsrepresentant Peter N. Myhe (FrP). Han og partiet har foreslått at det bør innføres en maks-grense for statlig tilskudd som andel av hver enkelt organisasjon.

Fastegivere

De totale inntekter fra faddere/fastgivere var 1,3 mrd. kroner i 2011, tilsvarende 11 prosent av totale inntekter. Gjennomsnittlig inntekt fra faddere/fastgivere var på drøyt 1900 kroner. Undersøkelsen viser at det er organisasjoner som retter seg mot barn som har flest antall faddere og fastgivere og også høyest inntekter fra disse. De tre største – Plan Norge, SOS-barnebyer og Redd Barna – står for hele 63 prosent av fadder-/fastgivermarkedet i Norge.

Testamentariske gaver beløp seg i fjor til 380 millioner kroner. Det utgjorde 3 prosent av organisasjonenes totale inntekter. Det er Frelsesarmeen og Kreftforeningen som mottar mest, med henholdsvis 116 millioner kroner og 110 millioner kroner i 2011.

Andre gaver – primært fra ulike innsamlingsaksjoner – beløp seg til totalt 1,4 milliarder kroner. Det tilsvarte 12 prosent av totale inntekter i 2011 for organisasjonene som besvarte undersøkelsen. For de fleste organisasjonene var det en nedgang i inntekter fra innsamlingsaksjoner i 2011 sammenlignet med 2010. Nedgangen skyldes trolig at det i 2010 var flere innsamlingsaksjoner etter store katastrofer, som jordskjelvet på Haiti og flommen i Pakistan.

På dette området var Røde Kors størst med inntekter fra andre gaver på 167 millioner kroner i 2011. SOS-barnebyer, Kreftforeningen og Kirkens Nødhjelp følger etter med henholdsvis 136 mill., 127 mill. og 115 mill. kroner.

– Satser internasjonalt

Hvorfor er Flyktninghjelpen så dårlige på å samle inn penger fra privatmarkedet i Norge?

– Vi har konsentrert oss om å fokusere vårt arbeid inn mot internasjonale givere. Vi er den desidert største i Norge når deg gjelder å få inntekter fra internasjonale givere. Vi får over halvparten av midlene til vårt arbeid fra internasjonale givere, ikke bare FN-systemet, men også svenske Sida, britiske Dfid og sveitsiske SDC. Det har vært et strategisk valg for oss de siste årene at vi ønsker at støtten fra statlige norske myndigheter ikke skal være mer enn omkring 50 prosent, sier informasjonssjef Rolf Vestvik i Flyktninghjelpen.

Han mener organisasjonen ikke har hatt kapasitet til å legge den samme kraft i både arbeidet med å skaffe internasjonale givere og privatmarkedet i Norge.

– Når det er sagt har vår satsning på privatmarkedet i Norge vært litt annerledes enn de andre organisasjonene. I privatmarkedet satser vi primært på de store innsamlingsarrangementene, TV-aksjonen og TV2s Artistgalla. Utover det har vi selvfølgelig innsamlinger knyttet til stor humanitærkriser. Sulten og tørken i Somalia i 2010 og nå i Syria er eksempler på dette, og juleperioden er viktig for oss slik det er for alle organisasjoner. Men det jevne trykket som en del andre organisasjoner har med annonsering året rundt, det har vi ikke hatt ressurser til å gjøre og isteden har vi satt fokus inn på internasjonale givere.

– Når dere er avhengig av den norske statskassen og store internasjonale institusjoner hvor blir det av Flyktninghjelpens uavhengighet i dette bilde?

– Uavhengigheten i forhold til en politisk uavhengighet er ikke noe problem. Vi kan si og mene det vi vil både i det offentlige ordskifte og i møte med givere. Vi har aldri opplevd at givere prøver å styre meningene til Flyktninghjelpen selv om vi i stor grad er avhengig av tilskudd fra dem.

– Det som derimot er et problem, og der de private midlene er ekstremt viktig, er at det kan av og til være vanskelig å få støtte til prosjekter som vi mener er viktig ut fra et humanitært ståsted, men som givere ikke ønsker å prioritere. Det gjelder veldig ofte i raske oppstart situasjoner. Man får en krise et sted, vi ser de humanitære behovene mye raskere enn våre givere. Da bruker vi tv-aksjons- og andre innsamlede midler til å kjapt sette i gang aktivitet. Og så når krisen har vart en stund kommer de institusjonelle givere på banen. Sahel er et eksempel på dette.

– Der ville vi ha kunnet gjort en bedre jobb om vi hadde hatt flere innsamlede midler fra privatmarkedet. Det har vært vanskelig å mobilisere store internasjonale givere til dette.

– Har dere måttet tilpasse dere ønskene til de store institusjonelle givere?

– Tilpasse er et feil ord å bruke. Det som ofte viser seg er at når vi bruker egne midler for å komme i gang med et prosjekt og har holdt på en stund, så kommer ofte de institusjonelle givere om bord. Vi definerer behov og viser at ting kan gjøres. Vi får giverne til å tilpasse seg vårt arbeid når vi kan bruke private innsamlingspenger som en slags «oppstarts-investering», sier Rolf Vestvik.