Bretton Woods spiller ”developing country”

 – Mange av tekstene har et tøysete tilsnitt, men vi synger i utgangspunktet om ting vi er opptatt av. Det er vel en slags ”infotainment”, der vi tar opp vesentlige spørsmål og skyter fra hofta, sier bandmedlem Erlend Seilskjær.

De musikalske cowboyene i bandet Bretton Woods har bakgrunn fra aktivistmiljøet på 90-tallet. Nå har de gått ned fra barrikadene.

– I det vi gikk fra å være unge og sinte til å bli gamle og sure, var det naturlig å bytte ut megafon og banner med mikrofon og banjo, sier Erlend Seilskjær.

Westernkritikk.

Bandet spiller westernmusikk med en politisk vri – eller som de selv kaller det: ”developing country”. De ulike tekstene harselerer både over overivrige aktivister som for enhver pris vil jobbe i en bistandsorganisasjon, og norske regjeringer som slår seg på brystet over at bistandsprosenten er høy.

– Mange av tekstene utspiller seg i Det ville vesten, så koblingen kan ofte være litt tynn. Dessuten er vi bare gamle aktivister og 68er-barn, og har bedre peiling på Det fjerne Østen enn Den ville vesten. Westernkunnskapen vår kommer i all hovedsak fra populærkulturen. Bistandskunnskapen er derimot opparbeidet på skikkelig vis, med svette, tårer og malaria. Flere av sangene er basert på egne erfaringer fra Sør, mens mye er påhitt og storytelling, forklarer Erlend.

Han understreker at Bretton Woods er et tverrfaglig og tverrpolitisk band. Fagkompetansen i bandet er ikke til å klage på, her er det alt fra en fredsforsker til en arkitekt, og de deler på å skrive låtene. I blant kan fagkunnskapen rett og slett bli for høy.

– Låtskriveren blir ofte nedstemt når han kommer trekkende med alt for eksplisitte tekster, og vi må lage en modererende bro i fellesskap, opplyser Erlend.

Spilte for Jonas

Bistandsaktuelt fulgte konserten på utestedet Gamla i sommer, da dro Bretton Woods fulle hus. Bandet har også rukket å spille på julebordet til utenriksdepartementet, der det sies at selv Jonas Gahr Støre så ut som en countryentusiast den natten. I tillegg har de spilt på Eikerapen rootsfestival og flere kurs og konferanser. Selv om bandet har en trofast fanskare i utviklingsmiljøet, er det ikke alltid like lett å nå ut med sjangeren ”developing country”.

– Vi prøver på å treffe både hillbillies og intelligentsia, men opplever at det er vanskelig å finne arenaer der man kan spille for begge gruppene samtidig. Det tradisjonelle country-publikumet deler ikke verdigrunnlaget vårt, og akademikere liker ikke country, noe som selvfølgelig legger en begrensning på populariteten vår.

Mer enn bare gøy

– Er dette bare gøy, eller litt alvor også?

– Takk, begge deler. Vi skal underholde og prøver å skape god stemning, og gjerne engasjement og bevissthet rundt de sakene vi synger om. Men jeg håper ikke folk hopper rett på alle politiske løsningene i sangene våre. Til det er vi alt for spissformulerte og sleivete, mener Erlend Seilskjær.

Han viser til sangen om ”Trickle down”-effekten der bandet synger "the invisible hand can be hard to see", med henvisning til den legendariske økonomen Adam Smiths omtale av en usynlig hånd som skal sørge for rettferdig fordeling.

– Føler dere at publikum alltid forstår sangene og budskapene deres? 

– Vi opplever ofte et påtrykk etter konserter, der folk oppsøker oss for å diskutere og påpeke innholdsmessige feil og mangler i tekstene. Så svaret må være at publikum ofte er bedre kvalifisert enn vi selv er.

Han mener de noen ganger stiller seg laglig til for hogg. Som den gangen bandet spilte sangen om FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet på en konferanse som handlet om nettopp dette. Deltakerne var kvinner fra 20 land, ikke alle så humoren i teksten.

– Jeg husker at en av dem kommenterte at de ikke kunne forstå at man kunne lage en kjærlighetssang av 1325.

Bistandskritikk

– Sangen NGO gjør jo narr av de som for enhver pris vil jobbe i en frivillig organisasjon, likevel jubler publikumet deres som stort sett består av folk fra dette miljøet?

– NGO-sangen ble faktisk laget som en nidvise til noen irriterende ambisiøse CV-jegere som vi satt i styre og stell med for noen år tilbake. Nå skråler også de med på tekstlinja "I wanna work for an NGO" på konsert, og det er vanskelig å forstå om de har noen ironisk distanse eller ikke, sier Erlend.

Sangen ”Zero Point Nine” om bistandsprosenten har dessuten blitt veldig populær.

– Der harselerer vi litt med det norske ”en prosent”-målet for bistand – både fordi det ikke er et imponerende høyt nivå for et land av vårt kaliber, der veksten er så høy at vi ikke en gang klarer å sette av en eneste prosent i budsjettet, og selvsagt også fordi vi er opptatt av kvaliteten på bistanden. Og kvalitet bestemmes ikke av prosentmål, tross alt.

 Fllere tekster og mer om bandet kan leses på:
http://www.developingcountry.org/