Kun fire av 17 tiltak mot mislighold og korrupsjon er gjennomført

Etter at Riksrevisjonen avdekket store mangler i hvordan Norad forebygger, avdekker og reagerer på økonomisk mislighold, har internrevisjonen i Norad nå gransket de tiltakene som er satt i verk for å minske risikoen for økonomisk mislighold i administrasjonen av bistandsprosjekter.

Til tross for at flere tiltak er satt i verk, viser internrevisjonsrapporten at av 17 tiltak som er satt i verk, er kun ni påbegynt og bare fire ferdigstilt, halvannet år etter at kritikken først ble satt frem. 

«Etter internrevisjonens vurdering har Norad foreløpig ikke kommet langt nok i arbeidet med disse tiltakene til at det er grunnlag for å konkludere om hvilken effekt planen samlet sett kan forventes å ha», heter det i rapporten.

Mangel på tydelig forankring av tiltak på ledernivå, uklare roller og ansvar, liten fremgang i opplæringstiltak og uten spesielt fokus på de områdene som er mest utsatt for mislighold er noen av observasjonene revisorne har gjort.

Videre påpekes det i rapporten at det «generelt mangler en overordnet vurdering av hvor i bistanden og i tilskuddskjeden risikoen for økonomiske misligheter er størst, slik at tiltakene kan målrettes mot de områdene hvor behovet er størst […].»  

Det påpekes også at det ikke finnes noen mål på hvor effektive de ulike tiltakene har vært. 

– Bra at internrevisjonen følger opp

Norad-direktør Gunn Jorid Roset understreker at Norad jobber kontinuerlig for å forebygge og avdekke mislighold, selv om internrevisjonens rapport viser at mye fortsatt står igjen. 

– Å forebygge mislighold av bistandspenger er noe av det viktigste vi gjør. Vi jobber med å utvikle systemer, kontroller og rutiner, sier Roset. 

Roset påpeker også at Norads saksforvaltere har stor fagekspertise innen jus, økonomi og korrupsjonsrisiko, og at det gjøres grundige vurderinger rundt risiko – krav som har blitt betydelig skjerpet de senere årene.

Hun er tydelig på at Norad har nulltoleranse for mislighold av norske bistandspenger. 

– I det ligger et ansvar for å ha gode systemer på plass for å forebygge og avdekke mislighold, sier hun.

U4: Vanskelig å håndtere

U4-senteret ved Christian Michelsens institutt (CMI) i Bergen er et ledende ressurssenter for korrupsjonsprevensjon i bistand og utvikling. Direktør, Hilde Beate Selbervik, forklarer at det er spesielt vanskelig å håndtere korrupsjonsrisiko i bistandssektoren fordi risikoen ofte er høyest der behovene er aller størst. 

– Dette handler ikke bare om aktsomhet, kontrollrutiner eller risikostyring. Det handler også om hvor og hvordan man skal arbeide der behovene er særlig store, men risikoen for korrupsjon samtidig er høy, sier Selbervik.

Ifølge U4-direktøren er det derfor viktig å ha realistiske forventninger til givere og huske på hva givere faktisk ikke kontrollerer.

– Givere skal gjøre det de kan for å redusere risikoen for misbruk av midler. Men de kan ikke garantere at midler som brukes i land med svake institusjoner og høy korrupsjonsrisiko, aldri vil bli misbrukt.

Selbervik sier også at avdekking av økonomisk mislighold ofte fører til tiltak for å hindre gjentagelse og at administrative kontrollsystemer blir styrket.

Hun advarer likevel mot at å tro at slike tiltak alene er tilstrekkelig, siden korrupsjon ofte er et systemisk og politisk problem. 

– Det er viktige virkemidler, men de bør ses som del av et bredere arbeid.

Korrupsjonstiltak avhenger av kontektst

Arbeid gjort i U4 viser at en trinnvis, skalert tilnærming til nulltoleranse av korrupsjon kan være mer hensiktsmessig enn en streng alt-eller-ingenting regel.

– En rigid praktisering av nulltoleranse kan gjøre forvaltningen unødig forsiktig, oppmuntre til avkrysningslogikk eller bidra til at givere trekker seg stille ut av noen av de vanskeligste kontekstene, sier Selbervik.

Hun understreker at det ikke betyr at givere bør være tilbakeholdne hvis de har mistanke om misbruk, men at oppfølgingen bør være avhengig av både kontekst, dokumentasjon og alvorlighetsgrad. 

– Slik kan standarden holdes høy, samtidig som det gis rom for å reagere på en forholdsmessig og kunnskapsbasert måte når problemer oppstår.