Budsjettvinneren

- Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Utviklingsfondet har kritisert at det manglet drøye 800 millioner kroner på at man skulle nå målsettingen om 1 prosent av bruttonasjonalinntekten. Det hadde vi ikke råd til, samtidig som det overføres 130 000 millioner kroner til Oljefondet?
- Det er for så vidt et paradoks. Men det er jo ikke slik at når pengene strømmer inn til Oljefondet, så åpnes slusene til alle viktige formål, for eksempel ulike tiltak i norsk kommunesektor. Regjeringen må sørge for en ansvarlig økonomisk politikk totalt sett , slik at vi for eksempel unngår at renta stiger. Og Oljefondet er jo penger som investeres slik at vi skal sikre velferden her i landet på lengre sikt. Det hadde vært et langt større paradoks om vi i lys av de økte oljeinntektene hadde «tatt oss råd til» store nye utlegg til formål her hjemme, uten at vi hadde gjort det samme på bistand.
Vi må også huske på at årets økning representerer en 10 prosent økning av bistanden - til et historisk høyt nivå. Og at «problemet» skapes av den sterke veksten i Norge. Hadde oljeprisen vært på et mer «normalt» nivå, så hadde økningen på årets bistandsbudsjett faktisk vært mer enn nok til å innfri målsettingen i Sem-erklæringen. Og hvis du ser på hvilke områder som har fått en økning på budsjettet, så taler tallene sitt språk om hvor sterkt denne regjeringen prioriterer kampen mot fattigdom.

Hiv/aids og landbruk. - Hva vil du si er de særegne trekkene ved årets bistandsbudsjett-forslag?
- Budsjettet har en styrket profil på områder som er høyt politisk prioritert. Eksempler på dette er utdanning, hiv/aids og landbruk som får en betydelig økning. Det er også en sterk betoning av multilaterale kanaler. Videre er det politiske budskapet i budsjettet viktig for å drive fram nye arbeidsmåter, som i neste omgang er en forutsetning for å få til et effektivt utviklingssamarbeid. Milleniumsmålene, fattigdomsreduksjonsplanene og harmoniseringsarbeidet er viktige rammer for denne tenkningen
- Hvor er det KrF-stempelet kommer til syne?
- Dette skal jo ikke være et KrF-budsjett som sådan, men et budsjett som hele regjeringen står bak - i tråd med Sem-erklæringens forutsetninger. Og det er det blitt. Men det er samtidig absolutt god KrF-politikk i dette budsjettet. Det legger sterk vekt på å se utviklingspolitikken i lys av internasjonale rammebetingelser. Jeg tenker her særlig på gjeld og internasjonal handel. Korrupsjonsproblematikken er også sterkt understreket både i budsjettet og i stortingsmeldingen som nylig er framlagt. Rettighetstenkningen er også vektlagt - på vår måte. Dette gir føringer på arbeid med sivilt samfunn, policydialog med de enkelte mottakerlandene, og det multilaterale samarbeidet.
- Bistanden øker neste år med 1600 millioner kroner - til 16 600 millioner kroner. Hvordan kan norske skattebetalere føle seg trygge på at pengene brukes på en god måte?
- Jeg kan garantere skattebetalerne at alt som kan gjøres vil bli gjort for å sikre mest mulig effektiv bistand til de som trenger det mest. De som leser budsjettproposisjonen vil se at det er en meget høy oppmerksomhet mot en mest mulig forsvarlig bruk av pengene. Dette var jo også en hovedhensikt bak omorganiseringen av den offentlige bistandsforvaltningen - å bygge opp systemer og strukturer som vektlegger resultatstyring og kvalitetssikring av bistanden. Hele anti-korrupsjonsarbeidet vårt er også delvis et uttrykk for dette. Men det aller viktigste er å bygge opp gode systemer og kapasitet i mottakerlandene, slik at de får et effektivt rammeverk for utvikling.

