Bomben som senket en dam

Humanitært spørsmål. De fleste av kommunestyrets innflytelsesrike menn var møtt fram da den norske ambassaderåden var invitert til kaker, brus og hyldningstaler av kommunestyrets leder Taquee M. Aqkhunzada. Men den reelle dagsorden - Satpara-dammens framtid - ble raskt skissert av byens utvalgte menn.
- «Your highness», Mr. Johannessen, kan ikke Norge se dette som et humanitært spørsmål, ikke et politisk spørsmål? Slik det er nå, har folket store plager, de lider under mangel på drikkevann og vann til irrigasjon, sier en av de alvorlige herrer.

Strøm-mangel. - 70 prosent av dødsfallene blant barna skyldes dårlig drikkevann, og problemene øker med en økende befolkning, sier kommunestyrets unge leder Taquee M. Aqkhunzada i en kommentar etter møtet.
Selv tilhører han den majoritet i byen som ikke har strøm i huset etter at natten har senket seg over fjellbyen.
- Verst er det om vinteren. Da stenger det meste - butikker, industri og offentlige institusjoner - på grunn av mangelen på elektrisitet, sier Aqkhunzada.

Regjeringer avgjør. - Dette er internasjonal politikk. Den avgjøres på regjeringsnivå. Så lenge det er «bistandsfrys» i Norges utviklingssamarbeid med Pakistan - begrunnet med atomvåpenpolitikk - er det uaktuelt å gå inn i noe nytt samarbeid om dambygging, lød budskapet fra Johannessen.
Den norske ambassaderåden var forsiktig med å gi de spente kommunestyremedlemmene for høye forventninger, og flere øyne glimtet av håp da han opplyste at prosjektet ikke er strøket av listen som gjennomgås i de månedlige konsultasjoner mellom den norske ambassaden og det pakistanske finansdepartementet. Samtidig antok han at få om noen givere i dag vil ønske å finansiere en forundersøkelse, siden mulighetene for å få finansiert et så omfattende prosjekt i overskuelig fremtid er svært små.

Uskyldige ofre. Det var i mai 1998 at Pakistan foretok sin prøvesprengning av en atombombe, kort tid etter at fienden India hadde sprengt sin. Svaret fra det internasjonale samfunnet var først frykt og fordømmelse, deretter sanksjoner i form av kutt eller «frys» i bistand.
Som alltid når bistandssanksjoner iverksettes mot stater, er det også uskyldige ofre i sivilbefolkningen. I Norges tilfelle ble det den fattige befolkningen i Skardu i Nord-Pakistan. Ihvertfall følte de det selv slik, fordi de fleste hadde trodd at det rike oljelandet i nord-Europa ville finansiere et planlagt kraft- og drikkevannsprosjekt.
Problemer som ustabil og altfor svak strømforsyning, dårlig kvalitet på drikkevann og jordbruksområder uten tilgang på irrigasjon ville, ifølge planleggerne, kunne løses dersom Satpara-dammen ble en realitet. Høy barnedødelighet i området på grunn av diaré, tyfus, hepatitt og kolera er blant effektene av det forurensede drikkevannet, som særlig er et problem vinterstid.

Forundersøkelse. Det var i 1994 at NORAD vedtok å si ja til forespørselen fra pakistanske myndigheter om å ville finansiere en forundersøkelse til et damprosjekt. Da NORADs direksjon hadde ennå ikke tatt stilling til om man ville støtte selve damutbyggingen, men de fleste norske involverte var svært positive.
- Vi er ganske overbevist om at det ville vært det beste utviklingsprosjektet Norge har gått inn på noensinne i Pakistan, uttalte daværende ambassaderåd Alf Arne Ramslien til Bistandsaktuelt høsten 1998 (Bistandsaktuelt, nr. 1-98).
To år etter påkaller saken fortsatt stor interesse hos de fleste vi møter under en 6 dagers rundreise til Skardu og det øvrige Baltistan. - Dette kunne blitt det største utviklingsprosjekt noensinne i hele Northern Areas, sier en lokal politiker, mens lokale journalister står i kø for å spørre den norske delegasjonen om dammens framtid.