Den demokratiske virkelighet

Selve valget er åpenbart en viktig del av et fungerende demokrati. Ikke minst vestlige lands observatører legger stor vekt på handlingen der innbyggerne samles ved stemmelokalene, velger en stemmeseddel, putter den i en konvolutt, for til slutt å slippe den i den trange sprekken i valgurnen.
Selve stemmelokalet er strengt bevoktet med væpnede vakter for å understreke alvoret og skremme alle fra juksing på valgdagen. Poenget er bare at det er ingen som jukser under selve stemmegivningen. Det er i ukene før at det øves press, skremmes og trues. Mange gir etter for presset og gir avkall på sine innerste politiske oppfatninger.

Zimbabwe er nettopp nå i perioden «ukene før». Krigsveteraner og deres sammensvorne fortsetter å okkupere farmer og regjeringspartiet ZANU-PF har satt i gang valgkampmaskineriet, som blant annet går ut på å overbevise, noen vil påstå å skremme og presse, alle med tanker om å stemme på opposisjonen (i første rekke Movement for Democratic Change - MDC).
Hvite farmere og deres ansatte har tradisjonelt vært solide tilhengere av Morgan Tsvangirai og hans MDC, men nå har mange fra denne gruppen annonsert at de likevel kan komme til å støtte president Robert Mugabe og hans ZANU-PF. Hvem er det som lurer hvem her? Hvordan kan gruppen av hvite farmere og svarte gårdsarbeidere plutselig støtte grupper som kan ha tilknytning til drapene på tre hvite farmere og over 20 politiske opposisjonelle? Det er ingen grunn til å tro at farmerne har skiftet politisk oppfatning, og plutselig begynner å sympatisere med fienden. Men hva skjer egentlig?
Trolig er forklaringen på det plutselige skifte i politisk tilhørighet et rent taktisk utspill fra de tidligere så bitre fiender av Mugabe og hans parti. Skremselstaktikken har ført fram, og selv den mest standhaftige farmer kan sette seg ned og si at «nok er nok». Spørsmålet er hvor mye man vil risikere ved å offentlig støtte politiske motstandere av en mektig politisk leder som åpenbart ikke skyr maktbruk. Er et politisk standpunkt verd risikoen med å miste gård, grunn, levebrød - og kanskje livet? De færreste av oss er martyrer, og vi tar praktiske avgjørelser for å leve best mulig i fred og sikkerhet. Selv om man i hjerterøttene vet om hvem som er venn og fiende i politikken, kan en flørt med fienden gi midlertidig ro i livet.

De tidligere MDC-sympatisørene som nå støtter opp om ZANU-PFs valgkamp får makthavernes partiapparat til å nikke fornøyd. På valgmøtene står landsbyledere og partisekretærer og smiler selvsikre over å ha hentet inn tidligere motstandere som nye sympatisører. De "nyomvendte" partisympatisørene applauderer, smiler og virker fornøyde på valgmøtene. Stemningen er god og de sukrede valgkampløftene svelges uten fordøyelsesproblemer.
Men det kommer en dag. Da valgkampmøtene er over. Da det skal stemmes på alvor. Hver mann og hver kvinne med hver sin stemme, i hemmelighet. En stemmeseddel i en lukket konvolutt, ned i en strengt bevoktet urne. I en valgkamp der det kan være livsfarlig å ytre seg i kritiske og uavhengige vendinger er faktisk selve valgdagen viktig. Da kan vi legge av oss presset, skuespillet og de falske smilene. Da stemmer vi etter vår egen overbevisning.
Kanskje en søt og inderlig hevn?
Godt valg.

Benedicta Banda Madawo er journalist i Financial Gazette i Zimbabwe. Hun er en del av journalistnettverket til Sørvis Presse & Informasjon.