Klimafinansiering er vår beste sikkerhetsinvestering

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Aurora Wibe Limkjær Aurora Wibe Limkjær

1. nestleder i Changemaker

Store deler av sivilsamfunnet ropte varsko da regjeringen i forslaget til statsbudsjett varslet kutt i klimafinansieringen. 

I Panorama forrige uke sa utviklingsministeren: «Den globale klima- og naturkrisen er blant de største truslene vi står overfor. Samtidig står vi i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.»

Han la til at dette er harde prioriteringer – og at klimatiltak måtte vike for sikkerhetsinvesteringer denne gangen. Men hva betyr det egentlig? At klimakrisen kan vente?

Det er et farlig signal. For mens politiske budsjetter handler om år, handler klimakrisen om generasjoner. Det dør nå ett menneske i minuttet som følge av global oppvarming.

Når vi da setter klima og sikkerhet opp mot hverandre, overser vi at det ene er en forutsetning for det andre.

Klima er sikkerhetspolitikk

Klimafinansiering er ikke veldedighet. Det er forebygging.

Når tørke ødelegger matproduksjon, når havet sluker jord og infrastruktur, når mennesker mister livsgrunnlaget sitt og tvinges på flukt – da er det ikke bare en klimakrise. Det er en sikkerhetskrise i emning. Det vet både FN, NATO og Verdensbanken. Alle omtaler klimaendringene som en trusselmultiplikator – noe som forsterker risikoen for ustabilitet, migrasjon og konflikt.

Institute for Economics & Peace har identifisert 27 land som såkalte «økologiske hotspots» – områder der ekstreme miljøtrusler møter lav motstandskraft i samfunnet. 19 av disse ligger i Afrika sør for Sahara. I slike områder skaper klimaendringer sult, uro og tvungen migrasjon. Dette er spiren til fremtidens sikkerhetskriser. Sikkerhetspolitikk handler altså ikke bare om våpen og grenser. Det handler om å hindre at samfunn bryter sammen før krisen oppstår.

Klima er økonomi

Klimafinansiering er også en økonomisk investering. Hver krone brukt på klimatiltak reduserer risikoen for at Norge må bruke langt større summer på humanitær bistand, stabilisering og militær innsats senere.

Det er rett og slett billigere å forebygge kollaps enn å reparere den.

Samtidig er det en investering i energiuavhengighet. Vi så under Russlands invasjon av Ukraina hvordan Europas avhengighet av fossil energi ble et sikkerhetspolitisk mareritt. En raskere grønn omstilling gjør verden mindre sårbar for autoritære regimer som bruker olje og gass som pressmiddel.

Det er altså ikke slik at klimainvesteringer svekker sikkerheten. De styrker den.

Klima er strategisk lederskap

Det globale sør kan lede an i energiomstillingen, men det krever økonomisk drahjelp. Tre fjerdedeler av energietterspørselen i disse landene befinner seg i den såkalte «sweet spot» for grønn overgang – med sol, vind og vann i overflod. Omtrent 70 prosent av verdens fornybare potensial finnes nettopp her. Men potensialet forblir uforløst uten klimafinansiering. Utviklingsland trenger 12–14 ganger mer støtte bare for å møte sine tilpasningsbehov.

Her kan Norge spille en avgjørende rolle. Vi har bygget vår rikdom på fossil energi – og vi har ressursene til å investere i den grønne fremtiden. Å kutte i klimafinansiering nå er ikke bare et politisk feilgrep. Det er et sikkerhetsmessig selvmål.

Å redusere klimafinansieringen fordi «verden brenner» er som å spare på brannslukkeren midt i flammene. Klimastabilitet er global sikkerhet. Og klimafinansiering er den mest effektive måten å bygge den på. Derfor må vi slutte å behandle klima og sikkerhet som konkurrerende budsjettposter. De passer som hånd i hanske.