Stua full av kitsch og gode minner

Det første du ser når du entrer Tomm Kristiansens leilighet i Oslo, er en stor settekasse i tre. Den er fylt av nips fra flere verdenshjørner. På veggen langs trappen ned til stuen henger bildekunst fra Sør-Afrika og Tanzania. En marionettdukke fra Burma svever ved balkongdøren.

En høvding-seng fra Kamerun fungerer som tv-benk, oppå den står en lampe med en skjerm laget av et afrikansk strutseegg. På veggen bak henger to afrikanske tremasker og fire spyd. Og ved siden av tv-benken står selve juvelen i samlingen, et høyt veggskap med glassdører, laget av tresviller fra den britiske forretningsmannen og imperiebyggeren John Cecil Rhodes’ jernbaneprosjekt fra Cape Town til Kairo. 

Trefigurer 

Hjemmet til NRKs mangeårige Afrika-korrespondent er ikke det eneste i Norge som bærer preg av et yrkesliv i «bistandsland». Også Elin Sannes’ leilighet er full av dekor ervervet på feltreiser, blant annet som leder for Norsk Luthersk Misjonssambands (NLM) bistandsarbeid. Trefatet på salongbordet er fra Malawi, duken av kenyansk garn og sofaputene fra Malaysia.

– Jeg begynte med trefigurer, sier hun lattermildt. – Etterhvert har jeg blitt bedre på å finne ting med nytteverdi. Nå blir det mest musikk og bøker. Men ja, jeg har vel ting her som noen vil kalle kitsch også, ler hun, og ruller en liten flodhest i tre mellom fingrene.

Dypt og sterkt

Ifølge trendforsker og sosialantropolog Gunn-Helen Øye er det lett å se på folks hjem om de har et yrkesliv utøvd i bistandsland. – Ofte ser man det allerede i forgangen, sier hun.

– Her er estetikk og designtrender av underordnet betydning. Dette er gjenstander som er viktige for ens egen minnefremkallelse om en sterk og betydningsfull periode i livet. De taler også det tause språket om viktige hendelser til andre. Man forsvarer gjerne sine kjøp ved å fremheve gjenstandenes egenart og autensitet.

– Man er opptatt av å få frem at dette ikke er turistting og kitschsmak. Og det er det jo ikke. Det kan være at man kjenner kunstneren, at de er sjeldne eller er knyttet til opplevelser i landet man kjøpte gjenstanden i.

– Handler det også om et ønske om å vise at man har et spennende liv?

– Nei, mener Øye. – Dette er dypere og mye sterkere enn at man vil slå om seg med eksotiske reiser. Det handler om et sterkt, personlig ønske om å vise tydelig hvor man har vært, hvorfor og at dette har vært viktig. Ofte har du sett og erfart så mye som du har i deg, men ikke klarer å få frem i ord. Det blir et verktøy for å minne både deg selv og andre om en viktig tid i din egen ­historie.

Litt kitsch 

Tomm Kristiansen tryller et koptisk prosesjonskors fra Etiopia ut av et skap. Stolt viser han frem en treskulptur av en svart Maria med Jesusbarnet, laget av zimbabwiske nonner. Alt ladet med minner som er både historiske og sterke.

– Jeg har tatt vare på ting med historie, nytteverdi og som jeg syns er vakre.

– Har du kjøpt noe du aldri ville satt frem kun for estetikkens skyld? 

– Selv om noe er vakkert i Afrika, blir det ikke nødvendigvis det i en norsk furustue. Det er ikke alt jeg hadde i Cape Town som står fremme, sier han, men erkjenner: – Jeg syns jo selv de er vakre. Men det er vel enkelte ting her også, som andre vil kalle «kitsch». 

Fruktbar

Journalist Per-Ivar Nikolaisen har jobbet med bistandsrelatert tematikk i flere år, blant annet for Bistandsaktuelt. Men det var på en tidlig ryggsekktur i Zimbabwe at han og en kamerat så en fruktbarhetsstol for første gang.

– Vi likte dem også før vi fikk vite at riktig aktivitet i en slik stol er en god garanti for å få barn, understreker han.

Med en god del reisedøgn igjen, ble den for upraktisk å frakte med seg fra Zimbabwe. – Men mot slutten av reisen, i Tanzania, klarte vi bare ikke å få disse stolene ut av hodet. Det endte med at vi tok tog og buss i over 20 timer til Malawi, kjent for fruktbarhetsstoler av høy kvalitet.

– Vi tømte sekkene våre og fraktet hver vår stol hjem til Norge. De er faktisk sammenleggbare, sier han fornøyd.

Siden har han fått to sønner, uten å ta stolen i bruk i tråd med «bruksanvisningen».

– Den har en sprekk i seg og tåler nok heller ikke så utstrakt bruk. Men jeg liker den godt. Det er veldig fint håndverk.

Det er heller ikke til å komme bort i fra at noen bistandssuvenirer handles utelukkende for å vekke oppsikt. Trond Andersens datter Gry Tina Tinde har i mange år bodd og jobbet utenriks som rådgiver i FN.
- Jeg liker ikke nips, men pappas bar hjemme i Skien har blitt et relikvie over mine reiser, sier hun.
På begynnelsen av 90-tallet kom hun hjem med en hjernegaffel fra Fiji – en tregaffel av slaget som i gamle dager ble brukt av lokale stammer i kannibalvirksomhet.
- Jeg ber alle nye gjester om å gjette hva det er for noe, sier pappa Andersen.
- Da blir det alltid livlige diskusjoner. Den har rett og slett skapt mye hjernebry.