De må betale for gratis bøker

Skoledagen er over på Morto Government Primary Girls School, som ligger noen mil utenfor hovedstaden Dhaka i Bangladesh. Fortsatt holder en skokk landsbyunger på med leken på samlingsplassen foran skolen. Idet skumringen legger en gyllent skjær over rismarkene trekker rektor Nujahan Begum jernporten foran skoleinngangen sammen, og låser den omhyggelig.

Aldri nok bøker. I 38 år har Nujahan Begum vært ved skolen, først som lærer, så som rektor. Den har 197 elever, men plass til flere, forteller hun. Rundt 15 prosent av jentene i landsbyen slutter før de er ferdige med skolegangen.
Men det største problemet rektor har å stri med er å skaffe nok bøker og annet skolemateriell. Nujahan Begun har aldri noensinne fått bøker nok til alle.
- I år fikk alle første- og andreklassingene bøker. Det har aldri skjedd tidligere. Men bare halvparten av elevene i 3., 4. og 5. klasse fikk bøker. Resten må foreldrene kjøpe, forteller hun.
På markedet koster en bok mellom 100 og 500 taka, avhengig av etterspørselen. Det kan fort bli dyrt for en fattig landsbyfamilie når hvert barn skal ha nye bøker i alle fag, og en gjennomsnittlig månedslønn er noen tusen taka.

Høy analfabetisme. I Bangladesh er rundt 40 prosent av befolkningen analfabeter. For å snu denne triste statistikken startet bangladeshiske myndigheter tidlig på 90-tallet utdanningsprosjektet Primary Education Development Program (PEDP), en storstilt satsing på til sammen 1,2 milliarder US dollar. Halvparten av kostnadene dekkes av myndighetene selv, mens Verdensbanken, Asian Development Bank, UNICEF og den engelske bistandsorganisasjonen DfID dekker opp den andre halvdelen. Fra 1998 til 2003 har Norge bevilget til sammen 285 millioner kroner til et eget kvalitetshevingsprosjekt innunder PEDP.
En viktig bestanddel i PEDP er å gi alle elevene gratis skolebøker de fire første skoleårene, for at ikke høye utgifter skal hindre fattige i å sende ungene sine på skolen. Produksjonen av bøkene tar en god slump av budsjettet. Men likevel må mange kjøpe skolebøker på markedet - ofte til overpris. Spørsmålet er selvsagt: Hvordan havner bøkene på markedet?

Stjeler av lasset. For noen måneder siden dokumenterte en gruppe uavhengige tv-journalister i dokumentarserien "Poriprekkhit" hvordan skolebøker forsvinner fra myndighetenes lagre, under overoppsyn av National Curriculum and Textbook Board (NCTB), på vei til klasserommene.
- Vi fant at «alle» stjeler av lasset, forteller tv-gruppas reportasjeleder Borhan Kabir.
- I NCTB forsvinner rundt ti prosent av alle bøkene. Resten distribueres ut til thana'ene (distriktsadministrasjonene, journ. anm.). Hver thana får lister fra alle skolene over hvor mange bøker skolene trenger. Men det hører med til sjeldenhetene at ønskene blir oppfylt.
Ved å gjennomgå hvor mange bøker thana'ene hadde fått tildelt og hvor mange som hadde gått videre til skolene, fant tv-journalistene ut at de ansvarlige i thana'en forsyner seg med opptil en fjerdedel av bøkene.
- Også lærerne tar sitt, sier Kabir, og viser Bistandsaktuelt klipp fra dokumentarfilmen, der kurver fulle av skolebøker blir båret inn på det store bokmarkedet Bangla Bazaar i Dhaka.
- Her ser du skolebøker for 3. klasse. Men de skulle aldri vært på markedet - de er jo gratis!

Dårlig kvalitet. Dokumentarfilmen, som ifølge en tv-rating er blant de mest sette tv-programmene i Bangladesh, viser også hvordan skolebarn på landsbygda ikke kan de mest grunnleggende ting.
- Vi spurte dem enkle spørsmål som hva språket vårt heter, hvem som er nasjonens far, og hvilke land vi grenser til, forteller Kabir. - Det var skremmende hvor mange som ikke kunne svarene.
Dette fikk journalistene til å gå nøye igjennom innholdet i alle skolebøkene. Da avslørte de at bøkene er fulle av faktiske feil.
- Det viste seg da at den som er ansatt i NCTB for å kvalitetskontrollere bøkene, er kona til en minister. Hun har ingen faglige kvalifikasjoner for denne jobben. Da vi intervjuet henne viste det seg at hun visste ingen ting om innholdet i bøkene, sier Kabir.

Enklere før. - Det var enklere å undervise før. Nå er fagene slått sammen på en måte som er vanskelig for barna å forstå, klager Nujahan Begum. Hun synes ikke myndighetenes nye skolebøker er noe særlig. Dessuten er de laget av dårlig papir, som går i stykker alt for fort, sier hun.
- Jeg må også kreve fem taka i måneden av foreldrene for hvert barn som går på skolen. Ellers har vi ikke råd til å kjøpe papir eller blyanter. Men dette skal jo også være gratis, sier rektor Nurjahan.
- Hvorfor får ikke skolene dette fra skolemyndighetene?
- Det vet jeg ikke, svarer rektor.