Morten Aasland var ambassadør for Norges delegasjon til Den afrikanske union (i bakgrunnen) i Addis Abeba fra 2018–2020. I dag leder han delegasjonen til FN i Roma.
Morten Aasland var ambassadør for Norges delegasjon til Den afrikanske union (i bakgrunnen) i Addis Abeba fra 2018–2020. I dag leder han delegasjonen til FN i Roma.

Byråkraten: 

FN-ambassadøren liker alle, bare ikke autokratiske, gamle menn

Morten Aasland er Norges ambassadør til FN i Roma. Men hva hans neste drømmejobb blir, er uvisst. – Det skal jeg tenke over når jeg går av om et par år, sier 68-åringen lurt.

Morten Aasland har levd et langt liv i utenrikstjenesten med toppjobber i Addis Abeba, Khartoum, Washington D.C, Santiago de Chile og ved europeiske utenriksstasjoner. I dag er han ambassadør og leder for Norges faste delegasjon til FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Verdens matvareprogram (WFP) og Det internasjonale fondet for jordbruksutvikling (IFAD) i Roma. Delegasjonen jobber for global matsikkerhet, nødhjelp til konfliktområder og at matsystemer skal bli mer bærekraftige. Og akkurat nå preges arbeidet av geopolitisk uenighet om Russland-Ukraina og Israel-Gaza, forteller Aasland.

Byråkraten

Byråkratiet er selve bautaen i samfunnet vårt, og byråkratene er tannhjulene som får det hele til å gå rundt. Men hvem er de egentlig, alle disse byråkratene som sitter på kontorer og i åpne landskap i departementer og direktorater over det ganske land? Og hva driver de egentlig med? I denne spalten får du møte noen av dem.

Hvordan starter du dagen ?

Med en tallerken økologisk dyrkede havregryn med rosiner og skummet melk. Høres prektig ut, men det er godt. Italiensk frokost har aaaaalt for mye sukker. Gro Harlem Brundtlands kampanje mot sukker da hun var generaldirektør i Verdens helseorganisasjon lyktes åpenbart ikke på italienske kaffebarer. Det blir også mindre morgennyheter enn før – det er for lite oppløftende. Men har jeg tid, legger jeg inn en omvei til fots på en av Romas sju høyder, Aventino, på vei til delegasjonen. Og kanskje en cappuccino med dobbel espresso.

Hva er det beste med jobben din?

Å jobbe sammen i vårt lille team og med gode kolleger. Det er felles glede når vi får til noe, og vi har håp om at vi bidrar på en reell måte til å fremme globale mål. Verden er skakkjørt, og alt for mye går i gal retning. Vi har sett skriften på veggen i flere år, nå spiller det seg ut. Det kommer til å bli verre. Det er FNs generalsekretær Guterres krystallklar på i sin tale i Davos denne uken. Men hardtarbeidende krefter for globale fellesgoder og konfliktløsning gir håp, og sivilsamfunnet viser vei under autoritære regimer.

Og hva liker du minst?

Autokratiske makthavere, oftest gamle menn, som har klart å samle det meste av den politiske makten hos seg selv med få konstitusjonelle og institusjonelle begrensninger på hvordan de utøver den. Og, mindre viktig, byråkratiske tidstyver. Særlig når de lanseres som det motsatte.

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Mange ganger hver dag. Norge er en veldig stor bidragsyter til FN-Roma, fjerde største til FAO, syvende største til WFP, over 3,2 milliarder kroner i alt i 2023. Delegasjonen forvalter ikke støtten, det gjøres av Utenriksdepartementet og Norad i Oslo. Vår jobb er å påvirke, i konsultasjoner med andre land og i styrende organer. Vi må være tydelige og bruke stemmen vår, store summer forplikter. Det betyr også at departementet og Norad må ha ressurser ikke kun til å forvalte, men også til å utforme politikk.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Alexander Kiellands roman «Arbeidsfolk», utgitt i 1881, har et kapittel om livet i departementet. Det er en svært underholdende beskrivelse av «kopist Ørseth, extraskriver Hiorth og bureauchef Delphins» gjøren og laden. Det vil si, de gjør lite annet enn å bære på papirer for syns skyld og gå ut til lunsj. Alexander Kielland fanger her essensen i forestillingen om byråkrater som døgenikter og byråkratiet som en slags parasitt på samfunnslegemet. Den sitter nok fortsatt i. Men det er ikke riktig. Norge har med få unntak og i forhold til de aller fleste land, sentralforvaltning og embetsverk av høy standard. God forvaltning er en av de aller viktigste forutsetninger for næringsliv, velstand og godt styresett. Hvis vi ikke har bedre fordelingspolitikk eller natur- og miljøpolitikk i Norge, er det ikke byråkratenes skyld.

Er du stolt over å være byråkrat?

Ja, jeg er glad for å arbeide i forvaltningen.

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Krigen i Gaza har skapt en forferdelig humanitær katastrofe, hvor hungersnød nå banker på døren for to millioner mennesker. Humanitære forsyninger fra Verdens matvareprogram og andre aktører slipper nesten ikke inn. Ellers opptar det meg at vi, nasjonalt og globalt, må endre matsystemene. Vi må legge om måten vi produserer og konsumerer mat på. 900 millioner mennesker er alvorlig matusikre, ifølge FN. Samtidig øker underernæring og feilernæring, og millioner av mennesker er truet av akutt sult. Naturmangfoldet ødelegges, og vi driver rovdrift på hav og jordsmonn. Matproduksjon bidrar, alt talt, til mer enn 30 prosent av utslippene av klimagasser. Kloden kan ikke produsere tilstrekkelig og næringsrik mat for alle uten systemendring, og det haster.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Det skal jeg tenke over når jeg går av om et par år!

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Jeg så at noen humoristisk sa: «Ja, den boken har jeg», heller enn å svare: «Ja, den boken har jeg lest». Jeg er redd jeg faller i den siste kategorien. Med det sagt, anbefaler jeg Alex de Waal sin «Mass Starvation: The History and Future of Famine». Den handler om at sultkatastrofer ikke er naturfenomen, de er menneskeskapte, og kan unngås. Dessverre er boken høyaktuell med både situasjonen i Tigray i det nordlige Etiopia og i Gaza. Og så anbefaler jeg Henrik Thunes «Strengt fortrolig - Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya». Politiske løsninger på konflikter er ikke bare nødvendig, men mulig. Libysk-britisk-amerikanske Hisham Matars romaner er også fin lesning.



Powered by Labrador CMS