Botswana – suksess og slum

Fra 1965 til 1996 hadde landet en økonomisk vekst på 9,2 prosent per innbygger. Botswana er også verdens tredje største diamantprodusent. Etter målestokken i landene sør for Sahara er dette meget imponerende tall.
Men den raske veksten er ikke blitt fordelt likt. Det er et stort gap mellom fattig og rik. Vanlige landsbyboere i Botswana er klar over den statusen landet deres har, men deres egen måte å leve på skiller seg lite fra landsbyboere i såkalt «fattige land».

Familien Lobi på 22 mennesker har levd i snart 19 år et steinkast fra en avfallsplass utenfor landsbyen Serowe.
- Vi har bodd her siden Seretse Khama, Botswanas første president, døde (i 1980), forteller Boshadi Lobi, en middelaldrende kvinne som ikke vet nøyaktig hvor gammel hun er.
Det er overraskende at myndighetene vet om disse som overlever på avfallet fra dynga, uten å yte noen form for hjelp til det lille samfunnet - som nå er smittet av tuberkulose. Folk er sinte på Lesego Raditanka, et lokalt bystyremedlem, som kjente til forholdene ved søppelplassen, men ikke gjorde noe for å hjelpe det lille samfunnet som lever der. Folkene som bor ved søppelplassen består av den etniske gruppen basarwa, også kjent som san eller buskmenn. Få basarwaer kan lese og skrive, og mange vet ingenting om sine rettigheter - men de vet utmerket godt at de ofte behandles som annenklasses borgere. Hvis de i det hele tatt får jobb, er det som gjetere for rike kvegfarmere.

Den store familien ved søppelplassen lever av råtnende grønnsaker og frukt som er kassert fra supermarkedene. Selv om Botswana har et sosialt velferdssystem som deler ut rasjoner til de fattigste, har denne familien liten glede av det - fordi de ikke vet hvilke rettigheter de har. Bare ett eldre familiemedlem, Gareitsani Lobi, fikk sin månedlige rasjon med 12,5 kg mel, bønner, vegetabilsk olje, og såpe til klesvask og kroppsvask. Hun hadde også krav på 100 pula i måneden, som alle andre som har passert 65 år, men hun fikk aldri pengene sine. Hun døde nylig av tuberkulose, 79 år gammel. Tatt i betraktning de forholdene hun levde under, er det merkelig at hun ble så gammel. Fyllplassen ligger tre kilometer fra nærmeste landsby, Serowe, og ved fyllplassen er det ingen vannkilde. De har lært å klare seg med minimalt med vann. Nærmeste lokale legekontor ligger også tre kilometer unna.
De andre medlemmene av familien hevder at de ble avvist da de prøvde å bli registrert for å få sine nødrasjoner. De kunne ikke dokumentere sine krav. Familiemedlemmene hevder at de hadde bosatt seg i området før det ble gjort til avfallsplass. Boshadi Lobi, som snakker på vegne av gruppa, sier at de bosatte seg der fordi de er jegere, og ville fange småvilt i området. De hevder å være de rettmessige eierne av jorda, men det har de ingen papirer som kan bevise. Tvert imot har myndighetene stadfestet at Lobifamilien bor der illegalt.
Barna sover rundt ilden på kalde netter, og det hender de får brannskader av gnister fra ilden. Ingen av dem går på skole, og ingen av de voksne arbeider. Familien lever i det hele tatt opp til omgivelsenes fordommer mot basarwaene: at de er late og drikkfeldige.
De lever tett sammen på lite plass, og det kan være en grunn til at nære slektninger får barn sammen, far og datter, bror og søster. Mothusi Lobi er gift med sin egen søster Komoki Lobi, og de har en ett år gammel baby sammen.
Sosialetaten lovet for mange måneder siden å se på denne merkelige situasjonen, men har så langt ikke gjort noe.

Situasjonen for Lobi-familien viser hvor bedragersk utviklingsstatistikk kan være. Et lands økonomiske vekst gir ofte positive utslag for folk som har arbeid i byene. Men det den økonomiske statistikken ikke sier noe om, er hvordan folk flest har det. I Afrika lever 70 prosent av befolkningen på landsbygda. Det er levekårene til dette overveldende flertallet som burde gjenspeiles i økonomenes statistikker.

Mpumeleo M. Siphambili er frilansjournalist
i Botswana. Han er en del av det journalistnettverket til Sørvis Presse & Informasjon.