– «De to store» gjør fatale feil

Han mener samtidig at de to internasjonale pengeforvalterne er grunnleggende udemokratiske. - De ønsker ingen åpen debatt om sin økonomiske politikk, og de lytter nesten ikke til råd fra noen - med unntak av USAs finansdepartement.
Joseph Stiglitz er en av de virkelig tungvekterne i debatten om internasjonal utviklingspolitikk. Han er både praktiker og teoretiker, og er kanskje mest kjent for at han fra 1997 til 1999 var sjeføkonom og seniorvisepresident i Verdensbanken - inntil han brått trakk seg:
- Jeg hoppet av fordi jeg syntes takhøyden var for lav, kommenterer han.

Clinton-rådgiver. I dag er Joseph Stiglitz professor i økonomi ved Stanford University og Senior Fellow ved Brookings Institution i Washington. Før han begynte i Verdensbanken var han i flere år økonomisk rådgiver for USAs president Bill Clinton.
Nå underviser han, skriver artikler og bruker mye av sin tid til å reise verden rundt med sin kritikk av de to flernasjonale finansinstitusjonene IMF (Det internasjonale pengefondet) og Verdensbanken: - Det er et stort og alvorlig problem at deres tiltak ofte bidrar til økt fattigdom framfor det motsatte. Særlig har vi sett dette i Russland og Sørøst-Asia, framholder han.

Skremmer. Den tidligere Verdensbank-økonomen er svært kritisk til den store makten som disse internasjonale pengeinstitusjonene har: - Blir et fattig lands økonomiske politikk underkjent av IMF, byr det på store problemer. Landet får ikke gjeldslette og heller ikke nye lån fra IMF og Verdensbanken, og mange våger derfor ikke å legge fram sine uenigheter, sier han.
Han mener dette blir ekstra alvorlig, når de mektigste samtidig ikke er de mest kompetente.
- IMF har et representantskap som består av finansministre og sjefer for statsbanker. Få eller ingen der har solid erfaring fra utviklingsøkonomi, sier han.
Stiglitz peker samtidig på at det i dag er mange vel utdannede økonomer i den tredje verden. - Disse vet oftest langt mer om sitt land, enn de som kommer flyvende inn fra Washington og bor i tre uker på fine hoteller, sier han.


Produktive jobber. Den amerikanske økonomen mener at hovedutfordringen i forhold til å redusere fattigdom er å skape produktive arbeidsplasser. For å få til dette må det være en situasjon med et lavt rentenivå og en stabil økonomisk og politisk situasjon, framhever han. Ingen vil investere i arbeidsplasser hvis det er stor usikkerhet og fare for sosial uro.
- Dette er elementært, og vi ser stadig eksempler på hvor grunnleggende denne problemstillinger er. Da jeg var rådgiver for president Clinton, var han svært urolig for de amerikanske arbeidsplassene, om sentralbanken fant på å øke rentesatsen med en halv prosent. Og dette er i et land med en velfungerende markedsøkonomi. Tenk da på hva det vil innebære, når utviklingsland må øke renten med 25 og noen ganger helt opptil 50 prosentpoeng.

«Sjokk-kur uten terapeuter». Stiglitz viser til IMFs standardmedisin for å skape økonomisk vekst: Å åpne landet for utenlandsk konkurranse og føre en stram høyrentepolitikk. Han kaller dette «en sjokk-kur uten terapeuter».
- Teorien er at dette skal skape makroøkonomisk stabilitet og nye arbeidsplasser i den høyproduktive sektoren. Men ofte skjer det ikke i praksis. Investeringene kommer ikke på grunn av de høye rentene, og dermed blir det heller ingen flytting av arbeidsplasser til de høyproduktive sektorene.

Til arbeidsløshet. - Heller blir det til at folk flyttes til sektorer med null produktivitet, altså til arbeidsløshet. I neste omgang øker det risikoen for sosial uro, som igjen skremmer investorer.
Stiglitz synes også det er feil av IMF å fokusere så mye på budsjettbalanse og ikke ta hensyn til sosiale følger om man for eksempel skjærer ned matsubsidier i fattige land.
- Å avregulere kapital- og finansmarkedene, slik IMF krever, gir ingen stabilitet. I Sørøst-Asia så vi lenge at investeringene ikke gikk til produktive innsatser men til eiendomsmarkedet. For investorene gav det rask og høy avkastning, men samtidig var det bare et spørsmål om tid før bobla ville briste, sier Stiglitz.


Lite lærevillig. Joseph Stiglitz har inntrykk av at IMF - og delvis Verdensbanken - ikke vil lære av de som gjør det bra. - Ta Kinas ulike provinser, ser man på disse som land og sammenlikner dem med andre land, finner man at 20 av 20 raskest voksende økonomiene i verden de 20 siste årene alle ligger i Kina. Og legg merke til; ingen av disse har gjennomgått IMF-programmer, sier han.
Stiglitz mener tilsvarende gjelder for Botswana, som har hatt en stor økonomisk vekst over lang tid. - En annen sak, som virkelig slår en, særlig når en sammenligner dette landet med andre land i Afrika, er viktigheten av at den økonomiske politikken har en folkelig demokratisk forankring.

Andreklasses. - Mener du med disse eksemplene å si at økonomene i IMF og Verdensbanken er nærmest ukvalifiserte?
- Jeg har sagt tidligere at de er tredjeklasses økonomer fra førsteklasses universiteter, men da fikk jeg bråk. Kanskje jeg skulle endre det til å si andreklasses økonomer fra andreklasses universiteter?
Ikke bare i tradisjonelle utvikligsland men også i det gamle Sovjet og det tidligere Øst-Europa har økonomene fra Washington kjørt for hardt på for å få til en rask privatisering, mener han.

Private monopoler. - I noen tilfeller har det gått bra, men i andre ikke. Og hvorfor? Fordi diagnosearbeidet og medisineringen har vært for dårlig, og dermed har vi fått en utvikling som først og fremst har gått ut på at statlige monopoler er omdannet til private monopoler. Sistnevnte har for øvrig vanligvis vært mer effektive i å utbytte konsumentene, sier Joseph Stiglitz.

Russisk fiasko. Stiglitz mener høydepunktet var da Russlands politiske ledelse solgte landets store naturrikdommer til noen få rike menn, de såkalte oligarkene. Ved hjelp av de avregulerte kapitalmarkene kunne de i neste omgang ta sine penger og investere dem hvor som helst i verden.
- Slik forsvant flere hundre milliarder dollar ut av Russland, istedenfor at de ble værende i landet og ble investert der.
- I utgangspunktet var målet å redusere fattigdom, men i dag er situasjonen at nesten annenhver russer lever i fattigdom, sier Joseph Stiglitz.