Å fjerne utviklingsministeren vil være et feilgrep

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Maria Bakken Maria Bakken

Prosjektleder for bistand- og utviklingspolitikk i Civita

Flere giverland har fjernet posten for utviklingsminister, eller slått den sammen med andre politikkområder. For eksempel avviklet Danmark denne posten i 2024, og i Sverige er bistandsministeren også ansvarlig for landets handelspolitikk. 

Norge har også erfaring med dette. I 2013 ble oppgavene til utviklingsministeren tillagt utenriksminister Børge Brende (H). Det at vi manglet en egen utviklingsminister kan ha svekket bistandens kvalitet, noe som også trolig vil være gjeldende framover med tanke på hvor krevende begge politikkområder vil være.

Verden preges stadig av mer usikkerhet, og maktforholdene er i endring. I neste stortingsperiode må Norge navigere under større uforutsigbarhet fra USA, krig i Europa, et truende Russland og et anstrengt forhold til Kina og andre stormakter. Det er mer enn en fulltidsjobb for en utenriksminister. 

Les: Høyre og Frp vil ikke svare på om utviklingsministerposten overlever

Også utviklingspolitikken blir mer krevende. 8,5 prosent av verdens befolkning lever fremdeles i ekstrem fattigdom, mange mangler tilgang til utdanning, og hvert år dør 4,8 millioner barn før de fyller fem år – mesteparten av sykdommer det er mulig å forhindre. 

Samtidig vokser Afrikas befolkning raskt, og innen 2050 vil en fjerdedel av hele verdens befolkning tilhøre kontinentet. Det gir store økonomiske muligheter, men er også kimen til enorme utfordringer; begge deler vil påvirke oss i framtiden. Kina posisjonerer seg og vil bruke sin innflytelse strategisk i Afrika. 

I denne virkeligheten bør ikke Norge følge internasjonale trender eller gjenta tidligere feilsteg, men heller sikre at begge politikkområder får den oppmerksomheten de behøver.

Feltets kompleksitet krever egen statsråd

Både utenriks- og utviklingspolitikken er omfattende og krevende saksfelt. Hver av dem bygger på spesialisert kunnskap, tydelige prioriteringer, og tilstedeværelse. Enhver ministerpost må selvfølgelig veies opp mot andre hensyn, som regjeringens handlekraft. 

Men når utenriks- og utviklingspolitikken krever såpass omfattende oppmerksomhet og reisevirksomhet, gir det ikke mening å kombinere dem. Dersom oppgavene samles under én statsråd, står utviklingspolitikken i fare for å tape kampen om tid og oppmerksomhet.

Mens utenriksministeren må oppta seg med toppmøter i ulike internasjonale fora, sikkerhetspolitiske vurderinger, og forhandlinger med stormakter, krever bistandspolitikken noe annet. 

Utviklingsministeren må følge opp et eget budsjett på nesten 60 milliarder kroner, følge aktivt opp forvaltningen for å levere på forventninger til effektiv bistand, og ta ansvar for langsiktige strategiske valg som kan ha stor betydning for mange mennesker og samfunn på mottakersiden. Dette er ikke sideoppgaver som kan utsettes til det utenrikspolitiske feltet har roet seg. 

Les: Seks utviklingsministres dom over 25 års utviklingspolitikk

Børge Brendes erfaring

Solberg-regjeringen testet en periode uten egen utviklingsminister fra 2013 til 2017. Da ble ansvarsområdet forvaltet av utenriksminister Børge Brende. 

Begrunnelsen for å slå sammen ministerpostene var å tettere integrere politikkområdene, noe som ikke fungerte særlig godt i praksis. I 2018 ble utviklingsministerposten gjenopprettet da Venstre gikk inn i regjering. 

Perioden var preget av manglende oppmerksomhet om utviklingspolitikken. En gjennomgang av Brendes 251 reisedøgn over halvannet år, viste at statsråden hovedsakelig reiste til steder med lav relevans for utviklingspolitiske spørsmål, men heller til byer som Paris, Washington og New York, med høy utenrikspolitisk betydning. Norges utviklingspolitiske samarbeidsland fikk begrenset oppfølging. 

Trolig svekket sammenslåingen bistandens kvalitet. Gjennomganger av bistandseffektivitet under ulike politiske styringsmodeller viser at giverland med egne utviklingsministre over tid scorer best på kvalitetsindikatorer som blant annet transparens, læring, og resultater. 

Det er vanskelig å balansere de ulike interessene på spill på tvers av utenriks- og utviklingspolitikken. Bistand handler i stor grad om hva som er best for verdens fattige, mens utenrikspolitikken først og fremst forvalter Norges interesser. 

Når alt dette faller under én og samme statsråd, kan det være vanskelig å håndtere de iboende interessekonflikter mellom dem. 

Les: Utviklingsministeren er sjelden den viktigste statsråden – det har konsekvenser

Vi kan miste unik kapasitet

Det kan være fristende å slå sammen de to statsrådspostene. De hører hjemme i samme departement, og det høres kanskje ut som en effektivisering å slå dem sammen, i hvert fall om vi ignorerer at UD er flere ganger større enn noen andre departementer og rent faglig spenner bredere enn noen av de andre. 

Men prisen kan bli høy. 

Om en ny regjering fatter samme beslutning igjen, mister Norge verdifull makt og muligheter til påvirkning. Mens en utenriksminister vil ha fullt opp med reisevirksomhet, trengs utviklingsministerens kapasitet både for å følge opp forvaltningen av bistandsbudsjettet her hjemme, og samtidig være på reise til andre land og andre møter utenlands. 

Det er også i Norges interesse. En utviklingsminister representerer Norge i multilaterale organisasjoner med nøkkelroller i det internasjonale samarbeidet som også påvirker Norge og styrker Norges sjanser til påvirkning globalt. 

Symboleffekten av at det er en minister og ikke en annen utsending som deltar, kan være avgjørende. Det er grenser for hvor mye tid en statsråd har til å reise, og Norges innflytelse vil derfor svekkes hvis det ikke kan deles på flere.

Det er også Norges interesse å pleie god kontakt med de aller fleste av verdens land. Overfor nesten halvparten av alle verdens land er bistand, sammen med Norges viktige rolle i FN-organisasjoner som formidler bistand, noe av det som gjør Norge interessant. 

Slik tidligere utviklingsminister fra KrF Hilde Frafjord Johnson har eksemplifisert, får man kun tale i Verdensbankens forum om man sender en minister.

Ikke minst vil det være viktig med en egen statsråd som kjemper for verdens fattige her til lands. Utenriksministeren har som primært ansvarsområde å sikre norske interesser, og det er utenrikspolitiske utfordringer som vil dominere. Ansvaret er allerede svært bredt, og det er nesten umulig å også holde oversikt over alt som kreves i utviklingspolitikken.

Framoverlent blikk krever en utviklingsminister

I en tid der mulige klimakriser, sykdomsutbrudd og pandemier, fattigdom og mangel på utdanning og helsehjelp preger mange deler av verden, er det avgjørende å ha en egen minister som kan gi disse utfordringene den oppmerksomheten de fortjener. 

Samtidig som vi best bevarer våre internasjonale forpliktelser gjennom en egen utviklingsminister, vil det også gagne Norge gjennom økt innflytelse i det multilaterale systemet. 

Det ville vært en gjentakelse av tidligere feilsteg om utviklingsministerposten fjernes av en ny regjering. Norge trenger en politisk leder som kan sikre god forvaltning av bistanden, gi oss tyngde internasjonalt, og være et tydelig talerør for verdens fattige.