Niger er et av landene som rammes hardest av klimaendringer. Temperaturen øker og regnperiodene er blitt mer uforusigbare. Foto: Luis TATO / FAO / AFP / NTB
Niger er et av landene som rammes hardest av klimaendringer. Temperaturen øker og regnperiodene er blitt mer uforusigbare. Foto: Luis TATO / FAO / AFP / NTB

Fersk rapport:

Grønne fond når ikke dem som rammes hardest av klimakrisen

Verdensbankens fond som skal bidra til klimatilpasning, får flere milliarder kroner fra Norge. Men pengene går ikke til de ti landene i verden som rammes hardest av klimaendringene. – Her må det gjøres mye framover, sier statssekretær Bjørg Sandkjær i UD.

Publisert Oppdatert

Det viser ny forskning utført av tankesmien Center for Global Development i Washington. De tar for seg tre grønne fond som administreres av Verdensbanken: Klimainvesteringsfondene (CIF), Det grønne klimafondet (GCF) og Den globale miljøfasiliteten (GEF).

De tre er noen av verdens største multilaterale fond for klimatiltak i utviklingsland. Norge har i lengre tid støttet finansiering av klimatiltak gjennom store fond. Ideen er at felles finansiering fra både giverland og private inn i fond gir et kapitalgrunnlag som utløser flere midler og vil kunne øke omfanget av prosjektene.

I forslaget til årets statsbudsjett fastslår Utenriksdepartementet (UD) at Det grønne klimafondet (GCF) er «hovedkanal for norsk multilateral finansiering».

Klimafinansiering skiller mellom midler som går til prosjekter i land for at de skal kunne tilpasse seg klimaendringer (såkalt adaptation), og tildelinger for å begrense skadelige utslipp (såkalt mitigation). Midler til utslippsreduksjoner har «generelt» havnet riktig sted, mener tankesmien.

UD skriver i tillegg at «GCF har som mål å ha balanse mellom utslippsreduksjoner og klimatilpasning og lykkes med det i dagens portefølje». Gjennom plassen i GCFs styre skal Norge arbeide for «ytterligere effektivisering av fondet og økt satsing på klimatilpasning».

Landene som er mest utsatt for klimaendringer:

Niger

Somalia

Guinea-Bissau

Tsjad

Sudan

Liberia

Mali

Den sentralafrikanske republikken

Eritrea

DR Kongo

Norge er blant de ti største bidragsyterne til de ulike fondene. I perioden 2020-2023 gir Norge 800 millioner kroner årlig til Det grønne klimafondet og bidrar med 780 millioner kroner til Den globale miljøfasiliteten (GEF) for perioden 2022 til 2025.

Bare 5,37 prosent

– Det er ingen overlapp mellom de ti mest klimautsatte landene og de øverste mottakerne av midler fra Klimainvesteringsfondene og Det grønne klimafondet, påpeker Center for Global Development i sin ferske rapport.

Kun 5,37 prosent av tildelingene fra Verdensbank-fondene, som har en samlet kapital på rundt 500 milliarder kroner, blir sendt til de mest utsatte landene.

Tankesmien lister opp ti land de mener er mest utsatt for klimaendringer:

Niger, Somalia, Guinea-Bissau, Tsjad, Sudan, Liberia, Mali, Den sentralafrikanske republikk, Eritrea og DR Kongo. De mottar bare småpenger fra de store fondene.

– Funnet om lav andel finansiering til de mest sårbare landene er kjent stoff, sier statssekretær Bjørg Sandkjær (Sp) i Utenriksdepartementet til Panorama.

Hun viser til at FNs utviklingsprogram UNDP har gjort en tilsvarende studie som viser det samme.

– Dette gjelder ikke bare klimafinansiering, men også annen bistand, gitt at sårbare land og land i konflikt er de vanskeligste å arbeide i. Det er ikke lett å bruke penger i disse landene på en trygg måte, og få land har et godt nok oppsett til å arbeide i disse, påpeker Sandkjær.

Statssekretær Bjørg Sandkjær (Sp).
Statssekretær Bjørg Sandkjær (Sp).

– Fra norsk side arbeider vi aktivt med å tilrettelegge for bedre tilgang til klimafinansiering for de mest sårbare landene, sier hun.