Mindre misbruk. - Betyr det du sier nå at du mener det er mindre misbruk og bedre effekt av bistandspenger i dag enn det var for fem eller ti år siden?
- Ja, det mener jeg. Men man må selvsagt også være klar over at vi samarbeider med noen av verdens fattigste land, hvor den offentlige kapasitet og styring er svak. Av samme grunn jobber vi også hardt for å styrke finansforvaltningen i flere av samarbeidslandene våre.
- Budsjettet understreker en utvikling hvor det legges stadig mer vekt på budsjettstøtte? Kan det nå endelig påvises at dette gir en større utviklingseffekt enn prosjektbistand?
- Det er ganske robust kunnskap som ligger bak bevegelsen fra prosjektstøtte til programtilnærminger, enten vi da mener sektorprogrammer eller budsjettstøtte. Det er foretatt mange analyser av disse temaene opp igjennom årene. Disse peker i retning av at mens prosjekter ofte gir lokale utviklingseffekter på kort sikt, så er mer gjeldsslette og budsjettstøtte helt nødvendig for å lette det administrative presset prosjekter medfører, og for å gi samarbeidslandene makroøkonomisk spillerom.
- Men her snakker vi om teoretiske analyser?
- Både teoretiske analyser og analyser basert på faktisk erfaring. Verdensbanken har i mange år holdt på med både prosjekt- og programstøtte, og har foretatt sammenlikninger. Fra norsk side er vi fortsatt i en overgangsfase der vi gradvis vrir mer over på budsjett og program. Foreløpig er det begrenset hvor mye empiri vi har ut fra norske erfaringer, men det vil komme. Norge samarbeider nå med 12 andre OECD-land om en større evaluering av budsjettstøtte ved å se på flere mottakerland. En evaluering nylig av utdanningsområdet ga litt blandede konklusjoner. Den ga ikke grunnlag for å si at sektorprogram-tilnærmingen til nå hadde fungert mer effektivt enn prosjektstøtte. Samtidig innebar ikke dette en konklusjon om at det ene er like bra som det andre. Poenget er at sektorprogrammene fortsatt for en stor del er i innkjøringsfasen.
- Belastningen på mottakerlandenes forvaltningsapparater ble ikke så mye redusert som man hadde håpet på?
- Ja, håpet hadde vært å redusere belastningen raskere, men mange forvaltninger er på et svakt nivå, og mange givere gir ikke slipp på prosjektstyringen samtidig som mottakerlandene også må rapportere budsjettstøttenivået. Og det blir transaksjonskostnader i en overgangsfase. Når egnede systemer for kvalitetssikring og oppfølging er på plass og flere givere støtter opp, vil prestasjonene forbedre.

Ikke «over og ut». - Hvor langt vil man gå i å redusere prosjektsstøtte?
- Det er på ingen måte slik at prosjektstøtte er «over og ut». Fortsatt vil den være viktig blant annet for å skape gode eksempler, som deretter kan skaleres opp og inn i sektorprogrammer. Et eksempel på det er et utdanningsprosjekt blant minoriteter i Vietnam som nå bidrar til utformingen av et større sektorprogram.
- Multilaterale kanaler, som Verdensbanken og FN-organisasjonene, er de store vinnerne på årets bistandsbudsjett. Er dette en dreining av bistanden som vi vil se mer og mer av?
- Det er riktig at det er en økning her blant annet i forhold til å kanalisere mer bistand til for eksempel utdanning og hiv/aids. Men det er vanskelig å si om dette er en utvikling som vil fortsette. Det er helt avhengig av de resultater man vil kunne klare å vise fram både i de multilaterale institusjonene, i den bilaterale bistanden og hos de frivillige organisasjonene. Verdensbanken er en effektiv kanal, men kan bli en enda mer effektiv kanal. Det samme gjelder de regionale bankene og mange av FNs programmer på sine områder.
- Det har vært mye snakk om avbinding av bistand, budsjettstøtte og giverharmonisering de siste årene. Hadde det ikke vært mer konsekvent å avvikle den bilaterale bistanden til fordel for multilaterale kanaler?
- Jeg tror du skal sitte ganske langt oppe i det akademiske elfenbenstårn for å mene noe slikt alvorlig. Dessverre har det vært sider ved bilateral bistand som har ligget langt fra det ønskelige. Eller for å si det på en annen måte: Hvis valget ensidig sto mellom dagens multilaterale bistand og en gammeldags bilateral bistand fra alle de forskjellige bistandsgiverne, så burde trenden helle klart i retning av den multilaterale.
Men slik er det jo ikke. Den bilaterale bistanden er gjenstand for kontinuerlig utvikling og endring. For å rydde opp i dens verste sider internasjonalt - med «giversirkus» og «byråkratiske uhyrer» - må den bli ryddigere, proffere og mer harmonisert. Det er jo nettopp dette vi jobber med, sier statssekretæren.