Blant helter og heltinner

Litt senere på fergeturen ble jeg overtalt av en ung bokselger til å kjøpe en liten bok som heter Femti Helter og Heltinner fra Sierra Leone. Med glødende ord forteller denne boken om politikere, høvdinger, frihetskjempere, soldater, folkeopplysere, vitenskapsmenn, religiøse og kulturelle forgrunnsfigurer. Jeg leste boken med stor interesse før jeg la meg senere den natten.

Neste dag begynte med et besøk til flyktningeleirene som hadde vokst opp i utkanten av Freetown. Uten å overdrive, her bodde tusenvis av mennesker som sild i tønne. Men for disse mennesker var livet tryggere her enn ute i bushen hvor opprørssoldater og banditter herjet med drap, tortur, og andre grusomheter. Jeg merket redsel og fortvilelse, men også livskraft, håp og mot blant tusenvis av mennesker som hadde lidd og kjempet gjennom 5 år med krig av den mest brutale sorten. En krig hvor forskjellige væpnede grupper ikke nødvendigvis kjempet mot hverandre, men heller mot forsvarsløse landsbyboere for å plyndre, spre dødsfrykt og, ikke minst, ta kontroll over mineralrike områder.
Men det var her blant de interne fordrevne, både i Freetown og lengere ned kysten på de isolerte øyene Sherbro og York at jeg fant dagens helter og heltinner. I flyktningeleirene organiserte folk seg og deltok aktivt i utdeling av mat, bygging av brønner og latriner, helse- og hygieneopplæring, hagebruk, jordbruk, saltlaging og forskjellige andre små næringstiltak for å få livet til å gå sin gang. Alt dette skjedde med støtte utenfra, men først og fremst på grunn av den egeninnsatsen fra både flyktningene selv og de lokale hjelpearbeidere som jobbet under utrolig vanskelige forhold.

Jeg vil gjerne fortelle om noen av disse modige, vanlige mennesker. Robert Sam var kontormann. Da småbyen han jobbet i, Moyamba, kom under nattangrep og panikk oppsto, svømte han tvers over en elv for å hente en kano. Mens skytingen stadig kom nærmere, fraktet Robert Sam kano-last etter kano-last av menn, kvinner og barn til tryggheten på andre siden av elven. En som ikke ventet på kanoen var Felicia, en godt voksen kvinne. Hele huset hennes ble ødelagt i angrepet. Familiemedlemmer flyktet i forskjellige retninger. Hun løp ned til elven og hoppet rett ut i vannet uten å tenke. Først da hun kom i land på andre siden brøt hun ut, «Herregud, hvordan klarte jeg det, jeg kan jo ikke svømme!»
På Sherbro Island traff jeg landsbyhøvding Muda. Før krigen var han sjef for 15 mennesker i en knøttliten landsby, Bomplake, som er omkranset av mangroveskoger. Men etter at fastlandet ble overtatt av opprørssoldater ble han og naboene hans nesten over natten verter for ett tusen fordrevne. Da jeg spurte ham om hvordan han kunne ta imot så mange nye landsmenn i løpet av så kort tid, sa han at det var en selvfølge å ta imot folk som hadde det så vondt. Naturligvis var ikke alt så lett som før, men han fortalte at et samarbeidsråd var blitt opprettet og hans autoritet ble respektert av nykommerne.
En av dem som flyktet hit het Solomon. Han var lærer og nå leder for de nykomne flyktningene. Hans landsby på fastlandet hadde blitt fullstendig ødelagt i et angrep. Han klarte å samle en del folk fra landsbyen og flyktet med dem til bushen. De prøvde så godt de kunne å gjemme seg i nærheten av landsbyen slik at de kunne drive med matdyrking når det var trygt. Men pga gjentatte angrep måtte de endelig gi seg og rømme over vannet til Bomplake. Solomon og andre i gruppen mistet mange familie-medlemmer pga de hensynsløse geriljasoldatenes herjinger. Nå prøvde de å skape et nytt liv. Med litt hjelp hadde de utviklet en enkel måte å lage salt fra sjøvann på, og dermed opprettet en ny næring i Bomplake.

Jeg traff Halimatu, en førti år gammel lærerinne. Da landsbyen hennes i Sierra Leones diamant-område ble angrepet, var mannen hennes borte. Hun flyktet til fots med deres fem barn, det yngste var bare noen måneder. Hver gang Halimatu fant det hun håpet var en trygg del av landet, ble det angrep og de måtte flykte på nytt. Hun prøvde alt for å holde familien sammen, men til slutt måtte hun fordele de fleste barn blant slektninger og bekjente i forskjellige landsdeler.
Halimatu jobbet nå som hjelpearbeider på Sherbro. På jobben traff jeg en energisk og livsglad kvinne. Men etter jobben, når praten blant medarbeiderne gikk over til familieliv, kom en mørk og engstelig skygge over ansiktet hennes. Bare av og til fikk hun høre gjennom «jungel-telegrafen» om hvordan det gikk med den spredte familien.
Flere hundre menn og kvinner fikk fingre, hender og armer kappet av av geriljaene som straff for å ha stemt i landets første valgrunde i 1996, og som en advarsel for å skremme folk vekk fra den andre valgrunden. Til tross for dette nektet 1 million kvinner og menn våren 1996 å bli skremt av slik terrorisme og stemte inn Sierra Leones første demokratiske regjering på 30 år. Dessverre er dagens situasjonen i Sierra Leone fortsatt ytterst prekær og farlig. At disse modige mennesker, katastrofens helter og heltinner, er blitt sviktet innenfra og utenfra er en historie i seg selv. Behovet for hjelp er enormt og livsviktig. Men et riktig bilde av katastrofe-ofrene, som handlekraftige, selvhjulpne og helteaktige mennesker setter den hjelpen som gis i et realistisk perspektiv og gjør den mer meningsfull.

Siden 1998 har Michael Angstreich vært prosjektsjef i Noragric-NLH. Han har tidligere jobbet i over 30 år med CARE hvor han f.o.m. juni i år har tiltrådt i ny stilling.