«Casa no. 54»

Mer enn en halv million mosambikanere måtte flykte fra de frådende vannmassene i vår. Ødeleggelsene var størst i provinsen Gaza, og spesielt byen Xai-Xai, som en stund lå helt under vann.
I april flyttet de første familiene til Ndambine 2000, en halv times kjøring fra byen. Leiren var ment å skulle huse noen hundre familier en kort stund, men nå holder mer enn 900 familier til her. Det er bestemt at det skal bli et permanent bosted. De sist ankomne bor fortsatt i telt, få bor i sementhus og de aller fleste bor i stråhus. «Gatene» er brede og planerte.
I utgangspunktet ble hver familie tildelt et jordstykke på 30x20 meter, men det ble for lite. I dag får alle et stykke land på 40x40 meter slik at det blant annet også er plass til en liten kjøkkenhage. Tepper og kokekar, og senere redskaper, frø og myggnetting er utdelt under mottoet «arbeid for mat».

Vil ikke tilbake. - Her vil vi bo. Vi har ikke lyst til å flytte tilbake til Xai-Xai. Jeg er sikker på at flommen en dag vil komme igjen, sier 29 år gamle Armando som har kone og fire små barn. Han vil ikke ha hele navnet sitt på trykk. Han frykter det kan gi ham og familien problemer senere.
- Første dag var det så mye vann.
Armando skjærer hendene over brystet.
- Andre dagen kunne jeg ikke lenger se huset mitt.
Familien bodde «downtown» i Xai-Xai. Da vannet kom tok Armando familien med seg opp i Xai-Xais ås. Etter et par-tre dager i høyden reiste familien til hennes foreldre. Men da myndighetene begynte med «resettlement», kom de hit.

Mangler materialer. - Dette er et rolig og stabilt område, og vanntilgangen er ikke noe problem. Det ligger også såpass høyt, at det garantert ikke kommer noen flom hit. Her bor vi heller ikke oppå hverandre. Vi ønsker å bli her, sier Armando. Men folk begynner å bli utålmodige fordi mye ikke er på plass.
- Det er ikke nok materialer til hus for alle menneskene, forteller Armando. I begynnelsen fikk de høre at alle skulle få sement for å bygge hus, men i dag bor fortsatt mange i telt.

Hvor er husene? - Jeg har en følelse at av det er «haier» her. På radioen hører vi at det sies at det bygges 100 hus, men vi ser at det bare bygges ett, konstaterer Armando som understreker at han ikke har beviser for noe. Og han vil ikke kritisere myndighetene. Han er selv Frelimo-medlem og arbeider i politiet.
- Det er noen som putter penger i lommen og tjener på flommen, sier Armando. Han forklarer at han «forstår» disse og peker på at dersom han hadde hatt tilgang på penger, så ville nok han også ha prøvd å stikke noe unna.
Mosambik er det femte mest korrupte landet i Afrika, ifølge en ny ranking laget av den internasjonale anti-korrupsjonsorganisasjonen Transparency International.

Ikke alarmerende. Parlamentsmedlem Sergio Vieira i Frelimo tror ikke korrupsjonen med flompengene er omfattende.
- I en situasjon med dyp elendighet, så vil det være umulig å garantere at korrupsjon ikke oppstår. Samtidig har vi ikke mistanke om noen massiv eller vesentlig korrupsjon. Det har vært noen eksempler, men det er langt fra alarmerende, sier Vieira.
Forsker Carlos Serra ved Eduardo Mondlane Universitetet i Maputo mener korrupsjonen i landet er et stort problem, men mener det er for tidlig å fastslå om det har vært omfattende misligheter knyttet til bistanden til flomofrene.
- Hvis det viser seg at det har vært korrupsjon med flompengene, vil Renamo bruke det i sin argumentasjon. Derfor forsøker Frelimo-regjeringen nå å gjøre en god jobb med gjenoppbyggingen, sier Serra.

Uten dør, vinduer og strøm. I leiren begynner livet å bli normalt - så normalt livet kan bli når man har mistet alt. Familien Armando har en liten kjøkkenhage. Latrinen er på plass. Ikke langt fra huset er det satt opp en vannpumpe. Men det er fortsatt verken dør eller vinduer i huset - «casa no.54».
- Det største problemet her er at det ikke er elektrisitet. Myndighetene burde sørge for at vi fikk elektrisitet først, og ikke nede i byen. Hvis de får elektrisitet først, vil alle flytte tilbake dit, mener han. Og det er nettopp det myndighetene ikke ønsker. De ønsker ikke at folk skal flytte tilbake til downtown Xai-Xai, nettopp på grunn av faren for ny flom.
- I noen områder ber vi folk om ikke å komme tilbake, fordi det alltid er flom der. Men årets flom kan uansett ikke sammenlignes med hva vi har opplevd tidligere, sier Sergio Vieira.

Fortsatt minner byen en lørdag formiddag i september mest om en spøkelsesby. Alt er forlatt. Vinduene i butikkene er knust. I flere lokaler ligger inventaret hulter til bulter. Maskinene inne i fabrikkbygningene er dekket av et fint rødbrunt lag. Det samme rødbrune laget viser utenpå bygningene hvor høyt vannet gikk.
Elven Limpopo flyter sakte i en halvsirkel rundt byen - bredere enn vanlig på denne årstiden. Mange har flyttet opp i åsen, men fortsatt er det noen som ikke ønsker å forlate hjemmene sine. Ved elvebredden stimler vannbærerne sammen. 60.000 liter vann pumpes opp og renses hver dag.
Veien nordover fra Maputo mot Xai-Xai er oppkalt etter dødsdagen til grunnleggeren av regjeringspartiet Frelimo, Eduardo Chivambo Mondlane - 3. februar heter den. Ironisk nok er det samme dag som det kraftige regnet startet. Senere kom flommen og spredte veien utover. I dag jobber et sørafrikansk selskap på spreng for å bli ferdig med å reparere veiene. Det begynner å bli knapt med tid. I oktober begynner regntida igjen.