UD mener at Det globale klimafondet GCF prioriterer de mest sårbare landene og øystatene.

– Omtrent 70 prosent av GCF sin støtte til klimatilpasning går til de mest sårbare landene – og målet er 50 prosent. Det vil si at andelen til de mest sårbare landene er relativt sett god. Men det er bare å innrømme at her må det gjøres mye framover, sier Sandkjær.

Stor misnøye

De fem største mottakerne av GEF-midlene til tilpasning for perioden 1991-2021 er de fremvoksende storøkonomiene Kina, Brasil, India, Mexico og Indonesia. Dette er også land med store klimautslipp. Mesteparten av klimatilpasningsmidlene fra CIF og GCF er i årene 2009 til 2021 blitt brukt i Tanzania, Colombia, Bangladesh, Sri Lanka, Tadsjikistan, Samoa, Pakistan, Zambia, Grenada og Argentina.

– Med god grunn er hverken givere eller mottakerland fornøyde med dagens system. Begge har behov for et effektiv system som tildeler finansiering raskere og evaluerer verdi-for-pengene på en mer konsekvent måte, sier CDGs Nancy Lee, som er medforfatter av rapporten.

Tankesmien mener det er vanskelig for givere å vurdere hvor deres ressurser best kan anvendes, ettersom de tre fondene har ulike former for rapportering.

Men forskerne mener det er et tankekors at giverne ikke ser særlig nøye på fondenes opptreden og resultater når de bestemmer hvor de skal sette inn midlene. «For eksempel har bidragene til GCF-fondet økt raskest de seneste årene, selv om det har de svakeste resultatene», skriver forfatterne bak rapporten i et blogginnlegg.

Pågående diskusjon

Sandkjær mener rapporten fra Center for Global Development er et kjærkomment bidrag til en pågående diskusjon i Verdensbanken om hvordan begrensede givermidler til klimatilpasning og utslippsreduksjon bør allokeres mer effektivt til landene som trenger det mest.

– En viktig del av diskusjonene er hvordan man skal bruke bistandsmidler til å støtte opp om utslippsreduksjon i mellominntektsland med høyt karbonavtrykk, samtidig som dette ikke går på bekostning av de fattigste landene.

Bare 13,1 prosent av klimafondenes midler går til lavinntektsland. Samtidig har Verdensbankens fond for de fattigste landene (IDA) tilleggsmidler for å støtte lavinntektslandene utviklingsprioriteringer.

Men rapporten påpeker at det likevel ikke er nok ressurser for å møte de voksende utfordringene med fattigdom og klimaendringer.

Tankesmien mener at de tre fondene har overlappende mandat og arbeidsmetoder. De mener at en sammenslåing ville kunne øke effektiviteten og gjøre at givermidlene strekker lenger. De advarer også mot etablering av nye klimafond.

Clemence Landers ved CGD påpeker at når det internasjonale samfunnet står overfor nye globale utfordringer, er refleksen ofte å skape nye institusjoner eller fond.

– Vår forskning viser at det er fare for at et oppsplittet system blir mindre enn summen av delene. Fokus bør være på å konsolidere de strukturene vi har, gjøre dem større og mer velfungerende, sier Landers i en pressemelding.

Ønsker økt effektivitet

Utenriksdepartementet deler flere av tankene rundt behovet for å se nærmere på konsolidering av fond for å øke effektivitet og virkning.

– Vi er også en pådriver for bruk av eksisterende fond fremfor å etablere nye mekanismer for å svare på nye utfordringer, sier Sandkjær.

Hun påpeker at mens CGD-rapporten primært ser på klimafond, kanaliseres mye av klimafinansieringen til de mest sårbare landene også gjennom kjernestøtte til Verdensbankens fond for de fattigste landene (IDA) – en viktig og foretrukket mekanisme for å finansiere klimatilpasning i de fattigste landene.

– Fra norsk side har vi jobbet aktivt for økte kjernebidrag til IDA, i tillegg til å jobbe aktivt for å tilrettelegge for bedre tilgang til klimafinansiering for de mest sårbare landene gjennom dedikerte klimafond, sier statssekretæren.

Powered by Labrador CMS