CARE vil ha nødhjelpsfond

Problemet er velkjent. En sultkatastrofe er på vei, varsellampene blinker hos organisasjonene som jobber i det aktuelle landet, men det tar tid før mediene og verden forøvrig setter søkelys på det som skjer. Organisasjonene starter innsamlingsaksjoner og søker myndighetene om støtte til nødhjelpsarbeid. Men ofte tar det flere uker eller måneder før søknadene blir behandlet i Utenriksdepartementet. Dermed forsinkes nødhjelpsarbeidet, mens sultkatastrofen forverres.

Kamp mot klokka. - Tid er en nøkkelfaktor i nødhjelpssituasjoner. For å være så raske og effektive som mulig, vil det være en stor fordel om organisasjonene hadde penger tilgjengelig på et tidligere tidspunkt enn i dag, sier Gunnar Andersen, generalsekretær i hjelpeorganisasjonen CARE.
Han trekker fram matvarekrisen i Niger i fjor sommer som eksempel. Et halvt år før dette ble en mediesak, så CARE hva som var i ferd med å skje. Først da FN og nødhjelpskoordinator Jan Egeland ropte varsku ble det fart i sakene.
- Hadde vi hatt penger før, ville vi ha kommet enda raskere i gang og kunne ha begrenset krisens omfang, sier Andersen.
Raskere nødhjelp er også billigere nødhjelp. I krisesituasjoner stiger vareprisene raskt og de lokale markedene bryter ofte sammen. Hvis verdenssamfunnet hadde reagert tidligere i Niger, kunne hvert menneske ha blitt reddet for én dollar dagen. I stedet fikk hungersnøden utarte seg, slik at prisen ble rundt 80 ganger så høy, ifølge CARE.

Egen «rammeavtale». I et brev til statssekretær Raymond Johansen i Utenriksdepartementet foreslår CARE at myndighetene oppretter et norsk nødhjelpsfond etter FN-modell - for å effektivisere nødhjelpen. Tanken er at hjelpeorganisasjonene hvert år setter opp forslag til områder hvor det kan bli aktuelt å gjøre en innsats og søker om pengestøtte til dette. Naturkatastrofer er som regel vanskelige å forutsi, mens andre kriser, som gjentatt hungersnød i Afrika, er «varslede» kriser hvor det er mulig å være mer i forkant. Nødhjelpspengene det søkes om blir så plassert i fond hos de ulike frivillige organisasjonene, slik at de er «klare til bruk» når det trengs.
- Vi ser for oss en rammeavtale for nødhjelpsarbeidet på samme måte som vi har en rammeavtale for langsiktig bistand, sier Andersen, som understreker at CAREs forslag er på idé-stadiet.
Fondsmidlene vil gi organisasjonene mer frihet, men Andersen mener gode rapporteringsrutiner vil forhindre at organisasjonene misbruker denne friheten.

Tillegg. CARE foreslår at myndighetene setter av minst 200 millioner kroner til et slik fond - samme beløp som Norge bevilget til FNs nødhjelpsfond da det ble vedtatt opprettet i fjor. CARE ønsker imidlertid ikke å la et eventuelt norsk fond erstatte den nåværende ordningen, der organisasjonene søker om midler til enkelttiltak.
- Hvorfor er begge deler nødvendig?
- Et fond gjør det mulig å være tidligere ute og forebygge mer, men det er usannsynlig at et fond kan dekke alle situasjoner som kan oppstå. Ved større, uventede kriser vil det være behov for begge deler.
Andersen frykter ikke mer byråkrati ved opprettelsen av et fond. Tvert imot vil det gi bedre koordinering, tror han. CARE-sjefen peker på flere skritt i retning av mer effektiv nødhjelp internasjonalt, blant annet erfaringer fra jordskjelvet i Pakistan i 2005 der hjelpeorganisasjonene var flinke til å fordele oppgaver seg imellom - ut fra egen spesialkompetanse.

Tommelen ned i UD. - Jeg er enig i mange av de poengene CARE reiser når det gjelder å forbedre nødhjelpssystemet, men jeg er ikke enig i at et eget norsk nødhjelpsfond er svaret på disse utfordringene, sier statssekretær Raymond Johansen i Utenriksdepartementet.
Johansen sitter med ansvaret for nødhjelpen i Utenriksdepartementet. Han mener dagens ordning fungerer bra.
- Erfaringene fra de større humanitære katastrofene vi har hatt i den senere tid, viser at Norge er blant de aller raskeste til å komme på banen med humanitær bistand. Dette har vi sett under både flodbølgekatastrofen i Asia, under jordskjelvet i Pakistan i fjor og nå under krisene i Midtøsten og Sri Lanka. Dette skyldes ikke minst det nære og viktige samarbeidet vi har med organisasjoner som CARE, sier Johansen.
Statssekretæren innrømmer imidlertid at saksbehandlingen noen ganger kan ta vel lang tid, og at dette kan bli bedre.
- Ofte må vi be om tilleggsinformasjon, innhente innspill fra ambassader, FN-systemet og andre kilder, sier han.
Johansen er en ivrig tilhenger av det nye nødhjelpsfondet i FN, men tror ikke et tilsvarende nødhjelpsfond internt i Norge vil gjøre nødhjelpen via norske organisasjoner mer effektiv.
- Slike fond vil nødvendigvis måtte settes opp med et sekretariat, som vil måtte gjøre mye av det samme som UD i dag gjør. Og de ville stå overfor de samme utfordringene når det gjelder å prioritere mellom mange gode og presserende formål. Et eget fond ville fort bli et nytt byråkrati i seg selv, tror Johansen.