Bitre røtter redder liv

Når kokken Dominique øser opp en porsjon kassavagrøt til hjemvendte flyktninger i det tidligere krigsrammede Kongo-Brazzaville, vet de sultne barna hva som venter dem. For millioner av mennesker i Afrika, Asia og Latin-Amerika er kassava en selvfølgelig del av kosten, og den mest brukte matvaren etter ris, hvete, mais og potet. Kassavaen krever et minimum av stell, og gir dessuten en sterk metthetsfølelse. Den tåler dessuten bedre tørke og insektsangrep enn for eksempel mais. Og ved tørke er det ingen fare for at neste års såkorn skal bli spist opp, noe som ofte skjer i hungerskatastrofer - ettersom det er den uspiselige stammen til kassavaen som brukes til planting.

Proteinrike blad. Det er først og femst røttene på den bortimot fem meter høye kassavabusken som blir brukt. De bearbeides av kvinnene for hånd i en morter, og resultatet er et skinnende hvitt mel. Det går også an å spise bladene, som er særlig proteinrike og som har mange vitaminer og mineraler som røttene mangler. For mange afrikanere er kassavaen derfor både kjøtt og brød.
- Kassavaen er redningen fra sult når alt annet slår feil. Det er en vekst som gir mattrygghet, sier Linley Chiwona Karltun, som nylig skrev doktorgradsavhandling om kassavaen.

Giftig. Opprinnelig stammer kassavaen fra Amazonasområdet i Sør-Amerika, hvor den er blitt dyrket i nesten 5000 år. Deretter spredte den seg til Afrika, via de karibiske øyer. Og kjært barn har mange navn: Fra cassava i den engelsspråklige delen av verden, til yuca i Latin-Amerika, mandioca på portugisisk og tapioka i Asia.
Det finnes også en mengde ulike kassavasorter, hvor forskerne skiller mellom bitre (utpreget giftige) og søte (mindre giftige) arter. Alle røtter innholder varierende mengder med det giftige stoffet cyanid, som må fjernes før den kan spises. Normalt tar dette fire dager. Deretter soltørkes røttene og males til mel.
Det å droppe avgiftningen kan få katastofale følger. Blåsyren, eller cyaniden, kan føre til lammelser og i verste fall døden.

Hindrer tyveri. Selv om både røtter og blader må behandles nøye før de kan tjene som menneskeføde, er den svært populær i tropene. I sin doktorgradsavhandling, hvor Linley Chiwona Karltun reiste til Malawi for å oppsøke bøndene ved Malawisjøens strender, oppdaget hun hvordan de fortrekker å dyrke den bitre, og mest giftige kassaven.
- Hvis ikke ville vi ha sultet i hjel. Alt ville ha blitt stjålet dersom vi ikke dyrket den mest giftige kassavaen, sa bøndene unisont.
De fortalte Kaltun at de bitre sortene ikke var attraktive for unge menn som var på jakt etter noe å selge på det lokale markedet. Og stjal de den giftige kassavaen, var risikoen stor for at de ville bli oppdaget under bearbeidingsprosessen.
- Dessuten regnes jo dette som kvinnearbeid, og det ville derfor se merkelig ut dersom det ble oppdaget at unge menn holdt på med å avgifte kassavaen, forteller Karltun.
De giftigste sortene viste seg også å tåle bedre angrep fra insekter og andre skadedyr, i tillegg til at de ga høyere avkastning.

Lettere å si nei. I doktorgradsavhandlingen avdekkes det også at det finnes en sosial grunn til å
dyrke de farligste og mest giftige sortene.
- I et samfunn hvor alle er avhengige av hverandre er det enklere å si «dessverre, jeg har ikke søt kassava, bare bitter» når en nabo eller slektning kommer og spør. Dyrker man den klart giftige kassavaen, slipper man å gi bort så mye. Det er med andre ord en måte å håndtere det man kaller falsk gjestfrihet på, sier Karltun.
Hun mener det er viktig å vite hvilke vurderinger som styrer kassavadyrkingen.
- Tenk hvilke problemer det hadde skapt dersom vi hadde presset folk til å dyrke søte kassavasorter. Nå vet vi i stedet hva vi skal hjelpe bøndene med, sier hun.
Det viktige nå er å utvikle enda mer motstandsdyktige sorter, for selv om kassavaen er svært motstandsdyktig mot pest og skadedyr sammenlignet med andre sorter, så er den forsvarsløs mot visse virussykdommer og bladlus.
Feilslått bistand. Hittil har det meste av forskningen blitt konsentrert om velkjente sorter som mais, hvete og poteter. Den tyske bistandsorganisasjonen GZT er likevel et unntak. Den har utviklet en finurlig maskin for raskt å kunne rense og male i stykker kassavarøttene.
- Men hvilke bønder er det som har råd til å betale 530 dollar for en slik maskin når 65 prosent av befolkningen i Malawi tjener mindre enn én dollar om dagen? spør Karltun.
- Det hele forverres av at grossistenes priser på kassava er altfor lave, føyer hun til.

Kan bli drivstoff. Mange afrikanske land ligger derfor langt bak Asia hvor stivelsen i kassavaen har gjort den til et ettertraktet produkt for plastindustrien, særlig for å framstille folie. Kassavastivelse er også ettertraktet som fortykningsmiddel i USA og Storbritannia. Kanskje er det på dette området at kassavaen har en framtid?
- Kassavaen er verdens beste solfanger. Omdannet til metanol ville den kunne bli et konkurransdyktig drivstoff. Men trolig er tiden ikke moden for dette ennå, sier professor Hans Rosling.
Han har vært fascinert av kassavaen helt siden han jobbet som barnelege i Mosambik på 1980-tallet.
- Det som er helt sikkert er at kassavaen er en forsømt matvare med fortsatt mange uoppdagede sider, slår Hans Rosling fast.

David Dahmén er svensk frilansjournalist.